Tekstens og kroppens bevegelser

Siden oppstarten i 2015 har teaterkompaniet Ymist., bestående av skuespiller Morten Espeland og regissør og koreograf Erlend Samnøen, arbeidet i spennet mellom samtidsdans og skuespillerkunst og utforsket relasjonene mellom kropp, bevegelse og tekst. I deres forrige forestilling Draumkvedet (2018) ble teksten fra den kjente middelalderballaden flettet sammen med nyskrevet tekst av dramatikeren Eirik Fauske. I deres nyeste forestilling er det Jon Fosses knappe hundre sider lange roman Melancholia II fra 1996 som iscenesettes, og som sist er skuespiller Morten Espeland alene på scenen i et landskap midt mellom det abstrakte og konkrete, mellom drøm og virkelighet.

Et flyktig portrett av Lars Hertervig Flere kunstnere har blitt inspirert av kunstmaleren Lars Hertervig (1830-1902), og Jon Fosse er intet unntak. Fosse borer i Lars Hertervigs biografi i Melancholia I (1995) og Melancholia II, og det er lett å forstå fascinasjonen for outsideren Hertervig; kunstneren var et lovende talent som slet med alvorlig psykisk sykdom hele livet og gradvis falt ut av samfunnet. Etter en mislykket innleggelse på Gaustad psykiatriske sykehus i Oslo, levde Hertervig av midler fra fattigkassen og tok daglønnet arbeid mens han malte sine egenartede landskapsmotiver på tapet, innpaknings-og tobakkspair, boksider og avispapir. Først lenge etter sin død ble han anerkjent.

Til forskjell fra Melancholia I, som sirklet nært Hertervigs liv og var delt i tre deler med tre fortellerstemmer, der vi blant annet følger Hertervig i Düsseldorf og på Gaustad asyl, er perspektivet i Melancholia II lagt til Hertervigs fiktive søster Oline en dag tidlig på høsten i 1902 i Stavanger. Nåtidshandlingen er forholdsvis begrenset, og Olines indre monolog er repetitiv: Den gamle damen Oline sliter seg fram og tilbake hjemme med en verkende kropp og en sviktende hukommelse. Hun henter fisk hos fiskeren og må hele tiden på do, men har i realiteten blitt nesten fullstendig inkontinent. Broren hennes Sivert ligger på dødsleiet, men Oline makter knapt å komme seg dit mellom de gjentatte doturene til «veslehuset» og middagslagingen. Først i en rekke episodiske tilbakeblikk er Lars til stede i fortellingen. Imidlertid er det et nokså flyktig portrett som tegnes av ham. Han er innesluttet, mystisk, hallusinerer og har store raserianfall.

Lyset og mørket Jeg må bare innrømme først som sist at når jeg leser Melancholia II blir jeg irritert over kvinneportrettet i romanen fordi jeg opplever det som banalt. Jo visst handler det om døden, om kroppslig forfall og skam, men den stiliserte realismen Fosse skildrer det hele med gjør at jeg som leser aldri virkelig føler at jeg kommer på innsiden av Olines levde erfaringer. Samtidig er det unektelig noe med det kvernende, gjentakende lyriske språkets musikalitet og rytme som er fengende i seg selv. Måten Ymist. har lyktes med å lage en visuell, nærmest likestilt helhet mellom scenografi, lys, musikk, koreografi og tekst i forestillingen Melancholia II bidrar til å formidle denne musikaliteten.

På scenegulvet i black boxen på Cornerteateret i Bergen står et stort hvitt lerret dekket av det som likner et bildeutsnitt fra et mye større maleri: De grå og hvite formasjonene med innslag av lysegult og svakt rosa minner mest av alt om et abstrakt, litt uvirkelig landskap. Jeg kan ikke bestemme meg for om det er trær, eller en himmel jeg ser. Fra det rektangulære lerretet strekker det seg en hvit scenematte i samme størrelse som dekker gulvet. Bakerst til høyre på den hvite matten står en slitt, brun trekrakk. Foruten dette lysende, hvite punktet scenografien utgjør midt på scenegulvet, er det helt mørkt. I takt med at lyssettingen av lerretet endrer seg underveis i forestillingen kommer ulike kvaliteter ved maleriet til syne. Det er som om scenograf og kostymedesigner Maja Nilsen og lysdesigner Ingeborg Staxrud Olerud har ønsket å materialisere det skiftende lyset Hertervig er kjent for i sine drømmende landskapsmalerier.

På og rundt denne scenematten fremfører utøver Morten Espeland, kledd i grå dressbukser og kortermet trøye, store deler av Olines indre monolog med stor innlevelse og svært variert uttrykksregister. I motsetning til en rekke andre langt mer tekstorienterte oppsetninger jeg har sett de par siste årene der Fosses tekst ofte gjerne er en av de få bærende elementene i scenerommet, er det interessante med Ymist. sin forestilling at teksten er så organisk sammenvevd med utøverens bevegelser. Espelands monolog og bevegelser smelter sammen med lysarbeidet og den stemningsskapende lyd- og bakgrunnsmusikken av komponist og lyddesigner Gaute Storsve, og det fører til at jeg opplever forestillingen som langsomme, sakte voksende tablåer som bygger seg opp i intensitet og volum underveis.

Koreografi som åpner teksten Erlends Samnøens koreografi er strukturert rundt enkle, repetitive grunnbevegelser som spiller med- og mot teksten. Noen ganger kobler bevegelsene seg bare på gjentakelsene i Olines indre monolog og virker som tekstforsterkere, mens andre ganger står Espeland i vanskelige fysiske stillinger som krever enorm konsentrasjon og kroppskontroll mens han fremfører teksten. Et eksempel på det førstnevnte er sekvensene i begynnelsen der Oline sliter seg opp bakkene til huset sitt og deretter går ut til veslehuset, og Espeland markerer gjentakelsene i Olines dagligliv ved å ta begge armene ut til siden, opp over hodet i en klatrende bevegelse og deretter inn igjen mot kroppen mens det ser ut som han trekker i en tråd. Dette bevegelsesmønsteret kommer også igjen i flere partier senere og bygger effektivt opp om musikaliteten i teksten.

I andre scener yter koreografien derimot mer motstand mot teksten. Når Oline i en av de utallige doscenene setter seg til rette på utedoen og venter på at noe skal skje, illustreres dette først ved at Espeland sitter på knærne med ansiktet stirrende rett på publikum, før han sakte og kontrollert begynner å bevege seg ned mot gulvet, helt til hodet er plassert trygt på gulvet og han løfter overkroppen og armene opp i en hodestående posisjon med føttene nærme gulvet. Det er abstrakt og veldig konkret til samme tid, og gir nerve og intensitet til Olines fortvilelse over kroppens sviktende funksjoner og stadig mer innskrenkede utfoldelsesmuligheter. Noe liknende skjer mot forestillingens slutt når Espeland iført et grått, langt stakkskjørt først kryper sakte og roterer på scenegulvet, før han senere ender i en sideliggende, anstrengende plankestilling. Han formidler Olines tankeverden med overbevisning og stort nærvær.

Langsomt Gjennomgående tas alle nivåene av rommet i bruk underveis, og noe så enkelt som at Espeland snur seg med ryggen til publikum og fremfører lange tekstpartier uten at publikum ser ansiktet hans, blir et virkningsfullt grep i samspill med Storsves stemningsforsterkende musikk og Staxrud Oleruds lyssetting. En av de mest engasjerende sekvensene er nettopp et av tilbakeblikkene der Espeland står med ryggen til og spytter teksten affektivt ut i et stadig hurtigere tempo i skildringene av Oline som følger etter Lars som viser henne tegningene han lager ute i naturen de dagene han forsvinner fra hjemmet deres. Her er stemningene og språkrytmene like viktige som det som sies. Et musikalsk underlag bestående av strykere akkompagnerer det hele, og når Espeland forsvinner vekk fra scenen blir lydnivået på strykerne høyere mens lyssettingen veksler i farge og styrke og lar lerretet som likner Hertervigs malerier, få være i fokus.

Mindre vellykket er deler av sekvensene der Espeland beveger seg som han skriver på en skrivemaskin og snakker med en rask, bestemt forfatterstemme. Det synes som om grepet er gjort for å få inn et ekstra perspektiv i iscenesettelsen, men jeg er veldig usikker på om det er nødvendig eller tilfører noe ekstra til materialet. En annen innvending er at dramaturgien med fordel kunne vært mer variert og at teksten med fordel kunne vært kuttet og komprimert enda mer. Forestillingen er i overkant langdryg med sin spilletid på 1 time og 50 minutter. Gjentakelsene og den insisterende langsomheten i dramaturgien er helt i tråd med kjernen i Fosses univers, men samtidig er det noe helt annet å gå på teater enn å lese en roman. Likevel er Melancholia II en forestilling der Ymist. har klart det sjeldne kunststykket å skape et særegent og interessant scenisk univers fullt av uventede bilder med utgangspunkt i en ganske alminnelig Fosse-roman. Det er en prestasjon i seg selv.