S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Julie Rongved Amundsen – 20. mars 2020

Teatret og den nye tiden


Publisert
20. mars 2020
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Teaterhistorie Teater

Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/teatret-og-den-nye-tiden/
Facebook

Vsevolod Meyerholds oppsetning av Crommelyncks komedie Den storsinnede hanrei fra 1922 bør ha en viktig plass i teaterhistorien.

Jeg var kanskje 20 eller 21 år første gang jeg leste om Vsevolod Meyerholds oppsetning av Fernand Crommelyncks Den storsinnede hanrei fra 1922. Siden har jeg ikke sluppet den. Det hender jeg føler at jeg gjentar meg selv når jeg leser om den på nytt og skriver om den på nytt. For jeg har skrevet om den før, mange ganger i upubliserte former, men når teatrene er stengt er det ingen grunn til ikke å gjenta seg selv og se hva teatret en gang har vært.

Meyerhold og den nye tiden I 1922 hadde Russland nettopp avsluttet en tre år lang borgerkrig som avløste den russiske revolusjonen i 1917. De nye makthaverne, ledet av revolusjonshelten Vladimir Iljitsj Lenin, hadde innført nye økonomiske tiltak (NEP) for å få landet på fote igjen. Til tross for store problemer, rådet det blant deler av befolkningen en stor optimisme. Dette kunne man ikke minst se i teatret. I tiden som umiddelbart fulgte revolusjonen var teatret blitt brukt som propaganda- og agitasjonsarena. Teatertrupper ble sendt med tog rundt omkring i hele landet. Den nye tiden i det nye landet skulle preges av en ny form for estetikk, og i alle kunstarter oppstod det etter hvert en avant garde-bevegelse.

Russisk teater hadde også før revolusjonen vært gjennom en sterk periode med fremveksten av det realistiske teatret knyttet til Moskva Kunstnerteater som ble dannet av Konstantin Stanislavskij og Vladimir Nemirovitsj-Dantsjenko. Det innebar for eksempel store suksesser for oppsetninger av Anton Tsjekhovs dramatikk. En av de første oppsetningene på teatret var Måken i 1898 der Meyerhold spilte rollen som Konstantin og Stanislavskij spilte Trigorin. Forholdet mellom Meyerhold og Stanislavskij var tett på dette tidspunktet, men Meyerhold brøt etter hvert med læremesteren for å utvikle sin egen teatrale estetikk. Han brøt med tanken om at teatret skulle være en etterligning av virkeligheten og med Stanislavskijs metode som sa at skuespillere skulle føle seg inn i rollen. Istedenfor gikk han inn for en kroppsbasert bevegelseslære og en helhetlig estetikk preget av industriell optimisme.

Meyerhold var gjennom mange faser i sitt kunstnerskap. Grunnen til at jeg ønsker å trekke frem Den storsinnede hanrei er at det er i den forestillingen det virker som om teoriene hans får ordentlig utløp i praktisk teaterskapelse og der både den konstruktivistiske scenografien og de biomekaniske bevegelsene kom mest til sin rett.

Ljubov Popovas modell til scenografien til Den storsinnede hanrei.

Hanreien og scenografien Crommelyncks skuespill fra 1921 er en klassisk komedie med både forviklinger og trekantdrama. Bruno er gift med Stella og lever av å hjelpe landsbyens innbyggere med å skrive kjærlighetsbrev. Bruno er samtidig veldig sjalu og kjemperedd for at Stella skal ta seg en elsker. Han tenker at det er bedre å vite at han blir bedratt enn å være redd for å bli det, og for å være i forkant av sin største frykt tilbyr han henne til sin beste venn. Når vennen takker nei spør Bruno flere andre menn i landsbyen. Dette fører til at menneskene i byen til slutt vender seg mot dem begge to.

I oppføringen i Moskva i 1922 ble rollene spilt av studenter i Meyerholds teaterstudio. Scenografien, som var laget av Ljubov Popova, var nyskapende først og fremst fordi den ikke lignet på noe. Det eneste som kunne sies å representere noe var et stort vindmøllehjul som viste at Bruno og Stella bor i en mølle. Møllehjulet gikk rundt i ulikt tempo for å illustrere Brunos sinnstilstand og temperament. Utover det bestod scenografien av ulike nivåer som et stillas med plattformer der det var plass til skuespillernes arbeid. I tråd med den konstruktivistiske estetikken skulle all scenografi stå som selvstendige konstruksjoner på gulvet. Ingenting skulle heises opp eller henge fra taket. Nytt av tiden var det også at det ikke var rampelys som lyste opp scenen. Det var også et stort hjul på konstruksjonen med de latinske bokstavene CR ML NCK, som var konsonantene i dramatikerens navn. Tilknytningen til det fiktive universet historien var hentet fra var dermed tydelig til stede i det visuelle, og scenen skulle i større grad være en arbeidsplass for skuespillere enn en realistisk representasjon av virkeligheten.

Biomekanikk Det finnes ikke så veldig mange bilder av oppsetningen. Fordi Popovas modell og tegninger eksisterer vet vi at det store hjulet med bokstavene på var sort, men at flere av de andre delene var holdt i rødt og beige. Selv er jeg helt klart mest fascinert av bildene som viser skuespillerne i aksjon, men de er selvfølgelig stivnet, og de faktiske bevegelsene har vi ikke muligheten til å se. I denne tiden arbeidet Meyerhold også med utviklingen av sin egen skuespiller- og bevegelseslære som han kalte biomekanikk. Tankene bak biomekanikken var inspirert av revolusjonens tro på effektivitet og industrielle bevegelser, spesielt ideene til amerikaneren Fredrick Winslow Taylor og hans studier av industriarbeideres bevegelser. Taylor hadde utviklet en metode for bevegelser kalt Taylorisme. Den skulle føre til at industriarbeidere beveget seg mest mulig effektivt og på den måten økte produksjonen. Meyerhold sammenlignet industriarbeiderens arbeidsbevegelser med skuespillerens og så at begge var avhengige av rytmer i arbeidet sitt.

I tillegg til å være inspirert av effektive bevegelser var biomekanikken et direkte resultat av Meyerholds brudd med Stanislavskij. Istedenfor at skuespilleren skulle føle seg inn i rollene ved å identifisere seg med dem, mente Meyerhold at skuespilleren skulle gjøre rollens bevegelser først, og gjennom dem komme inn i karakteren. I bildene fra forestillingen som viser skuespillerne i aksjon ser vi at de flere steder er strengt koreografert og at de gjør store bevegelser. På i hvert fall ett av bildene gjør alle mennene synkrone bevegelser på linje, og det ser ut som de danser.

Teater for en ny tid Noe av det jeg synes er mest interessant med denne forestillingen er at det ideologiske i kunsten ikke er tydelig til stede i innholdet, men kommer til uttrykk gjennom den estetiske helheten. Da Meyerhold skulle skape et nytt teater for en ny tid i et land som prøvde å finne ut hva det skulle være etter år med verdenskrig, revolusjon og borgerkrig, så var det et teater for et nytt menneske. Dette skulle man kunne se på bevegelsene og på hvordan kroppen og tankene hang sammen. Teatret skulle derfor ikke forsøke å etterligne noe tilsynelatende virkelig, men både være eksplisitt teatralt i betydningen at teatergrepene ble synliggjort og gå inn i den nye virkeligheten som fantes der og da i det tidlige Sovjetunionen.

Fremtiden virket kanskje lys i Moskva i 1922. Muligens var det vanskelig å se for seg at fremtiden kunne være like ille som fortiden, og bolsjevismen insisterte på håpet og troen på at en ny tid var mulig. I hele Europa hadde man sett tilløp til teater-avant-garde i årene rundt første verdenskrig, men ingen steder var den så knyttet til håp og tro på et nytt menneske, en ny tid og et nytt liv for de mange som i Russland. Etter at Lenin døde i 1924 og Stalin kom til makten ble det sakte, men sikkert vanskeligere å drive med kunst i Sovjetunionen. I 1934 utstedte den første forfatterkongressen et dogme om sosialistisk realisme, og snart var det offisiell politikk. Det innebar at all kunst skulle gi et såkalt sannferdig bilde av revolusjonen, gjerne med en optimistisk grunnholdning. Stanislavskij begynte på denne tiden å jobbe som operaregissør, og Meyerhold vendte seg til ham for hjelp da det ble vanskelig. Til tross for at de to fant tilbake til hverandre, ble det i det lange løp ikke nok. I 1938 døde Stanislavskij, og Meyerhold stod igjen uten beskytter. 20. juni 1939 ble han arrestert, og 15. juli samme år ble kona hans, skuespilleren Zinaida Raikh, funnet drept i deres felles leilighet. Meyerhold ble dømt til døden ved skyting, og ble henrettet i februar 1940. Den storsinnede hanrei står igjen som eksempel på at det var mulig å revolusjonere teatret og tro på at forholdet mellom menneske og teater er dypt og nødvendig, ikke minst når verden endrer seg.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no