Bilde: Massnahme Foto Paul S Amundsen

Teater som tankeeksperiment

Brecht og Eislers gjennomført uironiske og politiske stykke
Die Massnahme iscenesettes av Tore Vagn Lid i tråd med
lærestykke-estetikken. Allikevel har Lid et eget uttrykk som
styrker verket ytterligere. Stykket hadde premiere på Festspillene
i Bergen onsdag. Les vår anmeldelse her!

Forestillingsnavn: Die Massnahme/Forholdsregelen

Spillested: BIT-Teatergarasjen

Tekst: Bertolt Brecht

Musikk: Hanns Eisler

Regi, audiovisuelt konsept og oversettelse:
Tore Vagn Lid

Scenografi: Kyrre Bjørkås

Agitatorer: Tor Christian F. Bleikli, Arild
Vestre, Cecilie Jørstad, Aasmund Kaldestad (tenor)

Kontrollkoret: Vokalensemblet Skrik,
Griegakademiet, Høgskolen i Bergen

Orkester: Forsvarets musikkorps
vestlandet

Lyddesign: Thorolf Thuestad (BEK), Chris
Sanders

Dirigent: Eberhard Kloke

Jeg får utdelt en konvolutt av billettdamen. I konvolutten ligger
et kort med navnet Anna Njersk (fra Kasan), utdrag fra partituret
hvor teksten lyder ”Fant dere ingen utvei?”, og en prolog som
inviterer meg inn i forestillingens tankeeksperiment. En vennlig
oppfordring om å tenke meg at jeg har meldt meg frivillig til ”å
kjempe undercover for et opprør eller for en revolusjon, men uten
våpen, uten penger og uten utstyr.” Samtidig får jeg tilbud om å
frasi meg dette ansvaret og heller være en av dem som tar i mot
agitatorene når de vender tilbake fra kampene.

Filosofisk teater

Die Massnahme er et tankeeksperiment, ikke en historie om de fem
kommunistiske kameratene. Fortellingen om de russiske kameratene
som drar til den kinesiske byen Mukden for å drive opplysning og
mane til revolusjon, er først og fremst å regne som ett eksempel
fra Brecht sin side. En historie som brukes for å belyse hans
eksperimentelle og politiske prosjekt. Slik sett er
tankeeksperimentet hovedhandlingen.
Hva går så dette tankeeksperimentet ut på? Jo, det dreier seg om å
oppfordre mennesket til å tenke over hva hun er i stand til å ofre
for å nå langsiktige mål. Noe Brecht og Eisler gjør ved å diskutere
konflikten mellom individuell frihet og kollektivt ansvar. I Lids
versjon er det mer det filosofiske enn det provokative nivået i
verket som trer frem. Det viser seg blant annet i et påfallende
uttrykksfravær som skaper emosjonell avstand – vi kan umulig leve
oss inn i historien. Dette åpner for en intellektualisering av det
som utspiller seg. Grepet er heldig og i tråd med Brechts
lærestykke-estetikk og gjør forestillingen til noe mer enn en
antikvarisk hyllest av Brecht, Eisler og klassekampene på
1930-tallet. Det filosofiske grepet hever snarere problematikken ut
av sin tids kontekst og gir det en relevans for mennesker i Norge i
dag.

Sjarmerende scenografi

Noe av det mest sjarmerende med denne forestillingen er etter
min mening scenografien. En scene dekket med eike- og bjørkefarget
laminat, en stor flatskjerm med gulgrønne formalistiske animasjoner
og klassiske solnedganger. Det lukter 70-talls-nostalgi. Scenen er
også inndelt i stasjoner både på og utenfor selve scenegulvet, også
hele koret på 50 personer er plassert blant publikum. Spillet
beveger seg mellom stasjonene og gir verket en arrangert og
stringent dynamikk.

Tross forestillingens tydelige arrangering, både
musikalsk og spillmessig, har den noe løst og improvisatorisk ved
seg. Denne motsetningen kan være vanskelig å forholde seg til, men
er en konsekvens av lærestykke-estetikken som Lid tar på fullt
alvor. Skuespillerne vet nemlig ikke på forhånd hvilke replikker de
skal spille. Alle fire har innstudert hele materialet og får utdelt
samme konvolutt som publikum får før hver forestilling. Metodene
for Brechts dialektiske teater blir med andre ord tatt i bruk, uten
at publikum er helt inneforstått med grepet.

Forestillingen har noen innstikk av referanser
til vår tid, men dette er mer forstyrrende en hjelpende. Det er
tydelig at Lid med disse referansene ønsker å minne oss på at
problemstillingene stykket tar opp er aktuelle også i dagens
samfunn. Jeg syns allikevel dette er unødvendig overtydelig.
Linjene til dagens turbokapitalisme, fattigdom, miljøødeleggelse og
krig er jeg overbevist om at de fleste tilskuere makter å trekke
selv.

Dedikert regissør

Blandingen av nøkternhet, overveldende musiske anslag,
intellektualisering, ulike spillestiler gjør at vi kastes mellom
følelse og fornuft, mellom innlevelse og avstand, mellom datid og
nåtid, mellom store politiske spørsmål og vår private sfære.
Konstant stiller verket spørsmål til seg selv og oss om
problematikken som fremlegges. Verket baseres med andre ord på
dialog mellom elementene i rommet og er spekket med kontraster. Det
er massivt, men spørsmålet blir om det virkelig engasjerer.

Jeg setter meg på avstand i selve
spillsituasjonen, først senere begynner tankene å spinne. Dette kan
sies å være i tråd med Brechts intensjoner om lærestykke. Lid er en
eksplisitt dedikert regissør i forhold til Brechts politiske
prosjekt – nærmest til det rigide. Men han har allikevel gjort
verket til sitt eget og viser nok en gang at han vil noe med sin
teaterkunst. Lid har en drivkraft og en vilje i sitt arbeid som
forplanter seg til verket, og det er en av hans store styrker som
teatermann.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER