TekstLab Scratch – hva er det egentlig?

Bakgrunnen for dette tilsvaret er en anmeldelse av fire arbeidsvisninger under TekstLab Scratch Festival på Dramatikkens Hus 29. oktober i år. Anmeldelsen er skrevet av Runa Borch Skolseg og ble publisert på Scenekunst.no 8. desember. Når jeg ønsker å gi et tilsvar er det for å rette opp misforståelser og faktafeil om hva Scratch er, og kort presentere arbeidsformen vi bruker i TekstLab for å få frem nye stemmer, historier og uttrykk i scenekunsten.

Scratch som åpen arena Første setning i ingressen er: ”TekstLab Scratch er unge folk som lager teater for unge”. Det er en misforståelse. Det er en åpen arena der scenekunstnere, barn og ungdom er skapende og utvikler egne ideér, tekster/ performance og selv viser arbeidet på scenen som work-in-progress under utvikling. Scratch er et uttrykk for en prosess som starter helt fra grunnen. Deltakerne har en idé eller konsept som de ønsker å utvikle videre. Det kan være lyd/musikk, dans/bevegelse, muntlig eller skriftlig språk, objekt/visuelt uttrykk eller en kombinasjon av disse. TekstLab lager en ramme – et laboratorium – der deltakerne sammen med veiledere og andre utøvere eksperimenterer for å finne ut hvordan ideen kan finne scenisk form og uttrykk. Målet er at hver enkelt deltaker skal utvikle sin individuelle stemme og foretrukne uttrykksform – ikke ”å lage teater”.

Visningene og møte med publikum og kolleger utgjør en viktig del av den kunstneriske utviklingsprosessen. Derfor viser deltakerne arbeidene på scenen fra starten og gjennom hele arbeidsprosessen. Flere av utøverne som viste work-in-progress på Dramatikkens Hus under Scratch festivalen er tidlig i prosessen.

Det er riktig at mange av deltakerne i TekstLab Scratch er unge. Men det betyr ikke at arbeidene er spesielt rettet mot et ungt publikum. Av visningene som ligger til grunn for anmeldelsen var det bare én som har ungdom som målgruppe. Scratch kan derfor verken sies å være teater, ferdige forestillinger eller tekster spesielt innrettet mot unge. Det er et program for å utvikle nye stemmer, historier og uttrykk i scenekunsten.

Arbeidsform i lab Den siste del av ingressen i anmeldelsen forholder seg til spørsmålet om hvilke regissører og veiledere som bør velges til å samarbeide med ungdommer og unge kunstnere i fordypningsprogrammet TekstLab Inkubator. Det reiser et mer prinsipielt spørsmål om hvordan unge scenekunstnere skal få mulighet til å utvikle egne kunstneriske uttrykk. Det er en utfordring som vi tar på alvor.

Vi har valgt laboratoriet som arbeidsform for å få frem sterke stemmer. Deltakerne er med i flere laboratorier over en tidsperiode, og innhold og hvem som er veiledere/utøvere tilpasses behov i den spesifikke laben. Derfor er hver lab forskjellig. Siden mange av prosjektene er tverrfaglige, må veilederne ha ulik kunstnerisk bakgrunn og erfaring. Arbeidsformen er praktisk eksperimentering i samspill mellom deltakeren og veilederne/utøverne med intensjon om både å utfordre og støtte opp om valgene som deltakerne gjør. Det er den skapende kunstneren som er i sentrum. En slik arbeidsform gir ikke rom for den tradisjonelle regissørrollen, men veilederne påvirker selvsagt prosjektene og valg gjennom forslag og diskusjoner. Derfor vil det alltid være spor av veilederens og andre kunstneres innspill når deltakerne viser work-in-progress på scenen. Målet er at laboratoriene er et frirom for deltakerne der de over tid og gjennom samspill med kolleger utvikler seg til å være skapende kunstnere.

Til slutt et lite hjertesukk. Skolseg trekker frem alder som argument for hvem som bør veilede unge, det er mildt sagt problematisk. Hvor kommer det fra at alder er et kriterium for kvalitet og for evne til å bidra til nyskaping?

Shanti Brahmachari, kunstnerisk leder TekstLab