Teatret i det offentlige rom

De fleste norske teaterdebatter foregår i et samfunnsmessig vakuum. Nesten uten unntak diskuteres scenekunsten som om bare teaterinterne forhold skulle telle. Det blir argumentert heftig for at det finnes økonomiske skjevheter eller om organisatoriske forhold, om hvor lite visjonære teatersjefene er osv. Jeg mener dette er uttrykk for at scenekunsten frister en ganske privilegert tilværelse.

Teaterdebattantenes aktører synes ikke å ha fått med seg at det i de siste tiårene har skjedd store endringer i samfunnet rundt, og synes ikke å bry seg særlig om hvordan disse endringene vil prege rammevilkårene våre på litt lengre sikt. Vi har kanskje vært litt skjermet, skjermet for en del vinder som har feiet over landet vårt og den vestlige verden de siste tretti årene. Det synes som det fins en tro på at det bare er vår egen måte å organisere arbeidet vårt på, som teller, som gjør at vi blir gode eller viktige. Det er ganske søtt. I teatret må vi ha frirom. Vi er avhengige av at det fins rom for lek, for utforsking, for å feile. Det er derfor vi har offentlig støtte. Det er derfor vi har en offentlig kulturpolitikk. Samtidig må vi forstå noe av de prosessene som skjer utenfor murene våre. For det første fordi det er det samfunnet vi på en eller annen måte skal speile, diskutere, avsløre eller reflektere over. Og for det andre fordi teatrene selvfølgelig også blir preget av utviklingstrekkene i det samme samfunnet. Hvilke rammebetingelser har vi? Hvor lett får vi aksept for vårt ønske om å leke, kritisere og utforske? Hva skjer med den rollen vi får i samfunnet? Hvilke nye rom åpner seg for oss, hvis andre forlater dem?

Dette essayet skal først og fremst handle om teatrets plass i offentligheten. For en gangs skyld skal vi ikke først og fremst snakke om oss selv. Offentligheten i Norge har forandret seg. Mange av oss har merket dette i arbeidet vårt. Hva er det som har skjedd?

Først og fremst har vi merket at pengene snakker.

Avisene mister lesere For ti år siden – i 2002 – begynte opplagstallene til Dagbladet å falle. Året etterpå skjedde det samme i VG. Utover i det første tiåret av det nye tusenåret sank opplagene til de trykte mediene radikalt. Heller ikke abonnementsavisene greide å holde stand. I samme periode skjer det en radikal endring av eierstrukturen i de samme mediene. Det skjer merkbare forandringer – i prioriteringene, i ideologien. I tiåret før hadde man ristet av seg partipressen. Nå skulle endelig den frie og uavhengige pressen, den som bare ble styrt av journalistenes faglige prioriteringer, stå på egne bein. Nå hadde avisene fått profesjonelle eiere som ikke kom til å legge seg opp i den redaksjonelle profilen. Det var eiere som tenkte langsiktig og som hadde kapital i ryggen. Den fjerde statsmakt var satt fri. Slik snakket og tenkte folk i mediebransjen i årene etter murens fall. Frihet og uavhengighet var de store slagordene. Samtidig fikk vi en overveldende og ny teknologi, en teknologi som utviklet seg i voldsom fart. Også den nye teknologien ble oppfattet som en hyldest til friheten og til den enkeltes valg. Aviser ble til mediehus, og alle skulle kommunisere på mange plattformer. Stemningen var euforisk. Men så oppdaget man at de profesjonelle eierne bestod av en helt ny generasjon kapitalister. De holdt seg kanskje unna de redaksjonelle prioriteringene, men lønnsomhetskravene ble skjerpet kraftig. Dette skjer samtidig som opplagene plutselig faller. Orkla selger sine aviser til David Montgomery, og norske journalister hører for første gang at journalistikk ikke er noe annet enn hvilken som helst industriell eller bedriftsøkonomisk virksomhet. Ikke et ord om samfunnsoppdrag eller kritisk offentlighet. Bunnlinje. Selgeren Stein Erik Hagen skjønner ikke hva det er journalistene bråker for, og dessuten får han gitt dem en lærepenge. Han og barna hans trekker de lengste stråene. Så tvinger Montgomery sine Edda-aviser til å selge eiendommer og trykkerier, og overskudd dras inn. Slik betaler mannen gjelden sin og selger avisene videre. Når det er gått litt over et tiår, sitter vi igjen med en mediesituasjon der de kommersielle fjernsynsselskapene er utenlandske og avisene eies av tre konsern. Fra å ha vært et område av samfunnet hvor publisistiske og demokratiske idealer har stått sterkt, blir mediebransjen på kortest mulig tid gjenstand for en turbokapitalistisk makeover. Denne makeover-en er ennå ikke slutt. Schibsted-gruppen syns ikke de tjener nok på sine aviser og kutter med en fjerdedel i kostnadene. Papiravisen vil dø, sier de. Derfor er dette en nødvendig omstilling. Alle medier konkurrerer med det samme

Nylig jublet Dagbladet over sitt rekordhøye lesertall, men da var mobilnedlasting medregnet. Selve «leser»-begrepet måtte omdefineres for at Dagbladet skulle ha dekning for champagneoppslaget sitt.

Problemet med slike lesere er at de ikke betaler for seg. De nye mediene er gratis, folk mener de skal være det. Folk er ikke villige til å betale for åndsverksrettigheter til musikk, film og litteratur, langt mindre er de villige til å betale for nyheter. Dette utsetter mediene for enda sterkere press. Reklame- og annonseinntektene er langt fra Sareptakrukker. Alle slåss om de samme midlene, og alle slåss med de samme redaksjonelle våpnene: kjendisoppslagene, skandalene, helserådene, pensjonsbombene, hjemmeinnredningstipsene, vinspaltene, oppskriftene, designreportasjene, antioksidantene, omega 3-fettsyrene, flåtten, resirkulerte oppslag om gårsdagens talentkonkurranse eller at sommerværet endelig kommer eller går.

Eva Bratholms drøm I 1999 skrev den nytilsatte kulturredaktøren i Dagbladet, Eva Bratholm, en artikkel hvor hun argumenterte for at populærkulturen og den såkalte finkulturen skulle sidestilles i avisen. Som sagt så gjort. Man samlet kjendisstoffet og siste nytt fra fjernsynsapparatenes indre liv, litteraturanmeldelser, film-, musikk- og teaterstoffet, samt debattsidene og la det alt sammen til siste delen av avisen. 13 år senere, søndag 7. oktober 2012, består Dagbladets kulturdekning av to sider om skuespillerne i TV-serien «Downtown Abbey», to sider om mulig juks i «Skal vi danse», en halv side om Nerdrum-dommen, et oppslag om Justin Bieber, et om at Jessica Brustad (28) fra California (kjent eller ukjent fra TV-serien «Alt for Norge») har tenkt å bo ett år i Norge, og en anmeldelse av «Snødronningen» på Den Nationale Scene. Vi kan slå fast at Bratholms programerklæring fra 1999 er oppfylt, eller den er blitt overoppfylt siden populærkulturen synes å dominere totalt i kulturavisen Dagbladet. Fjernsynet er det dominerende kulturfenomenet. Vrøvl på TV blir til resirkulert vrøvl i de trykte mediene. Kulturopplevelser sees mer og mer på som underholdning og kulturopplevelser som vare. Mer nyansert er dette bildet i Aftenposten, NRK og distriktsavisene. Men tendensene er de samme også der. Hva skjer for eksempel når Schibsted-avisene nå kutter i staben? Hva skjer med lokalavisene som også har fått konserneierskap på halsen og nye krav til bunnlinjer?

Journalistiske kriterier Det konvensjonelle. Skandaler og direktereportasjer. Mediene blir anti-historiske og pseudodemokratiske. Nyhetsbegrepet blir mer og mer forstått som dramatiske hendelser, skandaler, katastrofer. Politisk journalistikk konsentrerer seg om å avdekke «skandaler», om å avsløre avstand mellom liv og lære, grave frem synder i fortiden, å finne frem enkeltstående graverende feil. Mediene skal være mest mulig online. Nyhetene forstås som korte meldinger i såkalt sanntid. «Hva skjer utenfor rettssalen akkurat nå?» «Akkurat nå skjer det ingenting, men vi hører at den tiltalte ordføreren snart skal gå opp trappen her jeg står.» Nyhetsjournalistikken blir mer og mer lik sportsreportasjen. Ingen makter som sportsreportere å få sludret så mye over så lange sendeflater, mens man setter over til hverandre i et bankende kjør. De såkalte sosiale mediene – twitter og facebook – gir deg denne følelsen, alltid online, alltid ajour. Ingen tvitrer så mye som sportsjournalister: De sitter foran tv-skjermen og skriver det de ser der og sender det til andre som sitter og ser på den samme fotballkampen og kommenterer den.

Mediene argumenterer alltid utfra det de kaller «journalistiske kriterier». Kan de ikke heller si at det handler om å selge aviser eller holde på seere? For i en kommersiell medieverden er det det konvensjonelle som blir normdannende – å være mest mulig konvensjonell blir et slags sannhetskriterium. At de andre journalistene gjør det samme som deg, bekrefter at din vurdering av sakens betydning stemmer. Vi har sett det lenge i den politiske journalistikken og i «avsløringene» av ulike skandaler.

Før var det slik at partibindingene knyttet dekningen av saker til et sett verdier eller en ideologi. Den ble normgivende for journalistikken.

Men nå blir disse ideologiske bindingene mer og mer erstattet av en skjeling til hva et flertall formodes å mene. Hva er bredt og hva er smalt? Det brede blir omtalt, det smale i mindre grad.

Var det bedre før? Jeg tror teaterjournalistikken var bedre før. Utenriksdekningen var det ikke. Ingen vil tilbake til den partipressen vi hadde.

Teaterjournalistikken er blitt verre, blant annet ved at forhåndsomtalene forsvinner, forventningene til en ny premiere formidles ikke og interessen for innholdet er borte.

Men anmeldelser har vi fortsatt, også i de mest kommersielle avisene. De er riktignok krympet kraftig. Dagbladet for eksempel er dessuten flink til å sende anmeldere ut til hele landet. VG var det til nylig, mens Aftenposten stort sett forholder seg til et teaterlandskap fra før 1971. Anmeldelsene er der som sagt, men de er først og fremst forbrukerveiledning. Gikk det bra på premieren på Oslo Nye? Hvor bra da? Ikke? Hvor dårlig da?

Gå og se den forestillingen, styr unna den! Dette kan man se som utslag av en forbruker- og konsumideologi som har utviklet seg de siste tretti årene. Det er ikke innholdet i forestillingen som teller. Det er ikke en kritisk dialog på estetisk eller innholdsmessig grunnlag som finner sted, men karaktergiving: god, middels eller dårlig. Skal man bruke penger på å se dette, eller skal man heller unne seg et par flasker årgangsvin eller en ny potteplante til entreen isteden?

En gang var teaterkritikk noe ganske annet. Ofte var anmeldelsene velskrevne essay som kunne leses i sin egen rett. De brukte teaterforestillingen som utgangspunkt for diskusjon av samfunnsforhold eller holdninger i tiden. Teaterkritikeren satt svært høyt oppe i avishierarkiet, og kritikerlegendene er mange. Lenge holdt avisene seg sågar med teatertegnere. Nå er premieretegningen vekk. Det er ikke lenge siden. Den stolte tradisjonen forsvant da det begynte å gå galt for avisene, sånn rundt 2005. I bokhyllen min hjemme står en samling av teateranmeldelser fra mellomkrigstiden, ført i pennen av Dagbladredaktør Einar Skavlan. Å lese teateranmeldelsene hans fra den tiden gir innsikt i hvilken kulturkamp man stod i, enten det handlet om forhold her hjemme eller om den fremvoksende fascismen i Tyskland, Spania og Italia. Tanken på at noen skulle finne på å gi ut våre dagers anmeldelser får en til å trekke på smilebåndene.

Norsk teater som system er basert på tanken om balanse mellom det brede og det smale. Marginale uttrykk blir gjort mulig av at teatrene også tilbyr forestillinger med bred appell. Teatret skal så finne en balansegang mellom det brede og det smale. For teatret skal også utfordre seg selv og publikum. Det må overraske. Vi er avhengige av at det finnes et ordskifte. Vi trenger en kritisk offentlighet som på faglig grunnlag stiller krav, roser og riser. Det er denne kritiske offentligheten som nå forvitrer.

Mediene har trukket seg unna. Ett er sikkert, den gamle posisjonen som teaterstoffet hadde, er borte, sannsynligvis for alltid. Det må få noen konsekvenser for måten vi tenker på.

Det er interessant å registrere hvordan mediene reagerer når teatret satser stort og populært. Eller når det er tilstrekkelig med kjente fjes på rollelisten. Det er slike forestillinger som er «aktuelle» som det heter, det er de som blir invitert til Frokost-TV eller Skavlan. Da trengs ingen begrunnelse. Da eier ikke media selvstendighet eller kritisk holdning. Da har de ikke noe i mot å være mikrofonstativ. Tvert i mot, de konkurrerer om å være det. Alle de andre mediene er jo enig i at det er godt stoff – ja, da er det det.

Med jevne mellomrom blir teatrene offentlig kritisert for at det ikke satses skikkelig på barne- og ungdomsteater, at gjengangerne er for mange, at det blir uforholdsmessig mye Egner på norske scener. Det er en kritikk jeg deler. Det er ikke bare i år det er Egner-år, det er det hvert år. Men den samme pressen følger ikke opp sine egne kritiske kommentarer. For i praksis er det gjengangerrepertoaret de prioriterer. Derfor blir det to sider i farger om den nye Tante Sofie eller Sommeråpent-intervju med den purunge Klatremus med kjendisforeldre på begge sider.

Ytringsfrihet når ytringen er vare Forfatter Øyvind Berg og regissør Susanne Øglænd skrev tidligere i høst en artikkel i Aftenposten og beklaget at deres forestilling Korrupsjonens engel ikke ble anmeldt i en eneste avis selv om den hadde et viktig kritisk budskap og et stort publikum.

Ytringsfrihet i Norge er ikke truet av sensur, men av marginalisering. Det handler ikke om det spektakulære og dramatiske, om Koranbrenning eller karikaturer eller om rasisters manglende adgang til mediene, men om hvordan vi forholder oss til det ukonvensjonelle, til nye tanker, andre synsvinkler, kritisk tenkning, ubehag, en fri debatt, alt det som skulle være bærebjelker i demokratiet vårt.

Berg og Øglænd skriver:

"Som en illustrasjon av våre kritiske innspill, valgte de norske massemediene i samlet flokk å sensurere vår kritikk. Vi forstår at vi må forholde oss langt mer radikalt til offentlighetens sammenbrudd. Historisk sett fins det en intim forbindelse mellom folkestyret og teaterscenen, og denne debatten handler ikke om stadig mer navlebeskuende arrogante massemedier. Den handler om teatrets og scenekunstens funksjon som en ikke-kommersiell aktør i offentligheten." (Aftenposten 19.09.12, red.anm.)

Jeg er enig med dem. Men jeg vet også hvordan artikkelen deres ble mottatt. Med skuldertrekk og nedlatende latter. Det prinsipielle i kritikken druknet i at de snakket om seg selv. De fikk ikke mediedekning og var dermed bare misunnelige. Alle mediene hadde valgt den forestillingen bort, ergo var det riktig å velge den bort!

Hvordan går det med den ytringsfriheten når ytringen blir vare? For ytringsfrihet handler ikke om retten til å sjikanere andre eller publisere nakenbilder av kjendiser og kongelige, ikke om retten til ubegrenset reklame hvor som helst og når som helst. Men for at det skal finnes et rom for ytringer som ikke tjener alle mulige andre interesser, men som er del av et kommunikasjonsfelleskap. Det er dette som er det ideale grunnlaget for demokratiet, at det finnes et slags interesseløst kommunikasjonsfelleskap, slik den tyske politiske filosofen Habermas snakket om. Habermas hevder at demokratiet er avhengig av en arena der det fins konsensus om at fritt ordskifte skal finne sted og at det er de gode argumenter som avgjør.

Teatrene holder stand Flere og flere medier mener tydeligvis at teater er litt gammelmodig og ikke fortjener den omtalen det fikk før. Flere kulturredaktører sier det i klartekst. De prioriterer film, musikk, krimlitteratur og fjernsyn. Teatrenes totale publikumstall synes ikke å ha blitt påvirket av dette. NTO-teatrene ligger stabilt på et publikumstall på 1,4 mill. de siste fem årene. Avvikene er svært små. Teatrene har med andre ord ikke opplevd den samme svikten i interesse som pressen. Kanskje er ikke teatret så uinteressant for avisene som redaktørene tror?

Samfunnsutviklingen er ikke én bevegelse. I historien kan man nesten alltid peke på utviklingstrekk som går i ulike retninger til samme tid.

Svært mange mennesker reagerer på mye av det mediene tilbyr. Det fins mange motreaksjoner. Det er mange som vil ha fordypning istedenfor overflatisk pludder. Det er mange som vil ha kunnskap istedenfor underholdning, ro istedenfor mas, vanlige mennesker istedenfor modeller. Det er kanskje årsaken til at teaterstatistikken viser at vi har holdt på publikum i den perioden avisene har tapt lesere og færre mennesker ser fjernsyn. Det er altså ikke slik at manglende omtale nødvendigvis fører til mindre teaterbesøk. Enn så lenge holder vi stand. Men vi må også tro på at tidsånden kan forandres, at samfunnet også kan det. Utviklingen er ikke predestinert. Vi må lete etter de friområdene som finnes.

I Norge har vi de siste sju årene opplevd en historisk vekst i kulturbudsjettene. Gitt de vindene vi stort sett opplever ellers, skulle vi kanskje ikke trodd det. Men kulturpolitikken er blitt viktig. Kanskje skyldes det noe så enkelt som at relativt små pengebeløp gjør store utslag. Vanlige mennesker merker det i hverdagen sin at det lokale biblioteket åpner nye, tidsmessige, lyse lokaler. De merker at det kommer et nytt museumsbygg, et nytt teaterlokale eller konserthus til en by. Politikken trenger sårt til håndgripelige resultater. Det ser dårligere ut i de såkalt viktige politikkområdene – innenfor helse, utdanning, samferdsel. Der ser det ut som om det ikke betyr noe uansett hvor mye penger man kaster etter formålene.

Teatrene må styrke selvtilliten. Toogethalvttusen års historie skulle gi oss noe av den troen på oss selv. Vi har blitt utdøingsdømt mange ganger i løpet av de siste drøye hundre årene. Men det er ingen grunn til å tro på den slags spådommer. Mediene bryr seg ikke så mye om oss. Men de er selv truet. De er det selv om vår verden er mer medieorientert enn noen gang. Trekker massemediene seg unna det seriøse ordskiftet, ja, da bør vi flytte inn i rommene avisene og kringkastingen har forlatt.

Jeg tror vi kan lære av Brecht. Vi må tenke dialektisk. Aldri må vi slutte å tro på at verden er foranderlig. Det gjelder å forandre den!

Teksten er hentet fra en artikkelsamling som ble utgitt til Norsk Teater- og Orkesterforenings 50-årsjubileum i 2012. Et utvalg tekster herfra publiseres på Scenekunst.no etter avtale.