Paneldebatt i etterkant av den iscenesatte lesningen av Brev til ei krigarske. Foto: Millan Pedersdotter Persson

Tekstens prosess

Cornerstones iscenesatte lesning av Athena Farrokhzads Brev til ei krigarske setter teksten og prosessen i sentrum, men eksperimenterer forbausende lite med teaterrommets potensial.

Hvor begynner og slutter egentlig en dramatisk tekst? Og hva skjer når ord og setninger, som forfatteren har satt sitt personlige avtrykk på gjennom opplesninger, beveger seg over i en romlig iscenesettelse?

Spørsmålene trenger seg fram etter urpremieren av en iscenesatt lesning av første del av den svensk-iranske forfatteren, dramatikeren og aktivisten Athena Farrokhzads lyriske drama Brev til en krigerska på Cornerteateret i Bergen. Format og formidling har utvilsomt betydning for hvordan man oppfatter og forstår en dramatisk tekst. Derfor oppleves Cornerstone, det forholdsvis ferske initiativet for ny scenetekst med base på Vestlandet, på mange måter som et fruktbart tilskudd til et teaterlandskap der utforskning og refleksjon rundt ny scenetekst hører til sjeldenhetene. Fra 2019-2020 er Idun Vik og Miriam Prestøy Lie engasjert som gjestekuratorer ved Cornerteateret, og den iscenesatte lesningen av Farrokhzads lyriske drama markerte startpunktet for sesongens program.

Morskap og migrasjon
Farrokhzad debuterte i 2013 med diktsamlingen Vitsvit som kom i norsk oversettelse med tittelen Hvitverk i 2016. Tematisk kretset diktsamlingen seg rundt hvithet, rasisme og migrasjonserfaringer, og den var formet som en dialog mellom familiemedlemmer. Brev til en krigerska spinner videre der debuten slapp, og består av to deler. Første del ble opprinnelig skrevet som radioteater for Sveriges Radio i 2016, og andre del var et bestillingsverk til Litteraturhuset i Oslos jubileumsforestilling Den politiske kroppen i 2017. I den iscenesatte lesningen på Cornerteatret presenteres publikum for første del av verket, som for anledningen er oversatt til nynorsk av Kristina Leganger Iversen og Camara Lundestad Joof.

I den dramatiske teksten møter vi en gravid mor som i monologform forsøker å formidle sin historie. Hun snakker til sitt ufødte barn om migrasjon, familiens krigserfaringer og opplevelsen av å være uønsket i landet hun nå befinner seg i, som likeså godt kan være et samtidens Sverige som Norge. Teksten er utpreget poetisk fordi språket er bygget opp av gjentakelser og tydelige bilder. Det er ikke et tradisjonelt dramaturgisk handlingsforløp, men fokuset ligger i det poetiske og billedrike språket. Forløpet i Farrokhzads tekst oppleves snarere som sirkulært, og det er nesten som fortid og nåtid glir over i hverandre. Verselinjen «Barnet mitt, sprellande krigarske, vesle liv på innsida av magen» går igjen som et omkved.

Lavmælt iscenesettelse
Utfordringen med en iscenesatt lesning der teksten i så stor grad baserer seg på det musiske, lydlige, gjentakende og rytmiske, er at det krever en uhyre nyansert tilnærming regimessig og skuespillerteknisk for ikke å bikke over i det statiske. I Kjersti Horns regi får teksten stor plass: Skuespiller Iselin Shumba sitter på en stol i et mørkt scenerom mens snøflak faller ned bak henne. Hun stryker den høygravide magen, og legger mikrofonen mot den slik at babyens hjertelyd strømmer ut i hele rommet. Lyden av det ufødte livets bankende hjerte fortsetter å ligge som et rytmisk lydspor gjennom hele iscenesettelsen. Lydsporet fungerer som en effektiv påminnelse om personen utsigelsen er rettet til, mens snømaskinen fremstår mer som unødvendig staffasje – den minner meg om at jeg ser en iscenesettelse, men tjener til lite annet.

Prøvetiden har, så vidt jeg vet, vært noen knappe dager, og lesningen bærer dermed preg av å være i prosess. Likevel har Shumba et nærvær og naturlig autoritet på scenen som gir tematikken en overbevisende tyngde. At hun rolig og dempet formidler krigsscener gir materialet en effektiv ladning. Mot slutten av fremførelsen er det som om hun litt etter litt begynner å trenge dypere inn i tematikken og finner en rytme. Som helhet blir lesningen likevel i overkant monoton underveis. En viktig årsak er at teksten er svært repetitiv og blant annet lyder: «Eg skal fortelje deg om alle som har gått framfor deg/ Eg skal fortelje om korleis livet ditt høyrer saman med deira/ Eg skal fortelje om kvifor dei ikkje er her for å ta imot deg når du kjem/ Eg skal fortelje om kvifor du får pakker frå andre kontinent/ Eg skal fortelje om kva murar som held dei som gislar/ Eg skal fortelje om torg som får oss til å samle oss (…)».

Jeg undrer meg over hvorfor man ikke har forsøkt å bruke rommet mer til å utforske flere nivåer av teksten. En slik tilnærming kunne bidratt til å bryte opp alle gjentakelsene. Shumba sitter i løpet av lesningen kun i ro på en stol. I teaterrommet finnes potensialet for at tekstens kvaliteter kan smelte sammen med det visuelle og skuespillerens kropp, og slik skape nye lag med mening. Farrokhzads tekst åpner for mange muligheter gjennom det poetiske aspektet, og det er uforståelig for meg at den framføres på en så tradisjonell måte. Tematisk byr den på variasjon i kontrast til mye annen scenetekst fordi morserfaringen står så sentralt, og da kjennes Horns valg veldig trygt. Når jeg sitter i salen lengter jeg etter å se lesningen realisert på en mer eksperimenterende og risikofylt måte.

Uforløst forsøk på å kontekstualisere
Rett etter den iscenesatte lesningen arrangerte Cornerstone en panelsamtale der hensikten, ifølge programteksten, var å diskutere ulike ideologiske og estetiske ståsteder i teatret. Det lå et tydelig ønske fra arrangørene om å berøre sentrale spørsmål knyttet til representasjon på norske scener: «Hvilket verdensbilde ligger til grunn for Brev til en krigerske? Har det sammenheng med de formmessige valgene? Hvordan står verket i forhold til regjerende formspråk og perspektiver?». Kjersti Horn hadde meldt avbud på grunn av sykdom, men Iselin Shumba, Athena Farrokhzad, og oversetterne bak den nynorske utgaven av teksten Kristina Leganger Iversen og Camara Joof Lundestad deltok i samtalen som var moderert av Idun Vik.

Samtalen bød på forbausende få refleksjoner rundt hvordan Brev til ei krigerske fungerer som scenetekst. Dette stusset jeg ved ettersom et mål bak initiativet er å «fremme kunnskap om de mange formene for scenetekst som dagens teater rommer». Panelsamtalen lyktes ikke helt med å balansere den fanklubbaktige, nesten talkshowliknende stemningen som oppstod i forbindelse med Farrokhzads deltakelse med de mer dyptgående refleksjonene omkring kunstens rolle i samfunnet. Farrokhzads rolle som samfunnsdebattant og aktivist ble et naturlig tema, men diskusjonen rundt kunstens politiske potensial, representasjon, hvithet og hvilke stemmer som får slippe til i den kulturelle offentligheten, kunne med fordel fått en mer grundig behandling.

I forlengelsen av panelsamtalen er jeg svært usikker på hva en slik kontekstualisering i etterkant av en iscenesatt lesning egentlig bidrar med. Lesningen i seg selv fremstår som et selvstendig kunstverk som står støtt på egne bein selv om det er uferdig, og avhenger på ingen måte av at noen forklarer publikum hvorfor teksten er relevant og aktuell. Som første arrangement i en serie er det likevel en lovende begynnelse fordi det ikke eksisterer noe tilsvarende initiativ i Bergen. Dersom arrangørene tør å leke seg mer med formatet og formen på det som presenteres, kan det være mye å se frem til.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER