Teatral tv-serie

1990-tallet var visstnok håpets tid, takket være Berlinmurens fall og internett. Jeg for min del så ingenting løfterikt i at den svære, brautende Helmut Kohl dundret inn på arenaen på bekostning av den tause, grå Erich Honecker. Men jeg innrømmer gjerne at jeg var blant dem som lot meg mildt forføre av det vakre, vellykte ekteparet Mona Juul og Terje Rød Larsen og deres uparlamentariske inntreden på den internasjonale arenaen. Jeg husker vagt at diplomaten Juul en gang forserte noen politisperringer under full pressedekning. Det var det noe opprørsk, hipt og sexy over. Hva som foregikk på den andre siden av sperringene husker jeg derimot ingenting av. Litt sånn var det postmoderne 90-tallet, the medium is the message.

Verdenshistorien er full av historier om tilsynelatende fastlåste politiske og diplomatiske knuter som først ble løst da partene tok pause fra forhandlingene og satte seg ned og spiste et bedre måltid eller begynte å drikke whisky sammen. Men i striden mellom Israel og Palestina hadde ingen kommet på den ideen, før Juul og Rød-Larsen. Den første utfordringen var å i det hele tatt få partene til å møtes. I Israel var det til og med forbudt. Det måtte derfor gjøres incognito, via en såkalt bakkanal, og ifølge myten store mengder vafler, stekt og servert av vertskapet på Borregaard hovedgård ved Sarpsborg.

Oslo i Oslo Det er denne historien som tolkes i det multippelt prisvinnende skuespillet Oslo av den nordamerikanske dramatikeren J.T. Rogers. Det er blitt satt opp flere ganger i USA og England, visstnok akkompagnert av entydig begeistring fra både kritikere og publikum. At Oslo nå settes opp i Oslo, på Det Norske Teatret, virker i lys av dette påfallende, nesten mistenkelig, selvfølgelig. Vi vet jo hvordan det endte, så hvorfor? Skulle vi få en nødvendig dose kritisk refleksjon over en prosess som de fleste er enige om bare gjorde alt verre, spesielt for palestinerne?

Dessverre. Bortsett fra en avsluttende, forbigående tvil hos Mona Juul om hvorvidt «måten vi gjorde det på – var rett» ender dette opp med å først og fremst være en hyllest til intensjonene bak de katastrofale resultatene. «Norge er kommet til verden for å frelse verden ved å påvirke den innenfra», sa Georg Johannesen allerede i 1973. At et internasjonalt prisbelønt teaterstykke ved navn Oslo settes opp i Oslo ser i denne sammenhengen ut som en kompensasjon for det havarerte virkelighetens teater som utspilte seg for 25 år siden.

Mørk middelalder Det hele foregår i et stort, lett buet scenerom, minimalt utstyrt med to dører, et spisebord og en sofagruppe. Widescreen-veggen over dørene brukes til illustrerende, dels dokumentariske videoopptak av steder og begivenheter på bakkeplan: branner og steinkastende palestinere som akkompagnerer og danner bakteppet for det som foregår i forhandlingsrommet. Det rikholdige persongalleriet, som består av israelske, palestinske og norske aktører går inn og ut av dører, møtes, strides, fraterniserer og intrigerer i et heseblesende tempo, med Mona Juul som en veiledende guide overfor publikum. En helvetes mengde med informasjon bakes inn i replikkene, for å sikre at publikum henger med. Men allerede der faller jeg av lasset. Det hele framstår, med sin blanding av det politiske og det personlige, som en House of Cards-aktig teatral tv-serie, en hel sesong brukket ned til nesten tre timer, inkludert pause. For meg blir dette påfallende, i lys av intervjuet jeg nylig gjorde med teatersjef Erik Ulfsby hvor han harselerer over tv-seriemediets tvangsmessige oppheng i en allesteds nærværende realisme. Han mener at «teatret som sjanger er inne i en veldig interessant estetisk periode, med mange brytninger», og mener at film-og tv-mediet til sammenlikning «er inne i en mørk middelalder».

Men bortsett fra videoprojeksjonene utnytter Oslo i svært liten grad teatrets estetiske potensial. I stedet blir vi bombardert av en åsgårdsrei av snakkesalig realisme, i en slags myldrende tale-musikal uten musikk.

Rød-Larsen framstilles som det vennlige, velmenende, naive bergenske brushodet han kanskje er. Store deler av stykket skal være basert på lange samtaler med ham, og det framstår derfor langt på vei som et portrett av denne gode mannen, og samspillet med den mer fornuftige kona hans, hvis blotte tilstedeværelse får forhandlingsdelegasjonenes herrer til å overgå seg selv i velvillighet overfor motparten.

Usvikelig optimisme Det er noe vakkert over Terje Rød-Larsens usvikelige optimisme og tro på konfliktløsning ved at aktørene oppsøker andre arenaer hvor de setter seg ned og spiser vafler sammen. Problemet er bare at det var noen millioner aktører som ikke fikk være med på vaffelkalaset.

Sånn sett endte dette prosjektet, som baserte seg på en levekårsundersøkelse hos den palestinske befolkningen i Gaza og på Vestbredden initiert av Rød-Larsen, som det motsatte av sin egen forutsetning. Det er alltid spennende å følge beretninger om dagliglivet på toppene, der hvor det som kjent blåser hardt. Men Osloprosessens problem var at den ikke var forankret hos dem det gikk verst utover.

Nå kan det være noe verdifullt over en sånn saksbasert oppsetning, forutsatt at det trigger nødvendige motforestillinger. Men jeg er redd for at den lett patetiske slutten, hvor Rød-Larsen får lov å forsvare prosjektet uten at virkeligheten i den konsentrasjonsleiren som palestinerne i praksis er sperret inne i blir synliggjort, får lov å sette tonen.

Roer seg ned I annen akt løser det seg litt opp og roer seg litt ned. Vi kommer tettere på karakterene og får mulighet til å følge med på det genuine skuespillerarbeidet som tross alt utspiller seg. Ensemblet virker mer komfortabelt når det slipper å forholde seg til alle de faktamessige transportetappene. Kjersti Dalseide og Preben Hodneland i hovedrollene står godt til hverandre. Hodneland er den som får mest å spille på og går inn i karakteren Rød-Larsen med en nyansert form for energi. Han skaper karakteren på egne premisser og unngår dermed enhver diskusjon om hvorvidt han likner virkelighetens Rød-Larsen. Noen sjeldne, men effektive stiliseringer bidrar til tidvis utlufting av den ellers så tette realismen.

«Historien vil frikjenne meg», sa Fidel Castro i sin forsvarstale under rettssaken etter det mislykte geriljaangrepet på Moncada-basen i 1953. Det samme ser ut til å være dette stykkets underliggende budskap, og hvem vet? I en av de mange vitsene som forhandlingsdelegasjonenes medlemmer drar for hverandre, fortelles også den velkjente historien om den kinesiske statsministeren Zhou Enlais (ikke formann Mao, som det sies i forestillingen) svar på spørsmålet om hvilken betydning han mente den franske revolusjonen hadde i dag: «Det er det for tidlig å si noe om.» Det var ingen liten bragd i seg selv å klare å få det israelske og palestinske lederskapet til å snakke sammen og til slutt undertegne en fredsavtale. Men jeg får en litt vammel smak i munnen av en forestilling som babler seg gjennom en historie som har hatt så katastrofale politiske og menneskelige omkostninger.