Foto: Istvan Virag/Oslo Internasjonale Teaterfestival 2018

Teatervitenskap i fokus

Lørdag 17. mars ble det avholdt et seminar på Black Box teater som satt teatervitenskap i fokus.

Teatervitenskap som universitetsfag har i flere år vært under press. I 2013 ble faget vedtatt nedlagt ved Universitetet i Oslo, og i desember 2017 så det ut til å gå samme vei for faget i Bergen. Da ble det foreslått at en av de tre stillingene i teatervitenskap ved Universitetet i Bergen ikke skulle erstattes, og uten den tredje stillingen ville det ikke lenger være mulig å tilby masterutdannelse i faget. Heldigvis møtte teatervitenskap støtte i fakultetsstyret, og det ble ikke vedtatt nedjustering.

På bakgrunn av den reelle trusselen faget møtte i slutten av 2017, ble det tatt initiativ til en teatervitenskapelig dugnad. Tanken bak dugnaden har vært at teatervitere over hele landet skal komme sammen og sette fokus på fagets innhold og verdi. Den store mønstringen blir i Bergen i slutten av mai 2018 der det skal avholdes en konferanse med tittelen Teatervitenskap – historiografi, teori og praksis. Seminaret som ble holdt på Black Box teater på lørdag kan nesten ses som en forsmak på den kommende konferansen. Med praktisk blikk og stor entusiasme ble det holdt innlegg som fokuserte på hva teatervitenskapelig kompetanse er, og hvordan den kan brukes.

Politikk og praksis
Det var invitert tre innleggsholdere. Den første vi fikk høre fra var Marianne Berger Marjanovic som jobber i Kulturrådets avdeling for forskning og utvikling (FoU). Marjanovic sitt hovedbudskap var å øke bevisstheten om kulturforskningen som foregår i eller er initiert av Kulturrådet. Hun ønsket at flere med teatervitenskapelig kompetanse skulle melde seg på konkurransen om disse midlene og dermed bidra til det som er forskning både på praksismiljøene og på den tilgrensede kulturpolitikken. Neste innleggsholder var Hallfrid Velure. Hun er teaterviter med bakgrunn fra Universitetet i Bergen. Også hun var opptatt av det kulturpolitiske feltet og nødvendigheten av folk med teatervitenskapelig kompetanse i denne sektoren. Hun innledet med å definere sitt eget syn på hva teatervitenskapelig kompetanse er, og understreket forståelsen av det estetiske ag teaterhistoriske. Selv om man ofte må gå til samfunnsvitenskapene for å finne analyser av de politiske begrepene, er det, mente Velure, av stor betydning at også den estetiske kompetansen får plass når det er snakk om kulturpolitikk. Sistemann ut var Bjørn Rasmussen, som er professor i drama og teater ved NTNU. Også Rasmussen var opptatt av hva levedyktig teatervitenskap kan være, men han diskuterte med det brede blikket som kommer fra innsiden av universitetet. Etter de to praktisk orienterte innleggene var det interessant å høre Rasmussens forståelse av faget utenfor de pragmatiske føringene som det kulturpolitiske feltet legger. Han var også åpen for at universitetsmiljøene burde åpne seg mer for den faglige aktiviteten som nå finner sted utenfor universitetssektoren. Det er imidlertid klart at universitetstilknytningen gir en frihet i hvordan faget utføres som ligger utenfor alle de pragmatiske hensyn andre sektorer er nødt til å ta. Rasmussen viste for eksempel til et nylig gjennomført prosjekt om teater og demokrati, og sa at teatervitenskapen burde ta innover seg det store tilfanget av performativ kultur og tenke bredere. Han nevnte at han var overrasket over at det var medievitenskapen som i størst grad hadde tatt eierskap over spillforskningen. Her burde absolutt teatervitere ha noe å bidra med, mente Rasmussen.

Fokus
Seminaret ble ledet av Melanie Fieldseth som selv er teaterviter og dramaturg ved Black Box teater. Hun passet på at perspektivene som kom fra talerstolen ble kommentert, og at perspektivene hun kunne se i salen også fikk sette fokus på den samlede saken. På denne måten mistet man ikke fokuset av syne, men beholdt ideen om at det var teatervitenskap som fag i sin bredde det skulle fokuseres på. Av de deltakende innlederne var det også ulike perspektiver på hva teatervitenskapelig kompetanse er. Der Marjanovic fra Kulturrådet la vekt på en pragmatisk forståelse og dermed også en forståelse av et fag som var praksisnært og hadde oversikt over det aktive scenekunstfeltet, viste Velure helt konkret til en estetisk og teaterhistorisk forståelse mens Rasmussen åpnet opp og viste til nødvendigheten av å forstå teatervitenskap som et fag som analyserer performative strategier og dermed har et utforskende ståsted. At faget kan forstås så ulikt er svært interessant som oppspill til den store konferansen som skal være i Bergen i mai. Der vil vi nok i enda større grad få se faget i hele sin bredde, en bredde som må dyrkes og fremmes hvis man skal se faget styrket i tiden som kommer.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER