KK-logo

Teaterkampen, eller det jeg egentlig sa

Scenekunst.nos redaktør er sitert i dagens Klassekampen, men sitatsjekken nådde meg ikke tidsnok. Feilskjæret er ikke enormt, men her er det jeg egentlig sa.

Klassekampen ringte for noen dager siden og lurte på om det var uro i norsk teater. De refererte blant annet til Morten Gjelten som da han innledet til NTOs jubileumskonferanse mandag sa noe om at norsk teater ikke trenger fiender fordi de har nok med hverandre.

Jeg sa at jeg oppfattet Gjelten humoristisk, og at jeg egentlig ikke trodde det var spesielt urolig akkurat nå.

Vi snakket litt fram og tilbake om flere av diskusjonene som har gått i høst. Klassekampen spurte om min mening om situasjonen på Oslo Nye, og jeg sa da omtrent:

– Jeg tror byråden og det frie teaterfeltet har ulike oppfatninger om hva et prosjektteater er. Jeg har selv lang erfaring fra det frie samtidsmusikkfeltet, der alt vi jobber med er prosjekter, og selv vet jeg ikke hvordan byråden har tenkt at prosjektarbeid skal flyttes inn i et teaterhus med mange faste ansatte. Men det er styret på Oslo Nye som nå har fått i oppgave å utrede dette.

Jeg spurte spesifikt om Klassekampen hadde tenkt å sitere meg, og ba i så fall om en sitatsjekk. Da svarte Klassekampen at de først og fremst ringte for å orientere seg. Her burde jeg ha luktet lunta, men jeg satt ikke pal ved innboksen.

Etter lunsj i går leste jeg ikke epost, men skrev en artikkel og redigerte en annen. Da jeg i firetiden oppdaget en epost med to sitater og en times svarfrist, ringte jeg journalisten, men da hadde Klassekampen gått i trykk. Det er litt irriterende, i og med at Klassekampen beviselig har telefonnummeret mitt.

At å kutte i tilskuddet til Black Box Teater og Dramatikkens hus ikke fører til innovasjon, kan jeg tapetsere hvor som helst med signaturen min under. Men i det andre utsagnet er selve poenget blitt borte, nemlig at jeg tror det frie teaterfeltet og politikerne har ulik forståelse av ordet prosjektteater. At det "virker som om byråden ikke vet hvordan teater organiseres i Norge," har jeg ikke sagt. Det kommer heller ikke fram at det frie feltet jeg kommer fra, er samtidsmusikkfeltet. Der har jeg til gjengjeld vært lenge, og det er ytterst prosjektorganisert.

Med hensyn til uro er jeg kanskje blitt tykkhudet. Men min erfaring er at alle som arbeider seriøst og profesjonelt med teater, musikk og dans, diskuterer kunstnerisk kvalitet og organisering hele tiden. Scenekunst er sosiale kunstformer som produseres gjennom dialog og forhandling. Kunstnere snakker gjennom andre kunstnere, enten det er komponister og musikere, koreografer og dansere eller regissører og skuespillere, for ikke å snakke om dirigenter, produsenter, teknikere, markedsførere og andre som må inn for å få et prosjekt opp og stå og publikum inn av døren. Det vil si at kunstneriske, praktiske og økonomiske viljer forhandler med hverandre hele tiden.

Det er ekstra gjørmebryting når det er budsjettforhandlinger og penger står på spill. Hvordan pengene skal fordeles, har helt reelle og konkrete konsekvenser for hva slags kunst det er mulig å lage, for kunstnernes lønn og for hvordan husene rundt scenekunsten kan drives. Budsjettforhandlingene er også tiden på året da scenekunstfeltet er sterkest inne på politikernes radar og i pressen, og det er mulig å kile inn viktige beskjeder.

Denne høsten har innspill fra byråd Bjercke gjort at mange har diskutert hvordan selve organiseringen av produksjonsprosessen påvirker scenekunsten som kommer ut i den andre enden. Det er mer interessant enn å diskutere penger, og i den diskusjonen har ordet prosjektteater fått stor plass, takket være byråd Bjercke og hans våpendragere.

Med min bakgrunn er det vanskelig å være redd for ordet prosjektteater. Men jeg vet ikke hva ordet betyr som mål for noe som i dag er en produserende institusjon med mange fast ansatte. Oslo kommune har skrevet flere A4-sider om det som ikke kan sammenfattes i så mye mer enn at frie teatergrupper som produserer selv, også skal få tilgang på Oslo Nyes ressurser, og at styret og den nye teatersjefen som kommer har en vanskelig oppgave foran seg de neste fem årene. Men det er ingen grunn til å ikke gi Oslo Nyes styre innspill til den.

En av mine ambisjoner for scenekunst.no er å løfte disse daglige diskusjonene fram og opp noen refleksjonshakk. For tiden renner det inn med debattinnlegg, og mange av dem er gode. Så at det diskuteres hele tiden, betyr ikke at spørsmålene vi diskuterer, ikke er viktige.

På mandag kommer et nytt innlegg fra Hans Henriksen om prosjektteater. Henriksen jobber i en utdanningsinstitusjon, som verken er et produserende eller et programmerende teater. Men prosjektteaterhistorien er altså ikke slutt.

Neste gang legger jeg inn autosvar, og Klassekampen er selvsagt velkommen til å ringe igjen.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER