Teater + medvirkning = samtale

Er det slik at kunsten blir for "skolsk" eller belærende dersom man inviterer barn og unge med inn i kunstprosjekter som deltagere? Truer barns medvirkning kunstens profesjonalitet? Og er det mulig å skape et rom for barn og unges medvirkning i kunsten? Hvordan ser det rommet i så fall ut?

Dette er spørsmål som ofte stilles i forbindelse med barns medvirkning i kunst, og som også kommer også til uttrykk i Anette Therese Pettersens kommentar til Scesams seminar om interaktive dramaturgien for barn. Hun stiller spørsmål omkring hva som skjer dersom vi åpner opp for barns deltagelse i kunsten. Hun spør: « Er vi på vei i en retning hvor vi manipulerer kunsten til å bli det best tenkelige åstedet for lek for barna? Hva er det i så fall som skiller kunsten fra en organisert leketime, og hva består de kunstneriske strategiene i?»

I dette innlegget vil jeg forsøke å svare på noen av de spørsmål som stilles og peke på flere mulige strategier for interaksjon i barneteateret, blant annet med eksempler fra Scesamseminarets prosjekter.

Mine innledende spørsmål innebærer for meg en foreldet holdning til forholdet mellom kunst og pedagogikk,der troen på at vi må opprettholde skillet er avgjørende for å ikke miste essensen i kunsten, eller i pedagogikken for den del. Jeg vil hevde at vi like gjerne kan snu spørsmålene på hodet, for: Dersom vi ikke kommuniserer med målgruppen underveis, hvordan kan vi da treffe deres erfaringsverden? Er vi da i det hele tatt opptatt av å fortelle noe som har betydning for dem i deres liv? Er ikke faren for å være belærende med ens egne perspektiver og forforståelser større dersom vi IKKE er i dialog med målgruppen?

For meg er det en helt vesentlig holdning at dersom man lager kunst for barn og unge er det avgjørende å lage kunst som har betydning for dem i deres liv. Her og nå. For å gjøre dette må kunsten treffe deres erfaringsverden, deres verdensforståelse og deres refleksjon.En strategi for et deltagende barneteater kan derfor være:

1) Interaksjon i den kreative utforskingsprosessen. Dersom man lar barna få være med på utviklingsprosessen (for eksempel som referansegruppe i arbeidet) vil kunstnere i dialogen med barna få testet ut sine forforståelser, og kanskje til og med ane nye muligheter for egen utforsking. Dette betyr selvsagt ikke at alle innspill fra barna skal «brukes slik de er» , og at kunstnerne i møte med barna mister sin kunstneriske visjon og sitt formspråk. Dersom en liten jente ber om at man lager teater som handler om «prinsesser som blir reddet av prinser» så betyr ikke det at man må lage et slikt teater. Kunstnerne vil ha med seg sin egen kunstneriske visjon, og sine egne punkter for undersøkelse. Men barnas innspill blir en viktig del av den kunstneriske prosessen, av selve researchen. Med en slik strategi vil det være i den dialogiske prosessen mellom kunstnernes perspektiver og barnas innspill, og den stadige bearbeidingen til kunstnerisk form, at det deltagende teater kan oppstå.

Andre strategier for et deltagende barneteater er knyttet til interaksjon som en del av forestillingen. Her finner vi selvsagt mange ulike forståelser og innganger til arbeidet med det interaktive, slik også innleggene på Scesams seminar viste. For det første er det viktig å ikke sidestille all interaksjon som det samme, og i samme åndedrag nevne interaksjon som en slags pedagogisk trussel mot kunsten. For det andre kan det være nødvendig å heller stille spørsmål om det er det belærende/moraliserende barneteateret vi frykter? Og i så måte er det et poeng å peke på at medvirkning og moral ikke nødvendigvis henger sammen. Jeg vil snarere hevde at det tvert i mot noen ganger kan være slik den neste strategien vil vise:

2) Interaksjon som publikums medskaping i en åpen dramaturgi I nyere åpnere dramaturgier, som for eksempel simultane og metafiksjonelle former, åpnes det for publikums medskapning fordi verket sørger for en betydningsspredning. I så måte blir det publikum selv som må konstruere sine egne meninger i dialog med det verket forteller. Kunsten har mulighet til å tenke nye og andre tanker omkring samfunnsstrukturer og om vår identitet. For å gjøre det må den ikke belære sitt publikum, men heller åpne opp for mulighetene for publikums egne refleksjoner i spill med det som fortelles.

Innenfor «voksenteateret» (som vi for øvrig aldri velger å kalle det) er simultane eller metafiksjonelle dramaturgier tilstedeværende i en rekke uttrykk, for eksempel i Performance eller andre lignende teateruttrykk. Her kan vi oppleve både betydningsspredning i verket, samt at publikum blir trukket inn i verket som medskapere mer aktivt. Men her opplever vi ikke dette som noen trussel mot kunsten. Tvert i mot. En utforsking og problematisering av forholdet mellom aktør og tilskuer utvider kunsten, og blir sett på som en legitim kunstnerisk strategi. En strategi som på ingen måte blir en trussel mot at kunsten skal bli for pedagogisk eller at kunsten med ett skal bli redusert til en lek, eller for den del en tilrettelagt organisert aktivitet. Kan vi like gjerne gå på korøving som på teater? Nei, det spørsmålet stiller vi ikke. I en performanceforestilling der vi må delta i verket påstår vi ikke at dette går på bekostning av kunstens kvalitet. Hvorfor skal vi da frykte dette når vi setter på merkelappen "barneteater"?

3) Interaksjon som handling i en forestillings narrativ Lise Hoviks prosjekt Du skal få høre fuglesang på Trøndelag Teater, som ble presentert på Scesam, har etter min mening eksempler på en slik form for interaksjon. Hovik inkluderer handlingskomponenter (for eksempel tradisjonelle improvisasjonsteknikker) som en måte for barna å delta i forestillingen på. Dette ligner på mange måter leken, eller pedagogikken for den del. Men slik jeg ser forestillingene hennes ødelegger dette på ingen måte den kunstneriske kvaliteten ved dem. Deltagelsessekvensene styrker snarere forestillingen fordi barnas egne refleksjoner får bli en del av forestillingen, og kommer i spill med det som fortelles. Og leken? Den er også en styrke fordi det er former som barna kjenner, og som de derfor lett blir deltagende i. Forestillingen blir ikke en lek som forlater kunsten, selv om leken er en del av den. På samme måte som en forestilling verken blir et organisert kortilbud selv om kor er en av virkemidlene i forestillingen. Et kor blir heller aldri noen trussel mot en forestillings kunstneriske kvalitet.

4) Interaksjon som i sensorisk teater Scesam presenterte også en annen strategi for interaksjon gjennom en presentasjon av den danske teatergruppen Carte Blanches arbeid. I gruppens arbeid kunne kunstnerisk leder Sara Topsøe-Jensen og forsker Thomas Rosendal Nielsen vise at det ble skapt et sensorisk rom der barna kan sanse og selv være utforskende. Hun interesserer seg således for overskridelse av hverdagserfaringer der deltagelsen ikke er knyttet til en handling i et fremmadskridende narrativ, men heller til selve formdannelsen og til oppdagelsen av sansene. Topsøe-Jensen er opptatt av de relasjonelle møtene, og også her setter leken rammen for utfoldelsen og for den sensoriske oppdagelse.

I et nytt prosjekt jeg arbeider med, Gullfrosken, arbeider vi også med interaksjon knyttet til det sensoriske fremfor det narrative. Her arbeider vi med «fargelegging som interaktiv strategi», og der dette spesielt er knyttet til auditive virkemidler. Dette betyr at vi har en visjon om å skape en forestillingskonsert der barna opplever på sensorisk og emosjonelt nivå, men der deres kritisk/refleksive medvirkning blir en del av det faktiske verket. Gjennom forestillingen vil vi komme i dialog med deres erfaringsverden, og la barna få delta i en fargelegging av forestillingens stemninger, følelser og tema.Vi tror at alle reflekterer gjennom formdannelse, og vil gi barna muligheten for å gjøre det i selve verket. Denne fargeleggingen vil først og fremst være knyttet til utvikling av et auditivt design som åpner for interaktivet og aktive valg.

Det finnes mange veier inn i interaksjonsteateret, her har jeg pekt på fire av dem. Slik jeg ser det representerer ingen av dem noen trussel mot kunsten og dens profesjonalitet. I alle fall ikke i seg selv. Det moraliserende og belærende ved barneteateret kan vi muligens frykte, for der pakker vi standpunkter inn i kunstnerisk form og «dytter det på barna», uten at de får være med. Men med medvirkning i teateret åpner vi for dialog med barnas egne refleksjoner, handlinger, lekpraksiser eller skapende arbeid. Jeg har tro på det medvirkende teateret! Teater + medvirkning = samtale.