Teatral blindhet

Fem skuespillere står avslappet foran sceneteppet når jeg kommer inn i teatersalen og forsøker å finne plassen min. De smiler og ønsker publikum ordløst velkommen ved å søke blikkene. En kort musikksnutt med et kor av kvinne- og mannsstemmer spilles av. Skuespillerne begynner å snakke. Den ene sier: «En mulig begynnelse. En meteor suser mot jorden» mens hun spørrende henvender seg til de fire andre i ensemblet. «Enklere», svarer de. Hun forsøker på nytt: «En mulig begynnelse. En kunstig intelligens slår seg plutselig vrang». «Enklere, mye enklere», svarer de andre igjen. Så sier hun: «En mulig begynnelse. En mann sitter i en bil».

Uvirkelig skrekkscenario I Haugesund Teaters En beretning om blindhet viser det seg snart at selv noe så banalt og hverdagslig som en mann som sitter i en bil kan utgjøre kimen til et langsomt framskridende og ubehagelig skrekkscenario. Forestillingen er basert på boken med samme tittel av den portugisiske, nobelprisvinnende forfatteren José Saramago (1922-2010). Romanen er blant Saramagos mest kjente, og utkom på originalspråket i 1995 før den ble utgitt på norsk i 1996. Romanen handler om hva som skjer med en gruppe mennesker etter at en uforklarlig og plutselig blindhetsepidemi sprer seg og omsider lammer hele verden. I håp om å stoppe epidemien sender myndighetene de første blinde til en interneringsleir i et nedlagt sinnssykehus. Herfra utvikler alt seg til et mareritt: Forholdene blir gradvis ulevelige med matmangel, maktkamper, brutalitet, drap og voldtekter. Det flyter av søppel, ekskrementer og kloakk, og menneskene er skitne, desperate og hjelpeløse. Et altomfattende kaos brer om seg både på utsiden og innsiden av bygningen.

Det apokalyptiske scenarioet Saramago skrev fram er særegent. De blinde menneskene er ikke innestengt i et sort mørke, men i «en melkehvit blindhet». Romanteksten er ikke en realistisk roman, men har mer til felles med sjangre som fabelen og allegorien. Imidlertid er det ingen tydelig moral eller et bestemt budskap. At teksten er skrevet i tredjeperson, med en forteller som veksler mellom perspektivene til myndighetene og en liten gruppe mennesker, skaper flere nivåer i fortellingen. Dessuten tilfører de ulike fortellerposisjonene det voksende ubehaget i romanen mange lag med komikk og absurditet.

Monumentalt og distansert Sceneteppet går opp etter åpningssekvensen og Signe Gerda Landfalds monumentale scenografi kommer til syne. Midt på scenen er det plassert en rektangulær steinblokk i marmor på et brunrosa marmorgulv. På hver sin side av scenen står ytterligere tre slike rektangulære steinblokker i litt ulik størrelse. Bakerst på scenen er tre store, hvite og avlange bokser som til sammen utgjør en gjennomskinnelig vegg, og plassert i god avstand over scenen er et hvitt, lysende tak som er inndelt i kvadrater. Scenografien skaper et kaldt, anonymt og sterilt miljø, og bygger opp om skjæret av en vag, drømmeaktig uvirkelighet som preger handlingen i forestillingen.

Dramatiker Kristofer Grønskag og regissør Morten Joachim Henriksen har i bearbeidelsen valgt å overføre deler av fortellerteknikken i romanen til scenen. Dermed har skuespillerensemblet på fem fått en vanskelig oppgave. Underveis veksler de nemlig mellom fortellerteater, der de har rollen som fortellere og skildrer og diskuterer situasjonene utenfra, og mellom å spille de forskjellige rollene: Vi møter et knippe utvalgte karakterer som befinner seg i leiren – øyelegen, øyelegens kone, biltyven, jenta med solbrillene, den skjeløyde gutten, den gamle mannen, den første blinde og kona hans.

At så mye av handlingen gjenfortelles i tredjepersonperspektiv gir forestillingen en veldig litterær form som er i overkant statisk og teksttung. Det er for lite variasjon og dynamikk i replikkvekslingene. Selv om skuespillerne flytter seg rundt på scenen og står og sitter på marmorblokkene, gir all gjenfortellingen dem lite å spille på i det store rommet. Likevel oppstår en tidvis interessant og produktiv avstand mellom de scenene som gjenfortelles og de som faktisk spilles ut. Spesielt regigrepet i begynnelsen etablerer metanivået som et grunnleggende premiss for oppsetningen: Når ensemblet diskuterer hvordan fortellingen skal begynne likner det veldig på improvisasjonsteater. Den lekne tilnærmingen er en effektiv kontrast til det ubehagelige innholdet som formidles. Dette grepet brukes gjentatte ganger til å skape vellykket komikk. Dette ser vi for eksempel når Ane Skumsvoll, i rollen som kona til øyelegen, som egentlig ønsker å forlate ham når han er blitt blind og sier høylytt «æsj», men etter overtalelse fra de andre som står ved siden av og dirigerer handlingen, går hun med på å følge ham til leiren.

Blod, jord og vann Kjernen i fortellingen er hva mennesker er i stand til når samfunnet kollapser. I Saramagos roman er lidelsene de blinde opplever utførlig beskrevet, og mange av grusomhetene ses gjennom blikket til øyelegens kone, som fortsatt har synet i behold. I forestillingen er drapene og nedrighetene derimot langt unna noen realistisk, naturtro gjengivelse. Snarere fremstilles brutaliteten på en stilisert måte med enkle virkemidler som fører til illusjonsbrudd. Det underbygger distansen som allerede eksisterer i kraft av skuespillernes formidling av handlingen. Når den skjeløyde gutten, i Marina Popovics skikkelse, tisser på seg fordi han ikke finner veien til toalettene, klemmer Popovic juicen ut av en liten kartong så den renner nedover henne. Når biltyven, som spilles av Henrik Bjelland, får et blodig, åpent sår, setter han foten på den rektangulære marmorblokken på venstre side av scenen, mens en annen skuespiller heller teaterblod på foten hans til blodet sprer seg utover hele blokken. Når leirens kvinner blir voldtatt, leverer tre av skuespillerne fra seg klærne sine og går bak lerretet. Der kan vi bare skimte konturene av kroppene deres mens en annen i ensemblet dypper klærne deres i blodet på den ene marmorklossen. Bøtter med jord helles også etter hvert ut på gulvet.

Alt dette er fint tenkt, men jeg venter på mer blod, jord og skitt. Hvor blir det av råskapen, mørket og desperasjon i utførelsen av handlingene på scenen? Skuespillerne er overraskende forsiktige og tilbakeholdne. Trolig skyldes den manglende intensiteten også at Grønskag og Henriksen har valgt å kutte vekk store deler av hendelsene i romanen til fordel for et mye strammere og komprimert handlingsforløp. Noe annet ville ikke vært mulig med mindre forestillingen skulle vart i tre timer, men den effektive historiefortellingen gjør at det er for lite tid til å bygge opp trykket fram mot disse sekvensene. Resultatet er at virkemidlene som egentlig er ladede og symboltunge, får et uheldig staffasjeaktig preg.

Skrur seg til mot slutten Det er først mot slutten at det skrur seg til. Når gruppa med blinde mennesker tenner på interneringsleiren legger det seg scenerøyk i tykke lag over scenografien mens skuespillerne kler seg om og sammenkrøllet papir strøs utover gulvet. Da blir atmosfæren endelig så grå og mørk som jeg har lengtet etter. Lerretet bakerst på scenen viser seg å bestå av tre, store hvite kasser som kobles fra hverandre, og med dette endrer rommet seg drastisk. Siste del foregår i verdenen utenfor leiren, og ikke overraskende har samfunnet falt fullstendig fra hverandre. Marina Popovic kryper rundt og sleiker de sammenkrøllede papirbitene rene og likner et dyr når hun forsøker å spise dem. Det er en annen rytme i ensemblet her, og intensiteten når øyelegens kone i Ane Skumsvolls skikkelse begir seg ut på en ubehagelig jakt etter mat er til å ta og føle på. Å lage teater av denne romanen er et modig programvalg litt utenom det vanlige og jeg blir spent på hvilke prosjekter Haugesund Teater kommer til å satse på i fremtiden. Imidlertid er sammensetningen av gjenfortelling, direkte spill og visuelle effekter for sprikende og ustemt til at denne oppsetningen lykkes med å finne fram til de finstemte nyansene som kan gi fortellingen kraft på scenen.