Bystyresalen, Oslo Rådhus

Teater i for trang dress

REFERAT: – Vi var allerede i gang med en marsj mot prosjektteater. Byråden vil ha høyere tempo, men vi er ikke uenige om ønsket resultat, sa Oslo Nyes styreleder Jan Erik Knarbakk på gårsdagens høring i Rådhuset. Opposisjonen ville vite hvordan byråd Bjercke kan være så sikker på at færre ansatte egentlig blir billigere og fører til nyskaping.

I går hadde opposisjonen i bystyret kalt inn til åpen høring om Oslo Nye Teaters fremtid. Høringen ble flyttet til bystyresalen på grunn av mange fremmøtte.

Byråd for kultur og næring Hallstein Bjercke åpnet med å si at byrådssaken om Oslo Nye Teater er fremmet på oppdrag fra bystyret. I arbeidet med dette oppdraget har byrådet vurdert tre alternativer: å legge ned teatret, å fortsette med dagens situasjon og å utvikle et konsept for fremtidig drift av Oslo Nye som gir stabile rammevilkår. Det siste ligger til grunn for byrådssaken.

Skal ta risiko
– Oslo Nye Teater er et viktig og godt teater som kommunen er stolt av å eie, sa Bjercke. Han framhevet teatrets Oslo-profil og samarbeid med Riksteatret om figurteater som unikt, og sa at teatret når ut til en aldersmessig bred befolkningsgruppe. Byråden sa også eksplisitt at Oslo Nye Teaters mål ikke skal være å maksimere billettinntektene, og at teatret skal ta risiko.

Trang dress
Alle parter er enige om én ting: at dagens situasjon er uholdbar. – Dressen til Oslo Nye Teater er litt for trang, som teatrets styreleder Jan Erik Knarbakk litt senere uttrykte det. Det kan imidlertid sies med ulike fortegn.

Teatret viser til at når Oslo kommune som eier ikke justerer det årlige tilskuddet sitt for lønns- og prisvekst, har teatret i praksis flere millioner kroner for lite til drift hvert år. Byrådens diagnose fra den andre siden av bordet er at kommunen ønsker å gi teatret større forutsigbarhet, men at den økonomiske rammen vil ligge omtrent der den ligger nå, på 82 millioner kroner årlig, og at teatret må tilpasse sine faste kostnader til dette.

Spørsmålet er så hvordan man går fram.

Grafer på frihånd
Byråden viste fram en graf der inntektene gikk i store bølger og kostnadene økte jevnt, og i god liberalistisk ånd var den tegnet på frihånd og helt frakoblet konkrete tall.
Han slo fast at Oslo Nye allerede har redusert staben kraftig de siste årene, og fylte på med store ord om at Byrådet vil bevare, fornye og styrke Oslo Nye Teater, og dette skal skje gjennom endring.

Litt mer konkret bygger byrådens saksframlegg på ideen om at det er mulig å styre ressursene på Oslo Nye på en annen måte enn i dag, ved at de utnyttes forskjellig for hver produksjon. Smale oppsetninger kan fullfinansieres, mens oppsetninger med større publikumspotensiale kan tære mindre på teatrets egne produksjonsmidler.
– Det blir et teater med færre faste ansatte. Mengden arbeid reduseres ikke, men skal gjøres av prosjektansatte, sa Bjercke, og sammenlignet med filmbransjen som har lagt om til produksjonsstøtte.

Sviktende logikk
Byråden tok også den kunstneriske kvaliteten på scenekunst i Nederland og Belgia til inntekt for omstillingen han selv har satt i gang. Her er det fristende å minne Bjercke på at jorden går rundt solen. At politikere i Nederland og Belgia for et års tid siden begynte å trekke tilbake støtten til nasjonale kunstinstitusjoner, kan vanskelig være årsaken til at det har eksistert en kunstnerisk sterk fri teaterbevegelse samme sted siden tidlig på 1990-tallet. 

Hallstein Bjercke forsikret ellers om at omstillingen skal skje skrittvis, forsiktig, langsiktig og i dialog, og at teatersjef og styre er de nærmeste til å vite hvordan den best bør foregå.

Trenger omstillingsmidler
Deretter var turen kommet til Oslo Nyes styreleder Jan E. Knarbakk. Han bekreftet Bjerckes innledende diagnose om behov for større forutsigbarhet. Videre sa han at Oslo Nye ser på byrådssaken som et offensivt framlegg og setter pris på en eier som vil bevare fornye og styrke. Han slo fast at flere initiativ som beskrives, allerede var igangsatt av teatret før saken ble laget.

– Den omstillingsprosessen eieren vil ha, og det tilskuddstaket eieren gir oss, betyr nedbemanning, sa styrelederen. – Når kommunen ønsker et mer kunstnerisk spennende teater, betyr omstilling ikke bare nye kunstneriske initiativ, men at vi må endre organisasjonen.

Knarbakk understreket at når kommunen ber om disse endringene, må den også investere i endringsprosessen. Oslo Nye har sendt en anmodning om omstillingsmidler til kommunen, som Bjercke svarte at kommunen vil se på når saken er vedtatt og en mer konkret plan for omstilling foreligger fra teatret.

Allerede i gang
Også teatersjef Catrine Telle åpnet med å si at tankene i byrådssaken ikke er dårlige, og at Oslo Nye Teater allerede var i gang med urpremierer, samarbeid og coproduksjoner. Hun minnet om at teatret er Oslos nest best besøkte kulturinstitusjon etter Deichmanske bibliotek, der det er gratis å komme inn. Men hun helte kaldt vann i blodet på dem som tror at mange frie teaterproduksjoner av lysende kvalitet står utenfor Oslo Nyes dører og venter.

– Hvis et prosjekt passer, og prosjektet er bra, så tar vi det, og det har vi praktisert lenge, sa Telle, og viste til forestillingen Hildringstimen med sanger av Erik Bye, som er produsert av Akershus teater.  Hun understreket at kvalitet ikke er en abstrakt størrelse. – Hvis vi må kaste ut påkledere, koreografer og snekkere, påvirker det kvaliteten, sa hun. Telle snakket også om hvordan samfunnet rundt teatret er i endring, mens huset man jobber i og norsk geografi er de samme. Hovedscenen på Oslo Nye har i overkant av 700 seter.

– Å samle et publikum på 700 personer kveld etter kveld med den fragmenterte offentligheten vi har i dag, er krevende, sa Telle. – For å klare det, må det som vises på denne scenen ha bred appell, og samtidig både vil vi og blir bedt av kommunen om å ta risiko og være nyskapende.

Geografi spiller også inn. – I Belgia og Nederland kan både publikum og de profesjonelle scenekunstnerne reise en kort togtur for å se eller sette opp en forestilling uten å være borte hjemmefra. Det er en helt annen infrastruktur, sa Telle.

Oppsigelser
I byrådssaken skriver kommunen eksplisitt at Oslo Nye Teater skal omstille seg til å ha færre faste ansatte. – Å si opp folk er brutalt, sa Telle. – Jeg er stygt redd for at i farta kommer vi til å hive ut spisskompetanse som gjør at vi ikke kan levere det som kommunen ønsker skal være vår kunstneriske egenart, som for eksempel dukketeater.

Hun advarte også mot å se på teatre kun som en utgift. Publikum bruker også penger på mye annet når de er en kveld på teater. Det er også et faktum at frie teaterproduksjoner ikke gir de medvirkende rett til pensjon og andre sosiale rettigheter.

Skuespiller Birgitte V. Svendsen og Stein Talleraas fra Film- og teaterteknisk forening redegjorde så for de ansattes perspektiv. Svendsen fremhevet at Oslo Nye etter hvert er blitt gode på effektivisering og omstilling, og kunne opplyse om at Oslo Nye snart har ti ansatte skuespillere, så det er begrenset hvor mye mer det er mulig å effektivisere.

Blir det billigere?
Talleraas beskrev en annen problemstilling som er relevant for byrådens idé om å redusere antall ansatte, men ikke mengden arbeid. – Å gjøre teknisk arbeid utenfor teatret kan bli dyrere, sa han. Transport koster, og som i alle virksomheter betyr lang avstand til produksjonen dårligere kontroll med kvaliteten. Men Oslo Nye er i dialog med Riksteatret om å dele verksteder, og dette tror både teknikere og teatersjef at er et potensiale.

Talleraas la fram tall som viste at Oslo Nye har høyere egeninntjening og bruker en lavere prosent av tilskuddet til lønnskostnader enn  de to andre institusjonsteatrene i byen. Her ligger det imidlertid mange ukjente bak tallene. For eksempel har Nationaltheatret ansvar for å forvalte bygningsmassen sin, mens Oslo Nye leier.

Talleraas påpekte også at den kunstneriske profilen teatersjef Telle har meislet ut, og som byrådet nå vil at skal bli enda mer utfordrende, har ført til en reell nedgang i publikumstall. Å bygge opp nytt publikumsgrunnlag tar tid, sa han.

Riktig skala
Oslo Nye Teaters venner, representert ved tidligere direktør ved teatret Bjørn Erik Kragstad, takket for byrådens engasjement. Kragstad fortalte at han selv hadde besøkt Stadsteatern i Göteborg 1,5 år etter deres omlegging til en lignende struktur som byrådet ønsker for Oslo Nye, og hadde blitt nedslått. – Oslo trenger et slikt teater, men det må være i mindre skala, sa han og framholdt Black Box Teaters størrelse som mer realistisk for en slik driftsmodell. Kragstad mente også at prosjektteatermodellen svekker samhold og overføringseffektivitet. 

Konkurranse
Deretter fulgte to representanter for privatteatermiljøet i Oslo. Folketeatret A/S ved Knud Dahl driver det gamle operabygget på Youngstorget, mens Bjørn Heiseldal i produsentforeningen for privatteatrene representerer produsentene som lager forestillingene. Deres samarbeid er strukturert slik at Folketeatret A/S leier selve bygningen av en eier og leier ut lokalene igjen til produksjonsselskapene. Husleie avhenger av billettsalg, men risikoen ligger hos produksjonsselskapet. Folketeatret har for første gang et lite overskudd i 2012. De har fem faste ansatte og har ellers satt ut all drift av bygningen.

– Vi er tilhengere av institusjonsteatre, bare de ikke lager kunst som går oss i næringa, sa disse to. – Da skal vi klare oss uten offentlig støtte. Da de ble bedt om å konkretisere denne konkurransen, handlet det hovedsakelig om to ting: Hvis Oslo Nye skal bli et tomt hus som skal ut og forhandle med de samme produserende teatrene som Folketeatret gjør, vil det punktere markedet for Folketeatret. Og hvis de subsidierte teatrene spiller forestillinger som kunne ha gått rundt uten offentlig støtte, til lavere pris, får det en lignende effekt. De private aktørene ønsker at det blir stilt krav til innholdet som faktisk spilles på offentlig støttede teaterhus.

Skjæringspunkt
Catrine Telle var enig med Heiseldal i at et offentlig støttet teater skal holde seg unna produksjoner som kan overleve selv. Samtidig minnet hun om at bildet er mer sammensatt, og at for eksempel Thalia teaters kommersielle produksjon Evita er utviklet for offentlige midler på Rogaland teater. Forrige teatersjef valgte å kjøre musikaler på Oslo Nye for at teatret skulle overleve, mens Telle bevisst la om repertoaret og tok denne type forestillinger vekk, med en viss publikumsnedgang som naturlig resultat.

– Hvis alle forestillinger folk vil se skal defineres som kommersielle, har vi et problem. Det vil alltid være et skjæringspunkt mellom våre interesser og privatteatrenes interesser, sa Knarbakk.

Kvalitet og utvikling
To store elefanter i rommet i denne diskusjonen er kunstnerisk kvalitet og hvem som betaler for utvikling av nye produksjoner. Privatteatrene prøver å trekke et skille mellom kunst og kultur, og snakker også om at institusjonsteatrene ikke skal spille musikaler. Men Heiseldal vedgikk at begge skillelinjer er vanskelige å trekke. Han foreslo Spring Awakening som eksempel på kunst innenfor musikalsjangeren.

Til slutt presenterte økonomisjef Magnus Salte ved Black Box Teater hvordan Black Box driver som programmerende scene for det frie teaterfeltet. Black Box Teater produserer ikke selv, men teatersjefen programmerer på kunstnerisk grunnlag og setter sammen en blanding av co-produksjoner og gjestespill. Teatret er et viktig sted for internasjonale gjesteproduksjoner.

Produksjonstakt
Så fikk kulturkomiteen stille spørsmål til Oslo Nye Teater. Det første grep tak i Talleraas' påvisning av mindre publikum og spurte om det er mulig å oppfylle målet i byrådssaken om at Oslo Nye skal bli en kunstnerisk utfordrer og samtidig øke inntektene.

Teatersjef Telle svarte at i så fall må man øke produksjonstakten. Hun viste til Stockholm Stadsteater, som har økt fra 18 til 38 forestillinger i året og tar ting av plakaten så fort de går dårlig.

Biscene
Høyre ba om en kommentar til det som står om utleiegevinst av biscenen i byrådssaken. Her kom Telle igjen inn på praktiske, fysiske forutsetninger.

– Vi trenger en biscene, men Centralteatrets scene er stor. Det man gjør der, får fort et hovedsceneuttrykk. Eksperimentelle ting funker dårligere der, sa hun. – Det er også avgjørende for Oslo Nye at det vi leier ut til, skal teatret kunstnerisk sett stå inne for. Dette bifalt byråden i sin redegjørelse til slutt.

Å sikre kvalitet
– Et samarbeid som det vi har med Akershus teater eller Riksteatret, er vinn-vinn for begge parter. Noen ganger henter vi også inn internasjonal toppkvalitet fordi det er viktig for feltet vi har ansvar for, for eksempel figurteater. Har vi figurteatergruppa Wakka Wakka her i ti dager, taper vi penger. Men det er viktig for miljøet, og for dem. Det samme gjelder å gi unge skuespillere sjansen til å utvikle seg og sjansen til å feile. Muligheten for å kunne bomme er veldig liten med rammene vi har i dag, og derfor kan vi ikke kalle oss et talentenes teater, sa Telle.

Telle sa at Oslo Nye også blir hengende etter i konkurransen med de andre norske teatrene om de beste regissørene, fordi man ikke har økonomisk rom i planleggingsfasen. – Jeg har nylig utsatt og utsatt å signere en avtale med en regissør jeg gjerne ville ha, og heldigvis undertegnet jeg ikke, for i og med at budsjettet ble kuttet, har vi ikke penger til den produksjonen.

Kvalitet innebærer risiko
Styreleder Jan Erik Knarbakk takket for at byrådssaken er formulert slik at teatret gis mulighet til å være med å forme sin egen fremtid. Samtidig sa han at veien blir tung å gå.

– Vi må få de 80 millionene og vår egen virksomhet i paritet. En av de største utfordringene er at vi ikke tør å kaste oss ut i kvalitet fordi vi er redde for å gå på en smell. Telles forgjenger sikret økonomisk drift ved å spille musikaler. Dette sikret muligheten til å ta en sjans og kjøre hodet i veggen. Hvis man ikke har råd til å ta sjansen på en fiasko, er det vanskeligere å lage kunstnerisk godt teater, sa Knarbakk.

– Hvis teatret allerede var i gang med å legge om til mer prosjektbasert drift, hva er da den reelle forskjellen på det Oslo Nye gjør i dag og det som står i byrådssaken, spurte Arbeiderpartiet.

– Vi har selv satt i gang en marsj mot prosjektteater. Byråden vil ha høyere tempo, men vi er ikke uenige om ønsket resultat, sa Knarbakk.

– Vi prøver å tegne opp en ny organisasjonsmodell og tenke ut en mer prosjektorganisert måte å drive på, supplerte Telle, og sa samtidig at denne måten innebærer en til tider brutal effektivisering av systemet.

Egenproduksjon er avgjørende
– Hvis man ser bort fra de økonomiske rammene: liker dere da forslagene i byrådssaken, spurte Venstre.

– Jeg liker tankene om samarbeid og mer åpenhet. Men vi trenger egenproduksjoner for å beholde en kunstnerisk identitet. Det er helt grunnleggende at vi selv lager forestillinger. Vi vil ikke bli et gjestespillhus. Og hvis eieren krever høyere aktivitet av oss, betyr det behov for flere folk. Hvis vi hadde hatt penger til å slå ut med armene, hadde det vært veldig gøy å kjøre i gang med dette, sa teatersjefen.

Kostnadskutt og nyskaping
Til slutt måtte byråden selv til pers. 

Partiet Rødt gikk til kjernen og spurte om premisset for hele prosjektteatertanken: hvordan byråden kunne være sikker på at det å kutte faste kostnader skulle bli billigere og føre til nyskaping?

– Med høye faste kostnader kan man ta mindre risiko, og den risikoen man tar får større konsekvenser hvis man feiler, svarte Bjercke.

SV fulgte opp og sa at det var lagt fram at Oslo Nye tilsynelatende allerede driver mer effektivt enn flere andre teatre, og lurte på om byråden ikke hadde ansvar for å vurdere og mene noe om konkret hvor lavt det er forsvarlig å sette de faste kostnadene, og hvor den nedre grensen går for antall ansatte. Dette mente byråden at teatret selv var de beste til å vurdere.

Støtte i befolkningen
Arbeiderpartiet utfordret byråden på bystyresakens krav til teatret om utfordrende innhold, og viste til at publikumstallet har sunket etter at musikalene forsvant. Hvor lavt kan publikumstallet synke på grunn av utfordrende innhold før byens bevissthet og oppslutning om teatret sitt blir svekket, spurte Ap.

Bjercke framholdt at Oslo Nye Teater skal være byens teater, at det ikke under noen omstendighet skal bli et kulturhus, og at teatret selv skal avgjøre hvilke forestillinger det ønsker å produsere eller ta inn.

Et forsøk på oppsummering kunne være at Venstre skaper endring i en uholdbar situasjon, dog med logiske snarveier, og er påpasselig med å legge ansvaret for å undersøke de reelle konsekvensene av grafene sine på teatret selv. Opposisjonen med Arbeiderpartiet i spissen, som har tatt initiativ til høringen, sørger for å samle oss i samme rom og prøve å forstå hva som foregår. Og Rødt stilte de virkelig gode spørsmålene. Om ikke annet er alle disse tilnærmingene faktisk nødvendige…

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER