Teater på barnas bekostning

Teater Tinghuset har med Øye i Øye produsert en teaterforestilling for barn basert på barns tolkninger av Edvard Munchs malerier, tegninger og grafikk. Men tilsynelatende uten noen faktisk interesse for barnas betraktninger, framstilles tankene og fortellingene deres kun som underholdning til å le av, men ikke som noe viktig, noe å fascineres over eller virkelig dvele ved. Det er vanskelig å forstå om det ligger noen oppriktig motivasjon bak denne forestillingen, utover et ønske fra de som har laget den, om å komme inn under Den kulturelle skolesekken.

Anmelderblokk gjennom sikkerhetskontrollen Utenfor Munchmuseet denne nydelig klare oktobersøndagen er køen til museet over en og en halv time lang. Jeg misunner ikke de ventende idet jeg kan smette forbi dem og stille meg i den mye kortere "Oslo-pass"-køen. Det vrimler av mennesker, og hvor Øye i Øye helt konkret skal finne sted, er det ingen plakater eller andre tegn som antyder. Til slutt ender jeg opp med å spørre en museumsvert, og blir sendt videre fra den ene til den andre helt til jeg tilslutt treffer det tilsynelatende eneste mennesket som sitter på informasjonen. I det hele tatt temmelig dårlig organisering, men for alt jeg vet kan den uendelige køen ha vippet museumsvertene grundig av pinnen. Hyggelige og imøtekommende er de ihvertfall. Allikevel, Munchmuseet i åpningstiden på en søndag er kanskje ikke det ideelle lokalet for en teaterforestilling. Det er ihvertfall første gangen jeg har måttet sende anmelderblokken gjennom en sikkerhetskontroll to minutter før forestillingen starter!

Fra forestillingen på Løten. Foto: munch150loten.no

Vel inne i spillerommet, hvor store Munch-malerier pryder veggene, sitter et femtitalls publikummere klare. Scenografien er fullt synlig. En stor kasse på omlag 3 kvm. utgjør en tredimensjonal ramme og forespeiler at skuespillerne kommer til å spille ut handlinger fra Munchs malerier inne i rammen.

De to formelt kledte skuespillere står allerede klare bak hver sin talerstol på henholdsvis høyre og venstre side av rammen. I noen dørgende stille sekunder henger forestillingen i løse lufta, før den smeller den igang. Fra øyeblikket skuespillene starter på sitt heseblesende og energiske teaterforedrag, og fram til forestillingens slutt, rekker jeg knapt å trekke pusten.

Basert på barns tanker Øye i øye bygger på barns tolkninger av Edvard Munchs malerier, tegninger og grafikk. Det er tatt utgangspunkt i maleriene Pubertet, Sjalusi, Det syke Barn, Skrik, Madonna og Øye i Øye. Barnas ord og historier har blitt nedskrevet nøyaktig slik de ble uttalt da barna ble presentert for bildene, og Teater Tinghuset har deretter bearbeidet dette til forestillingens manus. Tanken bak, slik man kan lese fra programmet, er at tolkningen av Munchs kunst nettopp er opp til øyet som ser: "Barnas tolkninger kan åpne opp Munchs kunst for oss voksne også."

God idé Helt sikkert, men slik det gjøres i Øye for Øye, har man nettopp ikke utnyttet potensialet i barnas tanker i det hele tatt. Både konseptet for forestillingen og den sjarmerende scenografien indikerer i utgangspunktet både originalitet og kvalitet. Idéen om å gjøre bildene levene i en tredimensjonal ramme er både veldig enkel og veldig god. Men etter å ha sett forestillingen er jeg mest provosert.

Provoserer Først og fremst er jeg provosert over hvordan forestillingen snakker til barn. Her har man tatt barnas utsagn om og refleksjoner rundt Munchs malerier, der selvfølgelig mange er lattervekkende og underlige, og redusert dem til humor for de voksne, som en slags "gullkorn fra barnemunn"-kavalkade rundt temaet Munch. Hvorfor gjøres dette i en forestilling for barn i 2.-5. klasse?

Uttrykket og spillestilen gjør at barnas tanker ikke legges fram som virkelig interessante, men degraderes til noe som bare er til å trekke på smilebåndet av. Selv om dette nok ikke er intensjonen, synes det som om Teater Tinghuset verken tar Munch eller barna særlig alvorlig. I forbindelse med bildet Pubertet tar Wennersten av seg det formelle antrekket og avdekker hvitt ullundertøy hvor bryster og kjønnshår er tegnet på. Forsåvidt ganske morsomt, men deretter spilles scenen ut, og teksten med barnas tanker om hva som skjer under puberteten, virker bare latterliggjort. Det danses blant annet hip-hop, med refrenget "hu sperrer for tissen!" Altså temmelig platt og billig.

De to skuespillerne gir alt hva de har av energi, og det er ikke lite, men hva hjelper det når det nesten uten avbrudd fjases, fjolles, rappes (iført caps), danses og synges opera (iført parykker), alt i et tempo som gir meg åndenød og i en spillestil som nærmer seg revy. Det skal nevnes at de to har et imponerende register både vokalt og fysisk, men det hjelper heller ikke hvis man tror man kan bytte karakter kun ved å skifte dialekt, bart og briller (Ravn-Nielsen), eller når man har en talestemme som skjærer i ørene (Wennersten).

Lyspunkter Det finnes lyspunkter. Opera-dramatiseringen av Skrik vekker latter hos publikum, og acapella til tross er den tostemte sekvensen musikalsk imponerende utført. Også den plutselige slossingen med lasersverd er både morsom og dynamisk. Forestillingen består av en rekke korte scener som med fordel kunne vært godt redusert. Metningspunktet er nådd lenge før forestillingens slutt.

Flaut Dette er alt i alt en komplett overflødig forestilling, og det er flaut at den turnerer i Den kulturelle skolesekken. Men jeg forstår at den har fått støtte, for her kan man selge inn både barnas medvirkning, Munch og Munchs jubileum som attraktivt for distribusjon under DKS. Men det unge publikummet, og de unge tekstforfatterne, fortjener mye bedre.

Mariken Lauvstad er utdannet performanceskuespiller fra School of Stage Arts i Danmark, har BA i pedagogikk fra Steinerhøyskolen og PPU i teater fra KHIO. Hun skriver jevnlig for nettsteder som Scenekunst.no, Barnebokkritikk.no og Periskop.no.