Teatret utvikler seg - Språket står stille

Av Chris Erichsen

“Hva er en god skuespiller?” spør Tore Vagn Lid i et essay her på scenekunst. Her tar han utgangspunkt i egne erfaringer som dramatiker og regissør og etterlyser et språk som er i pakt med det teatret som utvikler seg foran øynene våre.

Hva er galt med det rådende synet på hva en god skuespiller er?

– Det jeg har reagert – og reagerer på, er en selvfølgelighet i måten ordet “god skuespiller” blir brukt på i norsk teater. Svært ofte møter en disse “dommene”, ikke bare i det praktiske teaterarbeidet men også i offisielle sammenhenger, i kritikker etc, og tilsvarende sjelden begrunnes hva som faktisk menes med god og dårlig skuespiller. Essayet er kun et forsøk på å åpne opp en refleksjon, gi noen perspektiver og dermed komme ut av det autopilot-moduset som forestillingen om “faget”, “håndverket”, “god” vs “dårlig” så lenge har befunnet seg i.

Postdramatiske tider

Hva er en god skuespiller i disse postdramatiske tider?

– Det er relativt innlysende at teknikk og håndverk avhenger helt av hva som faktisk skal bygges! Det såkalte postdramatiske teateret betyr i praksis bare en utvidelse av teaterrommets muligheter, tenke- og arbeidsformer. Det dreier seg ikke her, slik klisjeen sier, bare om en utvikling hvor lyd, lys, musikk, video etc.prinsipielt likestilles med skuespiller/tekst, men minst like mye om en utvidelse av selve skuespillerens aksjonsradius, spilletyper, spillesettinger etc. Når teateret tøyer grensene bort fra en tradisjonell forståelse av drama, dramatisk tekst og realistisk/naturalistisk spill, tøyes nødvendigvis også kravene til skuespilleres teknikk.

Hva bør gjøres med skuespillerutdanningene og rekrutteringen av skuespillere?

– Jeg tror at en bevisst og konsekvent omgang med skuespillerteknikk – godt og dårlig – som et flerstemt begrep, vil være befriende og berikende både for skuespillere og for teaterfeltet generelt. Det handler om å komme ut av foreldete skjema og tenkemåter, bygge ned automatiserte hierarkier og forplikte seg på å definere hvordan man selv bruker ord som teknikk, fag, god og dårlig skuespillerkunst. Ikke bare vil dette være produktivt for hva som kan tenkes og lages i norsk teater. En utvidelse av skuespillerens tekniske og faglige aksjonsradius vil også kunne gjøre teateret relevant for nye grupper publikum med andre forestillinger om hva som er godt og dårlig teater, og hva som tilsvarende er en god/dårlig skuespiller.

Gamle forestillinger

Kan jeg tolke deg dit at du at du mener det er på tide at det blir røsket opp i gamle forestillinger om hva god skuespillkunst er, rett og slett for å gjøre teatret relevant for nye publikumsgrupper?

– Ja, det mener jeg er et viktig aspekt her.

Kan det i den sammenhengen være riktig å si at det gammeldagse tekstteatret, som fortsatt er dominerende på de fleste institusjoner, er i en krise?

– Nei, fordi så mye allerede har skjedd! Det er like mye begrepene som ikke henger med utviklingen i norsk teater! Dermed konserverer begrepsbruken utviklingen, hindrer rett og slett framskritt. Vi blir så å si sittende fast i språket, mener Tore Vagn Lid.

Sperrer for utviklingen

– Jeg tror at utviklingen i norsk teater de siste ti årene har gått fortere enn begrepsbruken. Teateret har løpt, mens språket – begrepene vi bruker – nærmest har stått stille. Et av de verste eksemplene er begreper som “god skuespiller”, “håndverk”, “fag”. En ting er at de sperrer for utviklingen og blir et ekko av et rigid, gammelt realistisk hegemoni i norsk teater; et diktatur med mottoet EN dramatikk – EN teknikk – EN estetikk. Men jeg tror også at å tenke i foreldete begreper kan komme til å kaste skygger framover, slik at man ikke tilstrekkelig blir oppmerksom på nye muligheter for “faget”, nytt potensial for “teknikk” og dermed til og syvende og sist også for “godt” og “dårlig” teater.