Bilde fra en prekoronavisning av Hors-Champ av I'm company/Ivana Müller. Foto: Gerco de Vroeg

Telttur

I koronavennlige telt gjør fraværet av teater at jeg tenker på hva teater kan være.

Ivana Müller er en scenekunstner bosatt i Paris. Ikke overraskende er hun opprinnelig koreograf, og måten hun bruker rommet på i forestillingen Hors-Champ, som på norsk skal bety noe sånt som utenfor feltet, er på en måte typisk for scenekunstnere som først har tenkt på kropp og bevegelse før de har tenkt på publikum og på det skrevne ordet. Det gjør inngangen til møtet i scenerommet annerledes, men det er ingenting som tilsier at det finnes en riktig rekkefølge.

Store scene på Black Box teater er dekket med ti telt. Egentlig skulle det være små tomannstelt, men på grunn av smittevern er teltene luftigere og større. De gir assosiasjoner til myggtelt tidligere britiske kolonier, som et sted man kunne bli servert en gin tonic og ikle seg ekspedisjonshatt uten å få malaria. Publikum blir forklart at de etter hvert skal finne seg en partner, helst en de ikke kjenner fra før, og sammen skal de lese tekster som ligger i de ulike teltene. Alle teltene har en tittel, og i hvert telt ligger det en tekst knyttet til denne tittelen. Tekstene er utformet som manus for en samtale med en fremmed, en sånn man kunne hatt med en man nettopp har møtt eller en vag bekjent man blir sittende ved siden av i sofaen på en fest. Samtalene handler ikke om så veldig mye, det er mest småprat, men et slags gjennomgangstema om menneskenes plass i økologien kan man spore.

Møte med mennesker
For hvert telt jeg oppsøker, møter jeg en ny person. Ingen av dem kjenner jeg godt fra før. Vi leser og følger instruksjonene i manuset, og jeg legger merke til hvor oppslukt jeg blir av oppgaven om å gjøre som manuset ber meg om. Fordi jeg hele tiden må lese, ser jeg sjeldent på teltpartneren med mindre det står eksplisitt at det er det jeg skal gjøre. Jeg lurer på hva slags kommunikasjon dette egentlig er og om jeg får med meg noe annet enn mine egne handlinger. Tekstene er så innholdsløse at det skapes et større fokus rundt handlingen det er å lese dem enn hva som står der, og selv om jeg egentlig savner en større litterær kvalitet i tekstene, ser jeg at det er av betydning at det er samhandlingen mellom meg og den andre i teltet som blir viktig.

Som teaterviter har jeg i mange år reflektert over hva det er som gjør at jeg liker teater. Jeg har tenkt på hvordan teater er en kommunikativ og kollektiv handling der jeg allikevel får lov til å være alene med tankene mine. Jeg får være helt i fred, der og da er det ingen som forventer noe annet av meg enn den rene kutyme, men samtidig er jeg med på en kollektiv handling og jeg opplever kommunikasjonen fra scenen som aktiv og direkte. Sånn sett er teatret et sted både for samvær og ensomhet, en kontrast og en stemning jeg liker veldig godt. Når scenerommet er gjort om til et teltrom, er avstandene mellom scene og sal, mellom kunst og ikke-kunst, mye mer flytende. Det er ingen aktører i rommet, bare noen vakter som passer på at alt går riktig for seg. Avstandene ligger dermed i mitt forhold til verket, til det som skjer når jeg utfører handlinger som skiller seg fra de jeg utfører i hverdagen utenfor kunstvirkeligheten.

Interessant nok ligger avstanden dermed i mitt forhold til meg selv. Jeg leser tekstene, men selv om deler av samværet med teltpartneren minner om helt vanlige, småkleine samtaler, så er det ikke jeg som snakker. Jeg ville sagt noe annet, det er ikke mine svar. Det gjør at det oppstår en teatral effekt i handlingen det er å lese. Jeg kjenner på at det oppstår en dualitet i min egen væren i rommet og det rommet forventer av meg.

Samtidig tar jeg meg i å savne meg selv. Man kunne helt sikkert ha avveket fra manus og begynt å snakke om akkurat hva man ville, men jeg har nå en tendens til å følge de oppfordringer jeg er blitt gitt, og jeg har heller ikke noe videre ønske om å begi meg ut i improvisasjonen. Derfor kjenner jeg på en ambivalens der jeg både har lyst til å frigjøre meg fra manuset og samtidig har et ønske om at manuset skal gi meg noe mer som gjør lesningen av det verdifull i seg selv.

Kropper i rom
Da jeg innledningsvis skrev at jeg ikke syntes det var overraskende at Müller hadde bakgrunn fra koreografi, er det fordi jeg opplever at plasseringen av kroppene i rommet og tanken om samhandlingen og samværet på scenen er godt gjennomført. Rommet er godt å være i og jeg blir bevisst min egen kropps plass i det. Men i det konseptuelle i disse møtene stopper det litt opp, ideen kommer litt til kort. Samtalene blir ikke interessante nok i seg selv, og selv om jeg synes det oppstår spennende møter mellom teatret og verden inni teltene, kjennes det litt som om jeg bare har fått en ramme. Det er godt mulig at dersom tekstene hadde vært av høyere litterær kvalitet og mindre hverdagslige, så ville jeg ikke tatt meg tid til disse refleksjonene om teater og væren i kunstrommet. Kanskje hadde jeg brukt enda mindre tid på teltpartneren og ideen om å møtes i et telt og lese sammen.

Mot slutten ble jeg litt lei av meg selv, jeg var sliten av å høre min egen stemme og å være innholdsleverandør til opplevelsen. Hors-Champ er et spennende konsept, men konseptet overdøver til slutt finstemtheten i det som kunne vært et innhold.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER