Teori og praksis

Hva får noen til å leie en liten, marginal teatersal for å sette opp en «boy-meets-girl romantic comedy» av en ung, engelsk mainstream dramatikerstjerne som spilles over hele Europa, sist i en kritikerrost oppsetning på Nationaltheatret for tre år siden? Det lukter lang vei av et dette-kan-ikke-gå-bra prosjekt. Og som om det ikke var nok gjør arrangøren ingenting for å kamuflere denne manglende ytre legitimiteten.

Forhåndsinformasjonen er sparsom og befinner seg så vidt jeg skjønner utelukkende på Facebook. Regi: Ilene Sørbøe. Men hun er da ikke regissør! Snarere tvert imot er hun teaterkritiker. I Morgenbladet. Og hvem står bak? Hvem arrangerer? På Facebook-eventet står et for meg ukjent navn, Ida Gøytil. Google forteller meg at hun er «writer and photographer», utdannet i «Art Direction» ved Westerdals. Programteksten begrenser seg til noen få linjers handlingsresymé. Ingenting om dramatikeren, Nick Payne. Ingenting om stykkets tilblivelse og historie. Ingenting om intensjonen bak oppsetningen. Ikke noe «Støttet av Norsk Kulturråd og Fond for utøvende kunstnere». Hvorfor?

Som kritiker kan jeg selvsagt velge å gi blaffen og forholde meg strengt til det jeg ser og ingenting annet, noe jeg også prøvde. Men etter å ha sett forestillingen klarer jeg ikke la være: Jeg sender en mail. Og får av den imøtekommende produsenten vite at det er et initiativ fra skuespillerne, Ivar Furre Aam og Ane Ulimoen Øverli. De hadde rett og slett et genuint ønske om å spille dette stykket. De må ha sett en regissør i Ilene Sørbøe, og spurte henne. De har ikke fått et øre i støtte og har altså tilbrakt store deler av årets tropesommer med å stable dette risikoprosjektet på beina som faktisk, ved siden av en masse tekst, involverer et omfattende, og til dels krevende og intenst fysisk arbeid.

Hud og hår Jeg er ikke en sånn som slenger rundt meg med anerkjennelse og respekt bare fordi noen legger ned en masse arbeid i noe. Det resulterer påfallende ofte i det Georg Johannesen, i en anmeldelse i 1967 av antologien Radikalisme i Norge, omtalte som «et stort og meningsløst arbeid», i dette tilfellet utført av bokas redaktør, Torild Skard. Men etter å ha sett forestillingen og lest deler av teksten forstår jeg godt hvorfor noen uten videre får lyst til å sette opp Konstellasjoner av Nick Payne, og går inn for det med hud og hår.

Det lille rommet på Sorialab lukter grillpølser, perfekt matchende til danskebåtcountryen i bakgrunnen. Stolene står tett, med første rad nærmest presset opp mot veggen og jeg tenker: Javel, dere følger også trenden med å innskrenke skuespillernes handlingsrom ved å ta dybden ut av scenerommet. Men her står fordommer for fall, heldigvis. Roland (Ivar Furre Aam) rekker knapt å svelge siste biten med pølse før han blir antastet av sjarmbomben Marianne (Ane Ulimoen Øverli). Hun bruker det gamle gjør-den-andre-usikker-ved-å-med-et-uimotståelig-smil-bable-i-vei-om-noe-han-ikke-skjønner-noe-av trickset: – Vet du hvorfor det er umulig å slikke tuppen av albuen sin? spør hun og svarer selv: – Nøkkelen til udødelighet er nemlig plassert der, så dersom du klarte det er det store sjanser for at du fikk evig liv. Men hvis alle kunne det, hvis alle faktisk klarte å slikke på albuen, så hadde det blitt kaos. For vi kan ikke bare fortsette å leve og leve og leve, sier hun og ser intenst smilende på ham mens hun avventer et eventuelt svar.

Parallelle virkeligheter Fyren er satt momentant sjakkmatt og mumler usikkert noe om at han er i et forhold, så.. ja. Men ingen grunn til å fortvile. Scenen gjentas nemlig, flere ganger, med litt ulikt utfall hver gang, og helt i overensstemmelse med det Marianne forsker på: Parallelle virkeligheter. Noe hun redegjør for etter hvert. Hun snakker om relativitetsteorien som «dekker sola, månen, stjernene, mens kvantemekanikken tar for seg molekyler, kvarker, atomer- sånne ting. I prinsippet har vi stilt det samme spørsmålet to ganger og kommet frem til to fullstendig forskjellige svar.» Jo mer hun snakker om sånne nerdete, «mannlige» ting jo mer tent blir birøkteren, som jo holder på med et slags omsorgsarbeid hvor dronninga er sjefen. Sånn sett ligger den innholdsmessige spenningen i denne vidunderlige teksten i vekslingen mellom det «vitenskapelige» og det «emosjonelle». Noe man gjenfinner i formen, stramt komponert og åpen på en gang. Basishistorien er enkel, nesten banal. Gutt møter jente på et grillparty. Det er noe i lufta, og hvordan håndterer de dette «noe» før de går i klinsj, og etterpå når de er blitt et par? Replikkene har en sjelden flyt og rytme, og ikke minst: Repetisjonene, ikke ulikt metoden Fredrik Brattberg bruker i flere av sine stykker, setter handlingen fri.

Skuespillerne beveger seg uanstrengt rundt i rommet, foran, på siden og bak publikum mens de spiller ut de ulike versjonene av sine samtaler, med en vibrerende, neddempet intensitet, forsterket av Ivar Furre Aams trønderske sjenanse og Ane Ulimoen Øverlis urbane selvsikkerhet. Repetisjonene avløses innimellom av et skifte av univers. Måten å spille og snakke på stiliseres og koreograferes. Teksten fragmenteres, går i oppløsning. Skuespillerne snakker i mikrofon. Lyset blir mer definert og sparsomt, lydbildet mer ambient og potensielt truende. Det hele som en slags undertekst i et drømmeaktig landskap, før de er tilbake i hverdagen igjen.

Krimaktig spenning Det er vakkert gjort! De to skuespillerne er blant annet utdannet på de to alternative, statlige utdanningene: Ane Ulimoen Øverli på Nord Universitet, tidligere HiNT, i Verdal mens Ivar Furre Aam kommer fra scenekunstakademiet i Fredrikstad. De spiller på et vidt og variert scenisk repertoar og beveger seg lett og ledig mellom ulike spillestiler, fra stillestående replikkvekslinger til et vakkert fysisk samspill utført på minimalt med plass.

Det ligger en nesten krimaktig spenning og dirrer mellom linjene og i aktørenes spill og relasjon. Dette møtet mellom den kvinnelige astrofysikeren og den mannlige birøkteren er på en måte også et møte mellom teori og praksis: En kommende, mulig tragedie lurer og lufta går etter hvert ut av den tilsynelatende uovervinnelig selvsikre dama, mens mannen overtar initiativet. Det ser ut som den debuterende regissøren og skuespillerne har samarbeidet godt i varmen. Og ikke minst virker det som skuespillernes motivasjon for å sette opp akkurat dette stykket har tilført forestillingen en energi som matcher den energien som ligger innbakt i teksten.

Fysisk er det det eksisterende rommet som danner de scenografiske rammene. En smal avsats langs med veggen utgjør en sporadisk scene, som for det meste brukes i de drømmeaktige mellomscenene. Bortsett fra det er det lyset, ved Oscar Udbye, som enkelt og effektivt sørger for det visuelle uttrykket. Udbye oppgis også som den som står bak det aktive, atmosfæriske lydarbeidet som er en sentral del av det helhetlige uttrykket, men det er, ifølge produsenten, regissøren selv som har utarbeidet det.

Sånn kan det, igjen, også gjøres: En tekst, et rom, to skuespillere + risikovilje. Å be en kritiker regissere kan fort vise seg å være langt over grensa til dumdristig. Men de må ha visst hva de gjorde da de spurte Ilene Sørbøe.