S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Chris Erichsen – 4. november 2015

Tekstens kraft og skuespillernes tilstedeværelse

Vitsvit. Unga Klara 2015. Foto fra produksjonen


Publisert
4. november 2015
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk

Teater Galeasen Konsten att falla av Sara Stridsberg regi: Rickard Günther Med Ingela Olsson, Monica Stenbeck, Johan Wahlström Lys og rom: Sutoda Kostyme: Ann Bonander Looft Maske: Anna Olofsson Lydbilde: Tomas Björkdal

Spilles fram til 30/11 galeasen.se

Unga Klara Vitsvit av Athena Farrokhzad Regi: Farnaz Arbabi Med: Bianca Traum, Maria Salah, Oldoz Javidi Dramaturg: Erik Uddenberg Scenografi: Fabian Wetterrot, Farnaz Arbabi, Johan Sundén Kostyme: MyNa Do og Farah Yusuf/Mahoyo Lys: Johan Sundén Musikk/lyddesign: Foad Arbabi Maske: Linda Gonçalves Regiassistent: Jasmin Sandra Søm: Celeste Cambaza

Spilles fram til 28/11 Ungaklara.se

Dramaten, Hovedscenen Idioten Av Fjodor Dostojevskij Regi og dramatisering: Mattias Andersson Med David Dencik, Carl Magnus Dellow, Ardalan Esmaili, Ellen Jelinek, Melinda Kinnaman, Tanja Lorentzon, Per Mattsson, Marall Nasiri, Marie Richardson, Andreas Rothlin Svensson, Jennie Silfverhjelm, Kicki Bramberg, Björn Bengtsson, Alexej Manvelov Scenografi og kostyme: Ulla Kassius Lys: Charlie Åström Parykk/maske: Linda Hyllengren, Nathalie Pujol Komposisjon og lyddesign: Anna Sóley Tryggvadóttir

Spilles fram til 30/1 dramaten.se

Dramaten, Lejonkulan Barnet av Jon Fosse Regi: Johannes Holmen Dahl Oversatt av Steve Sem-Sandberg Med Eric Stern, Adam Pålsson, Hulda Lind Jóhannsdóttir, Nadja Weiss, Otto Hargne Kin, Ana Gil de Melo Nascimento Scenografi: Johannes Holmen Dahl, Jan Lundberg Lys: Norunn Standal Parykk/maske: Lena Bouic-Wrange Kostyme: Sophie Reble

Spilles fram til 13/12 dramaten.se


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/tekstens-kraft-og-skuespillernes-tilstedevaerelse/
Facebook

– Det er mulig at oppfinnsomheten og kreativiteten i norsk ikke-institusjonell scenekunst ligger foran den svenske, men når det gjelder bredden og kvaliteten i skuespillerkunsten generelt er bildet et annet, mener Chris Erichsen. Les hans teaterbrev fra Stockholm!

Det har lenge vært en utbredt hypotese at fri, ikke-institusjonell norsk scenekunst ligger langt foran den svenske. Det skapes ikke nødvendigvis mer scenekunst i Norge i volum, men det som skapes kommer seg ut, både i Norge og den øvrige verden på en måte som det svenske systemet i mindre grad stimulerer til. Dette takket være en fleksibilitet i den norske finansieringsmodellen og et landskap av produsenter og spillesteder som mangler i Sverige. Resultatet sies å være større bredde, et mer vitalt uttrykk og ikke minst et videre og bedre utbygd nasjonalt og internasjonalt nettverk.

At Sverige her kan sies å henge etter har, slik jeg tolker det, dels sammenheng med den særsvenske tradisjonelle kombinasjonen av aristokrati og sosialdemokrati: Den gammeldagse, sentraliserte institusjonsbyggingen på den ene siden og den tilnærmete monopolstillingen det svenske Riksteatret har hatt som nasjonal formidler av scenekunst på den andre siden. Resultatet er at svenske frigrupper er knyttet til små, institusjonaliserte teaterhus og ikke i samme grad kommer seg ut med sine produksjoner.

Baktruppen og Verdensteatret – Grupper som Baktruppen og Verdensteatret er helt enkelt ikke mulig i Sverige, hevdet den svenske kuratoren og teaterlederen Danjel Anderssons ved et seminar på Dramatikkens hus tidligere i høst.

I tillegg skjedde det noe i 2006 da den borgerlige alliansen flyttet inn i de svenske regjeringskontorene. Retorikken, ideologien og det generelle kulturpolitiske klimaet endret seg markant, i en retning vi også kan kjenne igjen i dag her hjemme. Ikke minst i Stockholm, hvor de frie gruppene i 2013 plutselig måtte omstille seg fra noenlunde forutsigbare rammer knyttet til deres faste scener, til et system hvor de måtte søke på nytt for hvert enkelt prosjekt. "Att be dem söka bidrag för varenda enskild produktion är som att be Benny Fredriksson på Stadsteatern att göra det," sa Anna Carlson, leder for fagforeningen Teaterförbundet, på et åpent møte om det nye støttesystemet på Dramaten høsten 2013, referert i Dagens Nyheter.

Og likevel tyder ting på at noe er i ferd med å skje i svensk scenekunst, blant annet takket være den samme Danjel Andersson. Han er kunstnerisk leder for Stockholms-scenen MDT, som er i ferd med som er i ferd med å etablere seg som nettopp det han selv lenge har etterlyst: Et både programmerende, co-produserende og nettverksbyggende senter for nyskapende scenekunst, et slags svensk svar på det bergenske BIT Teatergarasjen, som Andersson tidligere har uttrykt sin beundring for. – BIT Teatergarasjen har vist for resten av Norden hva samtidsteater skal være i et postmoderne samfunn – et verktøy til kommunikasjon. De gjør det som mange har tatt etter, og som jeg etterlyser i Sverige. Vi bruker dem som forbilder, sa han til Bergens Tidende i 2008. MDT er i utgangspunktet en forkortelse for Moderna Dansteatern, men den utvidete plattformen har ført scenen stadig lengre bort fra den rene dansen og over mot et mer tverrkunstnerisk uttrykk.

Konsten att falla MDT er samlokalisert på Skeppsholmen i Stockholm med teaterkompaniet Galeasen. Nylig var jeg i Stockholm en helg i en annen sammenheng, og det ga mulighet for å "kolla läget." Da var det stille på MDT, men Galeasen viste sin kritikerroste og hyppig spilte forestilling Konsten att falla. Kompaniet er å regne som veteraner i det svenske frie feltet, utklekkingssted for skuespillere som Mikael Persbrandt og Noomi Rapace og kjent for sin ekspressive, Artaud-inspirerte spillestil og vilje til eksperimentering.

Konsten att falla av Sara Stridsberg. Teater Galeasen 2015. Monica Stenbeck og Ingela Olsson. Foto: Dan Hansson

Teksten er skrevet av Sara Stridsberg, basert på den virkelige historien om den aldrende, ensomme sosietetskvinnen Edith Ewing Bouvier Beale og hennes middelaldrende og like ensomme datter Edith Bouvier Beale. De bor i et enormt, støvete, rotete hus med et stort antall katter, har ikke nåla i veggen, går aldri ut, treffer ingen, bortsett fra et antall imaginære herrer som dropper innom og som alle spilles av Johan Wahlström. Moren (Monica Stenbeck) subber rundt i nattkjole og lever på gamle minner og skjønnhet, og får panikk bare dattera (Ingela Olsson) forflytter seg til et annet rom. Dattera er, som tidligere danserinne, en dårlig kopi av sin mor, hjelpeløst fanget i en klassisk, irrasjonell mor/datter-symbiose. Der går de to tragiske, innestengte kvinneskikkelsene og tærer på hverandre og forsøker å få tiden til å gå uten å gjøre noe. Begrepet tid blir da også et unngåelig tema: ”Tiden er avstanden mellom to hendelser. Men her hender det jo ingenting, har tiden stoppet da?” spør Edith d.y.

Om man forventer artaudsk fysisk ekspresjonisme, flammer, skrik og høylytt musikk, vil man bli skuffet. Det er en såkalt publikumsvennlig forestilling uten de skarpe kantene og den provoserende kraften som Galeasen er kjent for. Men forestillingen blir ikke dårligere av det. Skuespillerprestasjonene er overbevisende hele veien, dette gjelder ikke minst Galeasen-veteran Ingela Olsson. Man merker fort hvor hun kommer fra, med sitt store repertoar, både fysisk og stemmemessig. To timer i selskap med disse to tragikomiske kvinneskikkelsene går som en drøm.

Vitsvit Unga Klara er en pionérinstitusjon innen barne-og ungdomsteater, stiftet i 1975 som en underavdeling av Stadsteatern, av en av frontfigurene innen svensk politisk teater, Suzanne Osten. Teatret er dag en selvstendig stiftelse. Unga Klara er internasjonalt kjent for sin forskende virksomhet innen scenekunst for barn og unge og en radikal grunnholdning som har vært rådende helt siden starten. På plakaten står for tiden en scenisk framstilling av diktsuiten Vitsvit av den svensk-iranske poeten Athena Farrokhzad. Hun er, ved siden av sin poetiske virksomhet, også kjent for et Sommar i P1-program i fjor sommer som både ble hyllet og utsatt for en storm av klager, det siste blant annet fra den konservative riksdagsrepresentanten Gunnar Axén. Politikeren tolket nemlig Farrokhzads avspilling av punkbandet Ebba Gröns låt Beväpna er, bokstavelig.

Vitsvit. Unga Klara 2015. Foto: Sara P. Borgström

I foajeen før forestillingen oppfordres publíkum til å legge igjen hjernen utenfor. Vi blir så plassert i en trekant midt i det store nakne rommet hvor skuespillerne Bianca Traum, Maria Salah og Oldoz Javidi framfører Farrokhzads tekst; rytmisk, ekspressivt og i stadig bevegelse rundt i hele rommet:

Min mor sa: Underskatta aldrig vilka besvär

människor gör sig

för att formulera sanningar som är möjliga för dem

att uthärda

Det er poesi fra noen av de mest utsatte delene av verden. Fortvilte forsøk på å holde fast minner og tilhørighet ved stadig å sitere mor, bror og far:

Min bror sa: Någon gång vill jag dö i ett land

där människor kan uttala mitt namn

Min far sa: En sked för bödlarna,
en sked för befriarna

en sked för dom hungrande massorna

Och en sked för mig

Skuespillerne holder et høyt tempo. De er nærværende, tilstede i teksten, men matcher kanskje ikke alltid dens intensitet. Musikken låter dessverre i mine ører mest som en syntetisk nødløsning som heldigvis overstråles av tekstens egen kraft og skuespillernes tilstedeværelse.

Det forteller mye om Unga Klaras forståelse av sitt eget oppdrag at et omfattende pedagogisk prosjekt som skal stimulere 9. klassinger til selv å skrive er knyttet til denne oppsetningen.

Idioten Den nasjonale hovedscenen, Dramaten, troner aristokratisk og gullbelagt midt i byen, med Eirik Stubø som nytilsatt sjef i år. På hovedscenen veksles det mellom Maria Stuart av Friedrich Schiller, Och ge oss skuggorna av Lars Norén og Idioten, basert på en vifte av tekster, fra originalen av Dostojevskij til tekster fra bl.a. Bibelen, Anna Politkovskaja, Simone Weil og mange flere, sydd sammen av regissør Mattias Andersson.

Idioten av F. Dostojevskij, Dramaten 2015. David Dencik. Foto: Roger Stenberg

Det handler enkelt sagt om godhetens vilkår i en kompleks verden. Fyrst Mysjkin (David Dencik) kommer hjem etter et lengre opphold på en psykiatrisk institusjon i utlandet. Han møter et samfunn segregert i klasser og etnisk tilhørighet som han ikke kjenner igjen, men møter alt og alle med samme åpne, troskyldige holdning. Han hjelper så godt han kan, gir bort sine penger og møter aggresjon med mildhet. Omgivelsene reagerer med alt fra å se ham som en bærer av håpet eller bare som håpløst naiv, til å mistenke ham for å ha en skjult agenda om egen vinning og som en merkevarebygger av egen godhet. Som en Kristusfigur utnevner han den seksuellt misbrukte Nastasja (Marall Nasiri) til en slags Maria Magdalena. Men det hjelper ikke. Han er for god for denne verden – bortsett fra for denne verdens barn, som etter å ha sittet i lang tid i hver sin boble med blikket festet på sine smarttelefoner, reiser seg opp og samles rundt ham og til sammen danner et enkelt, slående og rørende avslutningstablå.

Det er en kompleks forestilling, full av motsetninger, både innholdsmessig og i de kunstneriske valgene som er tatt: Mellom (post)moderne stilisert og klassisk teatral spillestil. Mellom ”naturlig” replikkveksling og lange, foredragsliknende monologer. Mellom organisk bevegelse og oppstilte tablåer. Innimellom skjærer det seg, for så å gli over i overraskende og slående partier, så blir det kanskje litt langdrygt, så gripende og så videre. Idioten er et konglomerat av en forestilling jeg gjerne skulle sett flere ganger.

Barnet Rundt hjørnet, i en sidegate, ligger Lejonkulan, Dramatens minste scene. Rommet er avlangt, vinduet innerst står åpent ut mot Nybroplan hvor lyden av søndagstrafikken siver inn. I Barnet av Jon Fosse møtes de to litt fortapte, ensomme individene Fredrik (Eric Stern) og Agnes (Ana Gil de Melo Nascimento) i et busskur hvor de kommer i snakk. En tredje person, flaskepelleren Arvid (Otto Hargne Kin), dukker opp. Med utgangspunkt i dette nøstes det forsiktig opp et trekantdrama, hvor konfliktene aldri får lov å komme til overflaten. Replikkene avsies slik vi kjenner Jon Fosse, sensitivt, repetitivt, rytmisk, med nok av luft mellom. Skuespillerarbeidet utfoldes ikke så mye i kroppene, men mer i forsiktige nyanseringer i mimikken og i det indre arbeidet. Dette gjelder spesiellt den lett skjelende Eric Stern og Ana Nascimento. Kommunikasjonen, lydhørheten de to imellom, både som rollefigurer og som skuespillere, er noe av det mest gripende jeg har sett på lenge. Regissøren Johannes Holmen Dahl, nyutdannet i våres fra KHIO, viser her igjen en sterk vilje og evne til å trenge inn i og bak ordene. Han fikk, ifølge eget utsagn, en slags kunstnerisk oppvåkning under et opphold hos koreografen Laurent Chétouane i Berlin i 2012, noe som umiddelbart endte opp i den sterkt fysiske forestillingen Herakles 2 oder die Hydraav Heiner Müller. Siden har jeg sett forestillinger over et stort spekter i hans regi, både på Dramatikkfestivalen og på KhiO. Med Barnet utvider han igjen sitt spillerom.

Barnet av Jon Fosse. Dramaten 2015. Eric Stern og Ana Gil de Melo Nascimento. Foto: Roger Stenberg

Å forsøke meg på en samlet konklusjon som favner alle disse svært ulike forestillingene skal jeg avstå fra. Det måtte forresten være dette: På disse fire ulike spillestedene registrerte jeg knapt en svak prestasjon hos et stort utvalg skuespillere med navn og utseende som vitner om at svensk teater ligger langt foran det norske når det gjelder å speile samfunnet på scenen.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no