Teaterkritikerens fem lette trykk

”Krise” er et av disse XL-ordene som en teateranmelder som flys til Trondheim og Molde av sin arbeidsgiver for å se teater, ikke gjerne tar i sin munn. Jeg tror ikke det er krise i teaterkritikken. Men den er uten tvil under press, og fra flere hold. Noe av dette trykket må vi nok bare leve med. Annet kan komme til å letne.

Det går an å si at det trykkes med fem fingre på teaterkritikken.

Den første er en ressursfinger. En teaterforestilling er en eksklusiv opplevelse, den spilles live og krever at du er personlig til stede. I motsetning til tv-, film- og litteraturanmeldere kan ikke teateranmelderen få det hun trenger i posten, eller trippe ned fra redaksjonslokalene til Filmens Hus. Det er dyrt å fly henne fra by til by – og forestillingen hun anmelder, er nettopp på grunn av det stedsbundne aspektet relevant for færre av avisens lesere enn de andre kunstartene.

Derfor skjæres det ned på antall teaterreiser, derfor ser vi økende bruk av stringere – en praksis jeg mener er uheldig. Jeg har stor respekt for teateranmeldere som bor i Trondheim og Bergen, men jeg mener det er å legge et unødig press på vedkommendes habilitet å kreve at de anmelder teater fra sin by i en riksavis, med små muligheter til sammenligning med teatertilbudet i de andre byene, og gjennom en begrenset frilanstilknytning som gjør at de må fylle opp arbeidstiden med andre oppdrag og leveringsavtaler. Dermed kan de bli bli tvunget til å intervjue eller omgås profesjonelt nettopp de kreative kreftene de også anmelder. Det er helt klart å foretrekke at det er én anmelder som besøker flere regionteatre, som gjennom sine besøk der kan få blikk for hva som beveger seg i norsk teaterverden og relevant sammenligningsgrunnlag for de forskjellige oppsetningene.

Den andre fingeren som trykker er en plassfinger. Fremdeles regnes papiravisen som avisenes hovedprodukt. I en papiravis er det begrenset plass, og den blas gjennom av en leser med begrenset tid. En anmeldelse i en papiravis vil derfor nødvendigvis være en kort tekst. Personlig synes jeg dette er noe av det vanskeligste ved å være anmelder i en dagsavis, og jeg sniker iblant til meg flere tegn enn jeg er tildelt ved å levere en litt for lang tekst og krysse fingrene for at ingen oppdager det. Samtidig har jeg stor respekt for at plassen må deles, og for at jeg har kollegaer som brenner for sine stoffområder og som også gjerne skulle hatt større plass. Mye av kritikken mot dagspresseanmeldelsene etterlyser mer, større dybde, flere eksempler og detaljer. Til dette må jeg bare si at det skulle jeg gjerne kommet med. Men en begrensning på to tusen tegn inkludert mellomrom, som er vanlig, gjør at dersom jeg legger inn en setning i stedet for et adjektiv om scenografien, må jeg ta ut omtalen av en av de sentrale skuespillerprestasjonene.

Det er en ganske liten del av det jeg mener om en forestilling som får plass i anmeldelsen. Dette er ikke bare uheldig –korte tekster blir oftere lest, og jeg tror også at plassmangelen kan virke skjerpende, ettersom det tvinger deg å utkrystallisere de sentrale poengene. Men det gjør det krevende både å vurdere en forestilling som sådan og sette den inn i en større sammenheng. En mulighet ville vært å skrive en lengre versjon for nettutgaven – men det ville vi også måtte ta betalt for å gjøre, og akkurat nå er det ikke akkurat mer penger som kommer vår vei. Egentlig er det vel også en rasjonell arbeidsfordeling at dagspresseanmelderne skriver kortere, mer spissede og litt mer generelle anmeldelser, mens tidsskriftene og nettmagasinene kan være lengre, mer detaljerte og mer innforståtte. At det finnes teaterjournalistikk på forskjellige nivåer og med forskjellig grad av tilgjengelighet, er en styrke.

Den tredje fingeren som trykker er en ideologifinger, skjønt den ikke kjennes særlig tung. Det er sjelden kost at teaterkritikere selv blir kritisert i særlig grad. Men da jeg høsten 2010 havnet i en intens debatt på nettstedet Underskog i kjølvannet av min slakt av Unge Werthers lidingar på Det Norske Teatret, opplevde jeg at en kritikk jeg tidligere bare hadde ant fantes, ble artikulert. Og det er snakk om en spesiell type kritikk, den som gjerne kommer fra teatervitere mot teaterkritikere og teaterjournalister og som har som utgangspunkt at kritikeren er forutinntatt for eller mot en spesiell type teater.

De som var kritiske til min anmeldelse, var i stor grad overbevist om at jeg ikke likte den type respektløse, eksperimenterende teater som Unge Werther var. Det var en debatt der ordet ”borgerlig” ble brukt, hyppig og som noe negativt. Jeg ble spurt om ståsted og estetisk grunnsyn. Det var interessant å forsøke å besvare disse spørsmålene og debatten var i det hele levende og lærerik – men jeg reagerte også mot antagelsene om at jeg, fordi jeg ikke likte én forestilling, var negativt innstilt mot en hel teaterform. Flere av mine motdebattanter ga inntrykk for sterke oppfatninger om hva teater burde være og så på avantgardens spesifikt teatrale uttrykk som det ”egentlige” teateret, og satte det opp mot det de åpenbart opplevde som den borgerlige, bedøvende titteskapskonvensjonen. Denne inndelingen oppleves ikke som relevant i mitt arbeid. Som teaterkritiker mener jeg – og må mene – at et levende teater-Norge trenger kloke, velspilte klassiske oppfordringer, en visjonær og vibrerende avantgarde, og medrivende og energisk underholdningsteater. Disse må vurderes på sine egne premisser. Åpenhet er en viktig del av jobben, og det viktigste er at det skapes et sceneunivers, enten det legger vekt på å skape nærhet eller distanse, illusjoner eller illusjonsbrudd, som overbeviser og fascinerer meg. Innlegg i debatten som har et spesifikt teatersyn som utgangspunkt, får komme fra annet hold.

Den fjerde fingeren er en habilitetsfinger. Ingen aviser ansetter teateranmeldere på fulltid lenger. Vi er frilansere som er nødt til å fylle opp resten av porteføljen med andre ting enn teateranmelderi. For min del innebærer det at jeg iblant må intervjue skuespillere, blant annet for Dagbladet Magasinet. Det er ikke helt heldig – aller helst burde man ikke visst noen ting om hvem skuespillere og regissører er utenfor scenen. Men det er ikke til å unngå, og jeg har så langt ikke syntes det har vært vanskelig å vurdere skuespillere objektivt selv om jeg har møtt dem i intervjusituasjoner. I den grad det oppstår problemer, er det motsatt vei – jeg sier nei til å portrettintervjue skuespillere jeg vet jeg har skrevet kritisk om, fordi de skal få slippe å åpne seg overfor en person som har såret dem. Men det er verd å huske på for den som begir seg ut på en anmelderkarriere, at selv om kortene blandes i dag i litt større grad enn tidligere, så innebærer det begrensninger å ha som jobb å si det man mener om andre.

Den femte fingeren er en moralsk finger. Som teateranmelder er du garantert at dem du skriver om, løper til avisstativene eller tastaturet dagen etter premieren. At det kan være hardt å få dårlig kritikk for den som stod på scenen kvelden før, og skal ut på samme scene kvelden etterpå, er velkjent. Nylig nevnte Anders Baasmo Christiansen, i sin kritikk av Hans Rossiné og NRK Drama, at Rossiné hadde inngitt frykt i flere av kollegaene hans på nittitallet. Så hvordan si til mennesker som ikke har anledning til å ta til motmæle, at de gjør jobben sin dårlig? Hvordan være både redelig og profesjonell og menneskelig? Da jeg begynte som teateranmelder i Dagbladet var jeg noe mer filterløs enn i dag. Med årene har jeg nok blitt litt mykere – men bare i den forstand at jeg passer på at kritikk av enkeltpersoner er saklig og rolig, og jeg har også lagt meg til å beskytte helt ferske skuespillere noe dersom de er dårlige. Det betyr ikke at jeg ikke sier fra om de ikke fungerer på scenen, men at jeg mildner ordvalget. Barneskuespillere som ikke klarer seg må forbigås i stillhet. Dersom det føles maktpåliggende å nevne at de ikke spiller godt, må ansvaret ene og alene tillegges regissøren og bare gjennom antydninger om at det kanskje burde vært gjort andre valg i instruksjonen. Ellers er jeg alltid bevisst på at det er jobben min å være helt ærlig, og at integriteten og uavhengigheten min er det eneste jeg har, og at det ikke er min jobb å stryke disse menneskene medhårs. Det er klart det er vondt å bli avfeid i avisen på den måten skuespillere og regissører kan bli i en teateranmeldelse. Samtidig har de blitt, eller, rettere, burde de ha blitt, forberedt på dette gjennom utdannelsen og prøvetiden – og kritikerens lojalitet ligger først og fremst hos publikum og den oppriktige teaterdebatten vi bør ha.

Dette er altså fem presspunkter i teateranmelderhverdagen. Trykket er ikke verre enn at det kan tåles. Som anmelder har man tross alt en privilegert jobb, og det skulle bare mangle om vi ikke iblant blir utfordret, av oss selv eller andre, om hvordan vi tenker og jobber. Om spørsmålene som stilles her, har presise svar, er høyst usikkert. Det er verd å lytte til forsøk på å besvare dem.