Fra venstre Ine Therese Berg og Heidrun Sølna Øverby

Teaterhistorien og øyeblikket

Nye krefter er i sving på Teatermuseet i Oslo. Scenekunst.no har snakket med dem.

Tanken om at teater skal på museum kan føles paradoksal. Teatret er levende og finner sted i øyeblikket, mens museet er tilbakeskuende og gjenstandsbasert. Ideen om at gjenstandene fra teaterhistorien må tas vare på, på lik linje med andre kulturhistoriske gjenstander er imidlertid gammel. De første initiativene til å ta vare på teaterhistorien ble tatt allerede i 1922 da Teaterhistorisk forening ble stiftet. I 1981 flyttet det som da hadde blitt Teatermuseet inn i Det Gamle Rådhus på Christiania Torg, og der holdt de hus helt til museet ble konsolidert med Oslo Museum i 2004. Da flyttet de opp til Frogner Hovedgård i Frognerparken, der de nå holder til sammen med Bymuseet. Da den mangeårige fagkonsulenten ved museet, Else Martinsen skulle gå av med pensjon tidligere i år ble det utlyst to nye stillinger i 50% ved museet. Nå er den nye kuratoren, Ine Therese Berg, som er teaterviter med en snart ferdig avlagt doktorgrad, og den nye formidleren, Heidrun Sølna Øverby dramapedagog og museumsformidler, på plass på museet. Jeg har snakket med dem om tankene deres om museumsarbeid, teater og formidling. Kanskje er det ikke så paradoksalt med teater på museum allikevel.

Kan dere si litt om hva som skjer på Teatermuseet når og hva dere skal gjøre der?

Heidrun: Vi skal oppgradere Teatermuseet. I mange år har det bare vært én 60% stilling ved museet. Derfor er det mange arbeidsoppgaver det ikke har vært mulig å følge opp. Så nå er ønsket at vi skal fornye vår formidlingsstrategi.

Ine: Det er også noe med å utvikle posisjonen vår. Som Heidrun var inne på så er det veldig begrenset hva man får til i en 60% stilling der én person har sittet alene uten et teatervitenskapelig eller teaterhistorisk miljø rundt seg. På Oslo Museum er det selvfølgelig et museumsfaglig miljø man kan støtte seg på. Men for Teatermuseet handler det om å skape en posisjon, og som teaterviter er jeg veldig opptatt av at vi etter hvert skal utvikle et samarbeid med teatervitere i Oslo og nasjonalt, der vi kan spille en rolle i det faglige miljøet. Jeg har vært opptatt av teatervitenskapelig samarbeid i mange år nå, og det vil jeg nå kunne gjøre innenfor en institusjon. Vi vil også samarbeide tettere med andre aktører i feltet: enkeltkunstnere, teatre, museer, forskere, og vi må finne ut hvordan vi kan gjøre det med begrensede ressurser. I siste omgang handler det også om å kunne ta med publikum hit, og nå kan vi gjøre det med denne nye utstillingen.

Kan dere si litt om den?

H: Det er noen år siden det kom en ny utstilling på Teatermuseet, så det trengtes noe nytt. Et av hovedfokusene i den nye utstillingen Forvandlingens Kunst, som åpnet i februar i år, har vært å vise fram samlingen. Det medførte at det ble gjort et større arbeid knyttet til blant annet kostymene våre. Nå må vi finne frem, registrere, ta nye bilder og forske nærmere på hva vi hadde. Det har egentlig vært en veldig positiv bieffekt for samlingen, og da spesielt for kostymene. Det å synliggjøre hva vi har, fra de eldste kostymene våre som er fra 1700-tallet til nyere ting. Det er det som har vært hovedfokuset i denne utstillingen. Det er også blitt en utstilling som skal vise smakebiter fra et ganske stort spenn. Det er sånn sett en spennende utstilling å skulle ha omvisning i, for det er så mange temaer du kan gå inn på.

Hvor kommer samlingen fra?

H: En del er fra den første tiden etter at Teatermuseet ble opprettet. Den ble overført til Norsk Skuespillerforbund, og det er fremdeles de som er juridisk eier av samlingen som Teatermuseet hadde før konsolideringen med Oslo Museum. Her er det blant annet ting etter Christiania Theater og Nationaltheatret. Vi har flere gamle scenografimodeller, teaterdukker, fotografier og en rekke kostymer. Museet har fått flere større gaver fra privatpersoner, og har i perioder også selv hatt en aktiv innsamling.

Tviholder teatrene litt på tingene sine?

H: Ikke nødvendigvis. Men vår førsteprioritet nå er å gå gjennom og oppdatere det vi har før vi begynner å ta inn mye nytt. Vi har ikke rukket å bli helt kjent med samlingen ennå, det er en stor jobb å få oversikt over 3500 gjenstander og 6000 fotografier.

I: Utfordringen i dag er at kulturhistoriske museer er i en endringsfase. For veldig mange museer er jo litt sånn som oss. De har fått gaver hvor man er nødt til å ta i mot alt, og da er det ikke nødvendigvis representativt historisk. Det kan bli tilfeldig og fragmentert, og tilsvarende utfordrende å basere utstillinger på, fordi dagens utstillingspraksis er mer tematisk orientert. Vi jobber nå med å finne en måte vi kan presentere utviklingen i Oslos teater på. Vi har nettopp sendt en søknad til Kulturrådet om støtte til et pilotprosjekt der vi skal se nærmere på hvordan vi kan bruke digitale verktøy til å presentere teaterhistorie på en annerledes måte og som ikke nødvendigvis trenger store rom og mange gjenstander. Og så er vi veldig opptatt av at vi lager opplevelser som er relevante for et publikum i dag. Siden det er teater er det jo enda mer aktuelt å tenke hvordan skal vi gi publikum interessante opplevelser.

Har et teatermuseum noen ekstra utfordringer sammenlignet med andre kulturhistoriske museer i at det er vanskelig å formilde teaterhistorie og teateropplevelser gjennom gjenstander?

I: Ja, jeg synes det. Det var noe av grunnen til at jeg syntes var interessant å søke jobben her også, og jeg tenker det er noe vi skal ta alvorlig. Litt av utfordringen er at et generelt publikum som ser et gammelt kostyme ikke nødvendigvis vet hvem skuespilleren som bar det var. Hvis man for eksempel har et kostyme fra Wenche Foss er det kanskje noen som synes det er kjempegøy, og noen har til og med har sett forestillingen det ble brukt i, men det er en liten andel av publikummet. En utstilling er ikke teater, teater er noe som skjer i øyeblikket, og hvordan skal vi klare å stille det ut? Derfor er det nettopp opplevelseskvaliteten av museumsbesøket vi må finne ut av, og hva slags type verktøy skal vi ha for å gjøre det? Og så er det jo noe med at den materielle delen av teatret også er en del av teatret. Det å kunne fortelle noe om alle de ulike funksjonene som er med på å lage teater: snekkerne, scenografene, kostymemakerne, parykkmakerne, sminkørene er en inngang som veldig ofte blir oversett.

Kjennes det som et dilemma å stå mellom å arbeide med bevaring og formidling? Særlig i teaterfaglig sammenheng, oppleves det som to forskjellige ting?

 H: Ja og nei. Når jeg skal lage formidlingsopplegg for skoler er det én ting å formidle fakta gjennom ord, men en annen er å bruke et dramapedagogisk verktøy i hvordan jeg aktiviserer eleven. Vi skal ikke bare fortelle om teaterhistorien, men også bruke teaterfaglige verktøy. Det er jo noe med teater at det også skal aktivere hele kroppen, Hvis vi har noen flotte masker i utstillingen så vil jeg gjerne også ha noen egne masker til pedagogisk bruk, som elevene kan ta på og sende rundt.

I: Man må gjøre prioriteringer mellom formidling og bevaring. Så jeg tenker at det er et godt spørsmål fordi samling og registrering tar tid, ressurser og plass. Så det er noe med å finne en løsning på det. Hva er det man trenger på Teatermuseet egentlig?

Hva tenker dere at man trenger på et teatermuseum da?

 I: For meg handler det om å synliggjøre kunstneriske strømninger og hvor sentralt teatret har vært i samfunnet. Jeg synes det er kjempeviktig å vise frem den kulturhistoriske betydningen av teatret. Teater har vært en sentral arena i offentligheten i norsk historie. Og så er det gleden av å gå i teatret, den opplevelseskvaliteten teatret gir og å gjenskape det gjennom utstillinger på en eller annen måte.

Hva er det dere har søkt om penger til å gjøre?

I: Det er en pilot for å utvikle og finne ut hvordan digitale verktøy kan brukes til å levendegjøre Oslos teaterhistorie fra 16-1700-tallet og frem til i dag. I utgangspunktet tenkte vi at vi ville lage en app eller nettside som ligner på et spill med animasjon Men vi må finne ut av om vi skal lage noe som er på en telefon sånn at man kan oppleve det et annet sted, eller skal vi få folk inn på museet. På grunn av korona har det vært veldig fristende å tenke på ekstern digital formidling. Men så er det også en diskusjon om hva vi kan gjøre for å lage ekstra lag i formidlingen eller utstillingen her på museet. For å finne ut av det har vi laget en pilot. Det kommer jo en tid etter korona, og da er jo spørsmålet om alt skal være på nett. Vi har jo et museum, og vi vil jo gjerne at folk skal komme hit.

Kan man bruke digitale verktøy til å levendegjøre objektene på et eller annet vis?

 I: Ja, og aktivisere publikum. Det er det som er kjernen i det prosjektet, men vi ønsker å utvikle det litt trinnvis, for det er mange feilslåtte digitale prosjekter og det er kjempeviktig for oss at det blir et godt prosjekt som vi kan ha i mange år.

Henger det også sammen med at det er litt lite kunnskap om norsk teaterhistorie der ute?

 H: Ja, og derfor må man også ha gode tilbud til skoleelever og studenter. På ungdomskolen og videregående lærer de om Ibsen, men ikke om så veldig mye mer når det gjelder norsk teaterhistorie. Da jeg studerte teatervitenskap var heller ikke norsk teaterhistorie tungt vektlagt. Teatermuseet er en helt naturlig arena for å formidle norsk teaterhistorie, og jeg tenker at det er et ansvar vi skal opprettholde.

I: Vi har jo mange tanker og ser betydningen av teaterhistorien. Vi tenker at Teatermuseet skal være en leverandør av kunnskap, men hvordan skal vi komme dit? Hva slags aktiviteter skal vi ha for å være det reelt sett? Mye av det tror jeg vi må gjøre gjennom å ha gode samarbeid, for noe av utfordringen med den teatervitenskapelige forskningen i Norge er at vi er veldig få og bor veldig spredt.

Med nedleggelsen av teatervitenskap i Oslo og det at mer av det teatervitenskapelige arbeidet skjer i praksisnære institusjoner, så er det kanskje en fare for at det historiske perspektivet forsvinner?

 I: Ja, det er noe med det. Veldig mange teatervitere i dag jobber jo tett på kunsten og samtidsteatret. Hvis alle er mest interessert i samtidskunsten så forsvinner det historiske perspektivet, og noen må forvalte det og bygge den interessen kontinuerlig. Hvis man ikke har noen kunnskaper om eller noen stolthet over at norsk teaterhistorie er interessant, og man ikke lærer om det på universitetet engang, da får man ikke noen ny generasjon teaterhistorikere. Vi skal inn i et større arbeid til høsten for å finne ut hvor vi skal satse og hvor vi skal satse først. For vi må gjøre noen prioriteringer.

Er det noe dere savner i samlingen?

H: Vi burde hatt flere ting fra nyere tid sånn at man kan få den historiske utviklingen og se tendenser.

Dere er ikke redde for at frie scenekunstkompanier som snart skal legge virksomheten på hylla nå kommer drassende med alle boksene de har hatt stående på loftet?

 I: Hehe, det er derfor vi ikke kan love så mye! Men det er noe med å se på hvilke linjer vi vil synliggjøre og hva vi trenger for å gjøre det. Hva er det som er interessant å se på og som vekker interesse og engasjement. Jeg tenker jo at veldig mange frie scenekunstnere har et lager et eller annet sted, men vi har lite fra det frie feltet og selvfølgelig er det kjempeviktig å få med den fortellingen.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER