Teknoteater med dødfødt lykkekritikk

Sånn begynner det:

Publikum ledes rett inn i Lykkeparadigmets scenerom i Studio Bergen. I den mørke blackboxens sentrum står en stor kuppelformet scenekonstruksjon med åpninger på fire sider, som et halvt egg, et tak eller en himling bestående av skjermer der bilder av universet og stjernehimmelen projiseres, rundt og over publikum. Vi setter oss i en ring inne i kuppelen og betrakter stjernehimmelens bevegelser som snart fester seg i kroppen og gir meg en fornemmelse av at også jeg er i bevegelse, selv om jeg sitter stille. Lyden av elektropopdronning Sandra Kolstads synthmusikk gjennomtrenger hele rommet og fyller øyeblikket med akkurat nok patos til å stå i stil med de monumentale bildene av universet.

Lykkeparadigmet er i formen et forsøk på å lage postdramatisk teater der lyd, musikk, bilde, ord og bevegelser virker sammen i en visuell og auditiv helhet. Kolstad har komponert musikken og i produksjonsapparatet er flere dyktige teaterkunstnere. Ensemblet betegner Lykkeparadigmet som et sammensurium av ord, bilder og bevegelser. Og det er det. I programmet til forestillingen står det at ”I en prosesjon av ulike selvrealiseringsteknikker presenterer de en kultur de er sikre på at også du både elsker og hater, kritiserer og praktiserer på samme tid”. Lykkeparadigmet er Viks forsøk på å lage et scenekunstprosjekt som tematiserer virkeligheten vi lever i, der lykkeparadigmet er en tid og en tilstand – vår tids rådende tenkemåte som uløselig knytter seg til flere livsområder. Dette utgangspunktet må jo nødvendigvis føre til interessant scenekunst – eller?

Sammen med Kolstad, er aktørene Idun Vik, Stian Danielsen og Ida Wigdel tilstede på scenen. De er kledd i hvite gensere, bukser og sko og alle har lyshårede, lange parykker som er vanskelige ikke å assosiere med flere av vår tids idoler. Lady Gaga er den første jeg tenker på. Etter en seanse der de korer den synthbaserte åpningsmusikken, begynner Vik, Danielsen og Wigdel å bevege seg rundt på scenen i langsomme bevegelser til Kolstads musikk.

Scenografien slår pusten ut av en. Den er visuelt slående og gjør teaterrommet til noe utenom det vanlige, men når bevegelsessekvensen med musikk har pågått i 20 minutter begynner jeg å lure på om det ikke snart skal skje noe annet, om dette er hele forestillingen – et slags langsomt dansende ensemble som forsøker å gi oss antikapitalistiske impulser ved å vise oss universets tilsynelatende storhet gjennom musikk og videoprojeksjon.

Teknoteater og selvrealisering Heldigvis tar jeg feil. Bevegelsessekvensen glir over i en teknolåt der bassen dunker i hele ansiktet mitt og strobelysene blinker så raskt at jeg er redd noen skal få epileptisk anfall mens Kolstad synger ”jeg vil aldri ned, til nye høyder når jeg helt til topps”. Sangen etterfølges av en bevegelsessekvens, stadig akkompagnert av Kolstads synthakkorder, der Idun, Wigdel og Danielsen om igjen og om igjen kaster seg mot scenegulvet, dernest havner i en scenekamp og i et nesten infantilt kroppsspråk skriker au, au, som om de imiterer at de har vondt samtidig som de utforsker lydene og kommuniserer med hverandre. Vik har et melodramatisk utbrudd: ”Jeg orker ikke mer!” og de setter seg ned, mens vi får se kattevideoer på alle skjermer i kuppelen over oss. Dette etterfølges blant annet av en sekvens der de tre aktørene kjører rundt på segway, samt sangen ”Fri”, som for meg var det absolutte høydepunktet i et ofte ganske ujevnt scenekunstprosjekt. Da Kolstad, Danielsen og Vik sang denne teksten begynte jeg å gråte av latter, men ingen av de andre alvorstunge publikummerne så ut til å dele min oppfatning:

Jeg ser på meg selv/ jeg ser et hav av muligheter / som jeg kan ta/ jeg er fri /jeg kan gjøre hva jeg vil / jeg vet jeg kan få det til/ ah oh / jeg ser på verden / jeg ser den er min / alt er mulig / om jeg bare vil / jeg er fri / ingenting kan stoppe meg/ for jeg går min egen vei / jeg kan gjøre hva jeg vil / jeg vet at jeg skal få det til/ ah oh.

(fritt gjengitt etter hukommelsen med forbehold om feil)

Er det bare jeg som har misforstått? Var dette på alvor?

Fra scenografi til Lykkeparadigmet. Foto: lykkeparadigmet.no

En fomlende fortolkers bekjennelser Lykke, lykke, prøver jeg å tenke på underveis i dette teknoteatershowet. Sånn sitter jeg: jeg kaster en tolkning fram og tilbake, etterfulgt av stadig rarere tolkninger. Her er noen løst skisserte eksempler på min indre dialog i løpet av de 60 minuttene forestillingen varer:

Er de nedadgående armbevegelsene til skuespillerne sammen med måten de bøyer beina på, et forsøk på å illustrere en slags fødsel? Er scenografien også et bilde på denne fødselen, på verdensegget, altså det kosmiske egget og skapelsesmyten der universet får sin eksistens ved å bli ”klekket” fra egget? Og hva med videoene av kattepusene? Er de et ledd i strategien for å fremkalle lykke? Hva med videoklippet av katten som hjelpeløst forsøker å klatre ut av et stort kar med vann mens menneskene rundt ler høyt, er det liksom et bilde på hvordan vi er fanget i vår egen lykke? Er segwayene i forestillingen symbolet på den ultimate formen for frihet og lykke? Og så videre.

For å bruke en halvdårlig metafor: det jeg gjorde kan minne om Rorschach-metoden, en psykologisk test der pasienten bes om å kommentere en serie kort med tilfeldige blekkflekker og fortelle terapeuten hva disse forestiller.

Mine fomlende forsøk på å fortolke det jeg så framfor å være tilstede i selve teateropplevelsen, illustrerer flere poeng. For det første at jeg faktisk begynte å kjede meg og fikk tid til å tenke disse tankene, og for det andre at jeg hele tiden ble sittende og lete etter den kunstneriske helheten, en idé som kunne holde Lykkeparadigmet sammen og gjøre den til noe mer enn en serie løsrevne sekvenser.

Kjernen i dette scenekunstprosjektets store problem er at det ikke klarer å formidle sin helhetlige kunstneriske idé på noen produktiv måte. Noen ganger blir jeg i tvil om en slik helhetlig kunstnerisk idé det hele tatt eksisterer. Underveis er det flere småideer og forsøk på noe, men det blir bare tidvis interessant. Det er som om disse sekvensene kunne vært jobbet mer med eller blitt tatt i helt andre retninger. Scenografien er spektakulær, men aktørene fyller aldri virkelig rommet eller utnytter dets potensial til det fulle. I stedet er det statisk og mangler nødvendig dynamikk og variasjon. Utøverne har heller ikke noen kontakt med publikum, men det kan for så vidt være et bevisst grep for å illustrere hvordan de befinner seg i en ”lykkeboble”. Ensemblet er på vei til å finne en form, men den er ikke fylt med et innhold som kan bære forestillingen. Jeg får aldri følelsen av at noe står på spill – av at nå gjelder det.

Ukritisk om lykke Utgangspunktet for Lykkeparadigmet som scenekunstprosjekt er interessant. Det er en kompleks tematikk som ligger til grunn for forestillingen. I programmet står det til og med: ”Et paradigme der det er ditt eget ansvar å bli lykkelig og din egen feil hvis du mislykkes”. Altså: vi skuer innover i vår egen navle i håp om å realisere oss selv, i stedet for å vende blikket utover. Framfor å se at det er strukturer i samfunnet som begrenser oss, ledes vi til å lete i oss selv etter grunnene for fiasko eller suksess. Samtidig knytter det seg en lykkeindustri til lykkeparadigmet, der hvert eneste lykkeprosjekt genererer penger.

Dersom jeg antar at Lykkeparadigmet forsøker å åpne for refleksjoner rundt dette, er det flere ting jeg undrer meg over. Hvorfor har ikke aktørene utnyttet det mangfoldige materialet de har tilgang til og mulighetsrommet rundt det, mer? På nettsiden deres Lykkeparadigmet.no finnes det store mengder tekst fra ulike sfærer som kommenterer temaet. I selve forestillingen finnes det knapt nok noen språklig bearbeidelse av selvrealiseringsmantraene. De gjentas på nytt, lik en blek kopi av noe vi allerede kjenner ut og inn. Så kan man selvsagt argumentere for at selvrealiseringsteknikkene bearbeides gjennom lyd, musikk, video og bevegelse, men for meg var denne sammenhengen i beste fall uklar.

Jeg er i sterk tvil om valget av strategier i Lykkeparadigmet egner seg til å belyse temaets kritiske potensial. For meg er det innlysende at programteksten i det minste inviterer til en slik kritisk refleksjon over det innholdet vi får presentert. Om forestillingen gjør det, er en helt annen sak. Lykkeparadigmet reproduserer diskurser som allerede finnes uten å tilføre dem noe nytt av verdi som kan få oss til å justere blikket vårt, og da blir det verken særlig interessant eller tankevekkende scenekunst.