Thomas Bjørnager Foto: Teatret Vårt

Teatret Vårt: Et vindu mot verden

Som dansk teatersjef for Teatret Vårt i Molde er Thomas Bjørnager opptatt av å bygge broer. – Det er ikke nødvendigvis så stor forskjell på by og bygd, alt er en del av en større virkelighet, sier han til Scenekunst.no

– Det er godt å være dansk i Norge, ler Thomas Bjørnager.

Siden 2011 har han vært teatersjef for regionsteateret Teatret Vårt i Molde. Allerede ti år før det igjen arbeidet han første gang på et norsk teater – da som frilans scenograf, blant annet ved Trøndelag Teater og i Molde.

– Da jeg søkte på stillingen som teatersjef hadde jeg ingen ledererfaring, men jeg ble trigget av at jeg hadde god kunnskap om det potensialet som lå ved teateret. Jeg var spent på om jeg kunne få det til, sier Bjørnager.

Bekreftelsen på det kom en gang for alle da han fikk fornyet sitt åremål i fjor av et styre som var ”svært fornøyd med måten han hadde utviklet organisasjonen på”. Bjørnager selv peker på det at hans tiltredelse sammenfalt med at teatret flyttet inn i et nytt kulturbygg i Molde- Teatret deler bygget med blant andre Moldejazz og Bjørnsonfestivalen, som og Bjørnager peker på denne samlokaliseringen som en avgjørende faktor for at han har kunnet styre Teatret Vårt i en ny retning.

– Timingen for min ansettelse var spesiell i og med at vi var i ferd med å ferdigstille det nye teaterbygget. Som påtroppende sjef satt jeg i møter med arkitekter og diskuterte tekniske innretninger, og det ga muligheten for å endre på en rekke ting. Vi kunne sikte oss inn på det jeg mente ville være et riktig produksjonsvolum – og vi doblet faktisk antall forestillinger. Vi gikk fra fem egenproduserte forestillinger i 2011 til ti i 2012. Og med dette har det også fulgt en omstrukturering av organisasjonen og rekruttering av nye folk, i takt med at noen av dem som har jobbet på teatret siden 1972, har pensjonert seg. Det å flytte inn i et nytt hus har hatt betydning – og vi har sett en profesjonalisering som har vært vellykket.

– Du sier dere har doblet antall egenproduserte forestillinger. Hvordan får dere publikum til å komme på mer teater?

– Under tidligere teatersjef Carl Morten Amundsen utviklet Teatret Vårt et godt renommé for et ungt publikum. Blant annet ble Barneteatret Vårt åpnet i Ålesund i 2010. Denne avdelingen produserer to forestillinger årlig, og dette betyr at da vi kun hadde fire-fem forestillinger årlig, så kunne voksne fort gå opptil et halvt år uten et teatertilbud egnet for dem. Og dette var noe jeg ønsket en endring på – jeg ville ha et kontinuerlig teatertilbud til voksne. Da jeg tiltrådte stillingen, kom det fram et ønske om mer klining på bakerste rad. Det skal være mulig å gå på teater uten barna, teater skal også være et sted der voksne skal ha det hyggelig sammen. Derfor har vi i vår målgruppesegmentering lagt et spesielt fokus på de vi kaller for ”hjemflytterne”. Vi ser en befolkningsvekst i denne gruppen mennesker, i alderen 25-35 år. De har vært ute i verden, de har fått seg utdanning og familie, og nå ønsker de å flytte hjem for å slå seg ned. Og det er disse vi har forsøkt å nå fram til – mennesker som ofte er superambisiøse foreldre og flinke til å sende barna på teater, men som ikke alltid kommer seg dit selv. Blant annet var David Macmillans Pusterom rettet mot disse – et stykke som fortelles fra et perspektiv denne gruppen kanskje kjenner seg igjen i. Og det synes vi har gått bra. Nå får folk opplevelsen av å kunne gå inn i salen og se folk på sin egen alder som har pyntet seg og drukket et glass cava – og med dette har de lært verdien av det sosiale ved teateret. Bare det første året mitt som teatersjef økte vårt publikumstall med over 30 prosent, og dette voksne publikummet, det har blitt værende.

Pusterom
Pusterom

– Hva er avgjørende for deg når du programmerer og avgjør hvilke stykker dere skal sette opp?

– Jeg prøver å strukturere programmeringen på den måten at jeg skaper meg et årshjul – at de forskjellige periodene i året har forskjellig profil. For eksempel samarbeider vi med Bjørnsonfestivalen i september og jazzfestivalen i juli – og om det skal være premiere på en litteraturfestival, så har man alle unnskyldninger for å sette opp noe litterært. Jeg har også innført at vi har premiere på en stor komedie i november, slik at vi kan tilby julebordpakker, hvor det handler om å ha det gøy sammen og hvor terskelen for deltakelse er lav. For meg har dette vært et veldig fint verktøy for å strukturere min tanke – at det skal være litt forskjellig kaliber gjennom året.

– Hva gir du publikum i januar da, når året er på sitt mørkeste og kaldeste?

– I år har det vært heftig med Den hellige Johanna fra slaktehusene av Bertolt Brecht, men det har vært veldig forskjellig hva vi har tilbudt. Egentlig har denne perioden på året tilhørt klassikere eller pensumforestillinger. Dette er et godt tidspunkt å tilby noe til den videregående skolen. For eksempel har vi kanskje satt opp Ibsen, og i fjor satte vi opp Det merkelege som hende med hunden den natta, som også er en bok på pensum i videregående skole. Så det blir enten en moderne eller en klassisk klassiker, kan du si.

Det merkelege som hende med hunden den natta

– Har du en styrende tanke i ditt arbeid som teatersjef?

– Man skulle kanskje håpe det. Jeg synes det er vanskelig å sette fingeren på ett overordnet prinsipp, men jeg er bevisst på at jeg er sjef på et regionteater. Jeg skal ikke drive ghettoteater eller være ambassadør for en spesiell form for scenekunst. Jeg må være så bred som mulig, og jeg vil ikke prøve å gjøre det jeg ser andre steder – hvor man vil lure publikum inn i teateret med lokalt forankrede forestillinger, som skal fortelle oss historien om oss selv og etablere en kulturell selvforståelse. Det er også viktig at et regionteater forsøker å utvikle teater som et sosialt rituale og som en møteplass, hvor publikums egen opplevelse er det viktige. Jeg vil ikke at teater skal fortelle publikum hva de skal skjønne og tolke. Når jeg for eksempel ser at folk går på jazzkonsert, er det med en helt annen åpenhet, og de går ikke hjem og sier ”hva skulle akkurat det bety?”, men de fokuserer heller på hva de selv har følt. Og da tenker jeg, hvorfor kan man ikke gå på teater på den samme måten? Så jeg vil gjerne utfordre publikum med regiteater og abstrakt teater, og det skal være lov å ikke like ting også. Og som en produsent av kunstuttrykk mener jeg teateret skal være et vindu mot verden. Det sier kanskje seg selv at når jeg er en danske som jobber i Norge, så er jeg opptatt av å bygge broer og ha fokus på at vi er en del av en større virkelighet.

– Hvordan vil du si at teater i Norge er, sammenlignet med en internasjonal sammenheng? For eksempel med ditt hjemland Danmark?

– Jeg opplever at det i Norge er en sterk støtte på det politiske planet, og at teater brukes som en del av et felles dannelsesprosjekt. Det er unikt i verden, og det skaper trygge vilkår for kunsten. Alle ordninger som er skapt for å hjelpe eller sikre det innovative arbeidet som det frie feltet gjør – det er unikt, og det skaper et godt mangfold. Og samtidig har man på utdanningsinstitusjonene turt å tenke moderne og nyskapende. Så jeg vil kanskje si at det norske kulturlivet har gått forbi Danmark for mer enn ti år siden. Der opplever man at mangfoldet forsvinner, og det merkes i bransjen.

– Men det at det offentlige investerer så mye i kunsten – det er ikke en risiko for at det kan gå ut over kunstens autonomi og hensikten i det som skapes?

– Jeg opplever at det er stor respekt for armlengdesprinsippet i Norge, og at det stort sett er ryddige forhold her. Naturligvis kan det oppstå noen gråsoner, som når staten bestemmer seg for at teatre skal være med å feire store begivenheter. Det kan man velge å problematisere, men man kan også la seg inspirere og si ”ja, vi vil være med og feire Grunnloven”. Det er også en gråsone når Kirken sier at de har en pott med penger som de vil gi til prosjekter i forbindelse med 500-årsjubileet for reformasjonen. Da kan man spørre seg om dette genererer en kunstig interesse for reformasjonen, og om søknadene en får inn, er prosjekter som hadde oppstått uavhengig av disse pengene. Da må kunstnerne spørre seg selv hvor ens integritet er, eller om man bare går etter pengene.

Hvem bestemmer? Forestilling til grunnlovsjubileet, Teatret Vårt

– Hvordan mener du den kunstneriske integriteten og kvaliteten er på det som skapes i Norge?

– Jeg mener det er høyt nivå. For kanskje 20 år siden så vi dansker på Norge og sa at nordmenn elsket det som er trist og fint. Det er riktignok kanskje noe som henger igjen – at det norske publikummet synes det er fint når de blir beveget, men jeg vil si at de siste 15-20 årene har det vært en intellektualisering av kunsten i Norge, som har skjedd takket være denne investeringen i kunsten. Og det har bidratt til å gjøre det triste mer fasettert.

– Publikum i Møre og Romsdal da, hva vil du si at de liker?

– Man skal passe seg for å tro at man vet det. Jeg husker mitt første møte med publikum her i 2001 – da var jeg scenograf for Bjarte Hjelmelands oppsetning av Flammefjes. Dette er et sort, tysk samtidsdrama med både incest og foreldredrap, så vi skulle i forkant ha et møte med publikum og forberede dem på hva de skulle se og fortelle dem hvorfor dette var relevant. Vi forklarte at dette kunne også skje i Molde. Det satt mange fine, eldre damer og hørte på, med brosjer og hele pakka, og så rakte en av dem hånden opp og ville si noe. Og jeg glemmer aldri det hun sa. For hun syntes det hørtes spennende ut og hun gledet seg til å se stykket, ”men husk at her vil vi også noen ganger se noe vi ikke kjenner”. Det har jeg tenkt mye tilbake på og hentet inspirasjon fra. Og det har vist seg å stemme. Publikum her oppe har gang på gang overrasket meg med hva de har lyst til å være med på. Som for eksempel da en av våre skuespillere, Valborg Frøysnes, kom tilbake fra permisjon i forbindelse med at hun hadde tatt en master i Performing Arts i Frankfurt – da utviklet hun performanceforestillingen Mor for enhver pris, som handlet om fertilitetsbehandlinger, surrogati og forskjellige måter å bli mor på. Denne ble etterfulgt av en paneldebatt og det vi opplevde var at denne tematikken var like aktuell her som den ville vært på Grünerløkka. Det er ikke slik lenger at det nye og moderne kommer fra de store urbane sentrene og bruker en årrekke på å spre seg ut derifra. Om man sliter med å få barn, så har man den samme tilgangen på teknologi og de samme tankene om man bor på bygda eller i en storby.

Mor for enhver pris

Mor for enhver pris

¬– Teatret Vårt er et teater som tjener både by og bygd – merker du forskjell på publikum på de ulike stedene dere spiller?

– Jeg opplever at i Molde har vi en hjemmebanefordel – folk heier på oss og har et eierskap. Og det sliter vi noen andre plasser med å utvikle. Men likevel, på for eksempel stykker som Pusterom, har vi fått gode tilbakemeldinger. Jeg opplever at det bor ressurssterke mennesker i bygde-Norge – mennesker som brenner for noe. De har flyttet dit fordi de vil ha den friheten bygda kan tilby, men de ønsker fortsatt opplevelser. Og jeg prøver å ikke la det at vi er et turnéteater styre programmeringen. Jeg kan ikke sitte og spekulere i hvordan man best å snakker ned til folk, eller å prøve og gå etter en lav fellesnevner. Jeg tror at hvis jeg velger de riktige temaene, så har det relevans for alle. Det trenger nødvendigvis ikke handle om sildefiskeri eller lusekofter for at det skal oppleves aktuelt på bygda, men det kan for eksempel handle om fertilitet.

 

– Du er egentlig utdannet arkitekt – hva var det som dro deg over til teater?

– Det var litt tilbake til teateret, egentlig. Jeg har alltid drevet med teater som barn, og når man kommer fra en liten bygd, som jeg gjør, tror man at man skal bli skuespiller siden man driver med teater. Men etter hvert skjønte jeg at jeg var for sjenert for å være skuespiller, og da ble det sju år ved Det Kongelige Danske Kunstakademis Arkitektskole i stedet. Men to dager før min avsluttende eksamen oppdaget jeg at jeg hadde brukt det siste året på å gjenoppfinne storyboardet. Da skjønte jeg at det egentlig var scenograf jeg var. Jeg tenkte i bilder og rom, om hvordan man kunne generere en psykologisk spenning. Og etter utdanningen var jeg svært heldig, for jeg fikk umiddelbart et tilbud fra Statens Scenekunstskole om å være konsulent for studenter i et prosjekt hvor de ikke hadde penger til dekorasjoner. Jeg snakket med dem om hvilke elementer som skapte et rom, og det ble på en måte min private etterutdannelse. Så arbeidet jeg med forskjellige prosjekter i halvannet år etter det, og så har jeg vært profesjonell scenograf siden.

– Vil du si at det har vært en styrke å ha en arkitektbakgrunn, og at dette har preget arbeidet ditt i teateret?

– Ja, jeg vil absolutt si det. Jeg har erfaring med å komme inn døren på et teaterhus og lese det – se hvilke styrker som ligger her til disposisjon. Jeg tror at dette har gitt meg en form for ‘street cred’ hos mine scenearbeidere her, og det har også preget hvordan jeg tenker markedsarbeid. Vi forsøker å være flinke på visuell kommunikasjon, og veldig tidlig i et forestillingsarbeid utvikler vi et visuelt ikon for forestillingen som skal følge prosessen. Det kan naturligvis hende det endres etter hvert, men stort sett holder vi oss til det samme. Dette fungerer eksternt ut mot publikum, men også internt. Da vi satte opp Hamlet i 2014, sa jeg helt fra starten av at jeg ville det skulle være androgynt, det skulle vise generasjonskonflikt og det skulle komme fram at det utspiller seg i det offentlige rommet. Jeg føler vi lyktes med det – den måten man leser bildet på er abstrakt, men det kan være mye mer informasjon å lese ut fra det – og det kan være med og styre hele produksjonen. Dette har jeg med fra arkitektverdenen.

Hamlet
Hamlet

– Hva er du spesielt stolt over ved Teatret Vårt?

– Jeg er stolt over at vi klarer å gjennomføre med turné, faste arenaer, egenproduksjoner, gjestespill, og så videre – og at vi ligger på 400 forestillinger i året. Vi var en del av en statlig evaluering i fjor, og vi fikk veldig mye skryt for aktivitetstilbudet. Faktisk ligger Molde på topp når det gjelder antall scenekunstforestillinger per innbygger. Naturligvis kommer også jazzfestivalen med i dette regnestykket, men det sier likevel litt om hvor høyt aktivitetstilbud vi har her og hvor godt publikum vi har. Det er ikke sånn at vi utkonkurrerer oss selv, vi opplever heller at det er sånn at mye vil ha mer.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER