Teatret og offentligheten

I den ovennevte saken går to forhenværende teatersjefer ved DNS ut mot nåværende teatersjef i Bergens Tidende, i noe DNS betegner som en personalsak. Det er mildt sagt uvanlig, men det bør være mulig for teatersjefer å diskutere hverandres ledelse.

Samtidig: forutsatt at dette er en personalsak, vil jeg tro at de to forhenværende sjefene ville forholdt seg til en slik sak på eksakt samme måte som nåværende sjef gjør, nemlig ved å si at hun ikke vil kommentere den.

Begge de tidligere sjefene gir gode skussmål til en ansatt ved DNS som i følge BT nå er i konflikt med ledelsen ved DNS. Det er forsåvidt relevant informasjon, men det forteller ingen ting om hva den nåværende konflikten dreier seg om.

Som redaktør er mitt utgangspunkt at kritikk som framsettes på Scenekunst.no, enten det er i bestilte artikler, i leserinnlegg eller av meg, skal være begrunnet. Jeg leser den øvrige informasjonen i BTs artikkel om at DNS ikke følger norsk regelverk, som ubegrunnede påstander. Derfor har jeg ikke referert dem her. At de var ubegrunnet, svekket også min tillit til innholdet i artikkelen som sådan, en medvirkende årsak til at jeg hittil ikke har referert den. Det er selvsagt mulig å være uenig med meg i den vurderingen.

BTs kultur- og debattredaktør Hilde Sandvik bringer et bedre begrunnet argument for å dekke saken i en kommentar 6. november.

Jeg deler hennes oppfatning av at det kan ligge faglige eller kulturpolitiske spørsmål som har betydning for offentligheten, under en personalsak. Det var en av grunnene til at også Scenekunst.no skrev om en tildels tilsvarende sak i dansekompaniet Carte Blanche. Den var bare tildels tilsvarende, fordi organisasjonskartet i Carte Blanche ikke er det samme som på DNS. I følge Carte Blanches vedtekter slik de var da vi skrev saken, har styret i utgangspunktet et direkte ansvar som arbeidsgiver for flere ansatte enn ledelsen, og styret var uenige både innad og med eierne om hvordan dette ansvaret skulle utøves.

Jeg vil stille større krav enn BT gjør i sin første artikkel til at dersom tidligere teatersjefer skal kommentere forhold i en institusjon de ikke lenger arbeider i, må teksten gi en begrunnelse for alle påstandene deres.

I et teaterhus som har kunstproduksjon som formål, vil den måten absolutt alt arbeid i huset er organisert på, kunstnerisk eller administrativt, på et eller annet plan ha konsekvenser for det kunstneriske resultatet. Hvis noen kan komme med troverdig og begrunnet informasjon om at konflikten på DNS handler om teaterfaglige spørsmål og hvilke spørsmål dette er, skal jeg med glede skrive om disse og oppfordre andre med teaterfaglig kompetanse til å diskutere dem. Scenekunst.no praktiserer kildevern og er som i alle andre saker åpen for begrunnede leserinnlegg om saken.

Med teaterfaglige spørsmål mener jeg eksempelvis konkrete valg og prioriteringer av repertoar og regissører, rapporteringslinjer og rutiner for dialog i en produserende kunstinstitusjon, strategi for utvikling av nye produksjoner, organisering av skuespillernes arbeid, av det produksjonstekniske arbeidet eller formidlingen til publikum.

Hvis det er blitt slik at det er enklere for en ledelse å kalle noe for en personalsak, enn å formulere og begrunne kunstneriske eller organisatoriske endringer offentlig og forankre dem hos medarbeiderne sine internt, er det selvsagt ikke heldig. Foreløpig har ingen kommet med informasjon til meg om konflikten på DNS som tilsier at det er tilfelle der.

Teatersjefen på DNS skal ha uttalt til NRK at arbeidsmiljøet på DNS er godt. Hvis det stemmer, er jeg enig med BTs kulturredaktør i at det svekker teatersjefens troverdighet, når hun påviselig står midt i en arbeidskonflikt og Arbeidstilsynet har vært på besøk. Men utover det har utenforstående ingen forutsetninger for å vurdere hva denne arbeidskonflikten handler om.

Helt uavhengig av konkrete personalsaker hører jeg til dem som mener at både administrative og kunstneriske ledere av kunstinstitusjoner er ekstremt tjent med å fortelle offentlig hvilke mål de arbeider mot for virksomheten sin, hvilke endringer som eventuelt er nødvendige for å nå disse målene, og hvorfor. Det er krevende, fordi hvis man har ytret et mål som leder, blir man vurdert på hvorvidt man har klart å innfri det. Men det er i denne felles vurderingsprosessen at virkelig relevant kunst blir skapt.

Et teater er til for å produsere scenekunst, ikke arbeidskonflikter. Kvaliteten på scenekunsten og scenekunstens møte med publikum er det som bør stå i sentrum for offentlighetens vurdering av hvordan et teater organiserer arbeidet sitt og hvordan teatret forvalter offentlige penger. Derfor har jeg økt mengden anmeldelser og kritikk av kunstnerisk innhold på Scenekunst.no. Det skal vi fortsette med, og det skal også gjelde repertoaret på Den Nationale Scene.