S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Jan H. Landro – 25. juni 2012

Teater som betyr noe


Publisert
25. juni 2012
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Nyheter

Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/teater-som-betyr-noe/
Facebook

– Vårsesongen viser at DNS har fått en sjef med «politisk gen» og vilje til å herse med klassikerne.

Agnete G. Haaland har lagt bak seg sitt første halvår som teatersjef på DNS. Selv om ikke vårens repertoar innvarsler et radikalt nytt kunstnerisk program, har hun i det minste vist atskillig større vilje til å spille politisk teater enn forgjengeren gjorde.

Det Haaland og Bjarte Hjelmeland absolutt har felles, er gjennomgående god kvalitet på oppsetningene og klok bruk av skuespillerkreftene teatret rår over. Der Bjarte Hjelmeland innledet sin sjefsperiode med en engelsk farse, signaliserte Agnete Haaland en klarere politisk orientering ved å satse på Brecht-klassikeren «Mor Courage og barna hennes». Når hun så rammer vårsesongen inn med nok et stykke politisk teater, Etnoporno, viser teatersjefen at hun ser det som foregår på scenen i et større perspektiv.

At resten av repertoaret har vært mer konvensjonelt, dels også nyere stykker som med suksess har vært vist på andre norske scener de siste årene, tyder på at teatersjefen ikke kan lukke øynene for de inntjeningskravene Kulturdepartementet stiller. Dessuten dreier det seg om å holde på de publikumsgruppene Bjarte Hjelmeland, med sitt «kommersielle gen», klarte å trekke til teaterhuset på Engen. Det ville da også være korttenkt og dårlig strategi om hun skulle innlede sin sjefsperiode med å skyve fra seg deler av publikum.

Skal DNS være et teater som betyr noe for folk, og da ikke primært som underholdningssenter, gjelder det å finne den rette balansen mellom det folk vil ha og det de ikke ante at de ville ha – før de fikk det.

Alt i alt virker det som om Agnete Haaland har programmert forstandig og med stor bredde. At flere av stykkene allerede har vært vist på andre norske scener, er trolig noe som bare «plager» oss som er betalt for å være kritiske. Det store flertall av DNS’ publikum har jo ikke sett dette stoffet før, og de lever trolig godt med at Bergen ikke kan skilte med norgespremierer – så lenge det som settes opp føles relevant og holder god kvalitet.

Åpningsforestillingen fortalte ikke bare om et «politisk gen»; den viste også at vi har fått en teatersjef som ikke oppfatter seg som museumsvokter. Det har begge vårens klassikeroppsetninger fått frem med all ønskelig tydelighet. I Marit Moum Aunes regi ble «Mor Courage» en sterk og moderne Brecht-tolkning som talte til vår tid, og fint fikk frem forfatterens evigaktuelle tema om krigens korrumperende virkning og at den som vil leve av krigen også må ha noe å by den. Å se Siren Jørgensen ta et nytt steg i sin kunstneriske utvikling, var også noe som gledet.

Om Brecht ble modernisert, ble Shakespeare både demontert og tilsatt atskillig fri diktning da regitalentet Peer Perez Øian fikk frie hender med «En midtsommernattsdrøm». Dette er en tekst som innbyr til lek, og på Småscenen lekte de seg hemningsløst. I en slik utstrekning at forfatteren selv i store partier nærmest ble helt borte. Men det fungerte godt likevel, for det som ble diktet til er stort sett morsomt, tidvis på grensen til det absurde. Når så Eirik del Barco Soleglad og Tormod Løvold leverte komediespill av aller beste merke, og sistnevnte til tider improviserte så førstnevnte holdt på å ramle ut av rollen sin, var det bare å gi seg over. Men det moderne meta-grepet begynner å bli forslitt, og forestillingen hadde godt tålt å bli kortet noe ned.

Sammenlignet med dette fyrverkeriet ble «Evig ung» en liten nedtur. En noe ujevn og tidvis litt for langsom forestilling fra gamlehjemmet DNS, anno 2062. Vel mye farse uten svingdører, med mimring, gamle hitlåter og andre populærerkulturelle referanser. I motsatt ende, aldersmessig, et stykke svingende barneteater i form av «Ulverock», en oppsetning med appell til både barn og foreldre. Heller ikke dette en forestilling som går direkte inn i barnas virkelighet anno 2012, men likevel et kjærkomment alternativ til de forterpede barneklassikerne.

«Etnoporno» opplevde jeg som en skuffelse, en tekst av dårlig kvalitet, som spill og regi riktig nok gjorde maksimalt ut av. Temaet, problematisering av begrepet flerkultur og måten det ofte misbrukes på, er viktig nok. Jeg tror det kanskje er enda mer aktuelt i Sverige enn hos oss, og at teatersjefer på andre siden av Kjølen, i mangel av noe bedre, slo til da America Vera-Zavalas stykke dukket opp.

Sterktvirkende, på svært forskjellig vis, var «Blackbird» og «Lughnasa». Det første et intenst traumedrama om ulovlig kjærlighet; det andre en elegi over uforløst liv. Begge velspilte og i tett regi. David Harrowers stykke om fem kvinner som ser sin kanskje siste sjanse til å blomstre, bli borte, er også en følsom skildring av eksistensiell lengsel og nød. En sår fortelling om håpløse fremtidsutsikter og tyngende visshet om at det ikke fins noen vei bort fra en trist hverdag. Ikke av de dypestborende oppsetningene på DNS, men innholdsrik og med fint ensemblespill.

På direkte og virkningsfullt vis problematiserer «Blackbird» kjærligheten – hvis det er det det er – mellom en 40 år gammel mann og en tolv år gammel jente. Begjær, gjensidig avhengighet, eller hva? En forestilling til ettertanke, med et tema som burde skapt debatt. Men kanskje er det bare sceniske skandaler som evner å få i gang offentlig samtale i vår tid?

I sum er Agnete Haalands første sesong på DNS teater som betyr noe, forestillinger med større vekt på alvor enn fjas og lettbeint underholdning. Hun har åpenbart sett at det siste er byen allerede godt forsynt med.

Kommentaren er opprinnelig publisert i Bertgens Tidende (dagens utgave).


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no