Bente Andersen. Foto: Samovarteateret

– Teater har en fredsbevarende effekt

Samovarteateret i Kirkenes fyller 30 år i år. Neste uke feires det en langhelg til ende. Scenekunst.no har snakket med kunstnerisk leder Bente Andersen om geografisk plassering og scenekunsten i de siste 30 årene.

Helt nord og helt øst i Norge har Samovarteateret drevet teater i 30 år. Kunstnerisk leder Bente Andersen har brukt plasseringen i Kirkenes til å lage teater som betyr noe for menneskene som bor i grenseregionen. Det har innebåret utstrakt virksomhet i Norges aller største naboland. Forholdet til Russland og forholdene innad i Russland har endret seg mye siden starten i 1990, men det samme har Kirkenes sin befolknings forhold til teater, og nå byr koronasituasjonen på nye utfordringer og innstilt reisevirksomhet. Det blir allikevel en stor jubileumsfeiring i Kirkenes fra 11. – 14. november på stedet der det hele begynte. Bente Andersen snakker her om det lokale og det globale i teatret og om pågangsmotet som er nødvendig for å drifte et fritt kompani på prosjektstøtte langt nord i lang tid.

Kan du fortelle litt om arbeidet til Samovarteateret?

Da jeg startet Samovarteateret, var mitt utgangspunkt at jeg ville lage de forestillingene jeg selv hadde lyst til å se og samtidig si noe om samtiden. Jeg hadde lyst til å bruke kunstnerskapet mitt til noe mer enn bare å være skuespiller. Da ble det naturlig å flytte tilbake til Kirkenes. Jeg hadde flyttet herfra som 16-åring og tenkte at det var en drittbygd jeg aldri skulle tilbake til. Men det stod et veldig bra hus her som het Malmklang som jeg visste vi kunne få bruke til å øve. En annen ting var at jeg hadde lyst å gjøre noe for barn og unge et stort behov for å ivareta lokale barn og ungdommer.

Det har resultert i at det vi gjør i dag er samtidsdramatikk, og det har vi gjort i tredve år. Vi har løftet frem de historiene som er her i nord. De historiene er ikke skrevet i historiebøkene, for de bøkene blir skrevet med blikket fra sør. Historiene som jeg møtte her i  Kirkenes er var preget av at vi bor i et politisk område. For mitt kunstnerskap har det vært av avgjørende betydning at vi bor på en grense, i krysningspunktet mellom Norge, Russland og Finland. Hvis du i et grenseområde, så er det klart at avgjørelsene som tas i hovedstedene påvirker deg. Det vi har gjort opp gjennom årene er at vi har intervjuet mye folk både på norsk og russisk side og fortalt deres historier.

For meg er det blitt sånn at i det du trekker en grense oppstår det dramatikk. Vi har fortalt historier fra nord, og det har ført oss ut i verden, til andre grenseområder. Vi er kanskje det kompaniet som har spilt på de rareste steder. Vi har vært i Baltikum, Karpatene, Kaukasus og mange andre steder. Når vi kommer dit, og de ser våre forestillinger, så sier de: «Så rart at dere har det sånn dere også.» Så det finnes noen gjenklanger. Jeg har ikke behov for å drive med politikk, men jeg synes det er vanskelig å skulle gjenspeile samtiden uten å la seg påvirke av det som skjer. Man må ta innover seg de politiske beslutningene som påvirker deg som menneske.

I tillegg til dette har det vært arbeidet med barn og ungdom. Vi har produsert en god del forestillinger for dem. I 1991 startet vi undervisning for barn og ungdom, en teaterskole som vi senere fikk inn i kulturskolen. Nå kjøper kulturskolen tjenester fra oss. Fra denne undervisningen har det vært 20 elever som har valgt å ta kunstutdanning, og det har ikke vært vanlig her.

Bente Andersen. Foto: Samovarteateret

 

 

Er det noe som har endret seg i de 30 årene du har holdt på med dette?

Ja, det er masse som har endret seg. For det første har strukturene rundt det frie feltet endret seg enormt. Det er utrolig fint at det kommer så mange dyktige nye scenekunstnere, men det er en stor utfordring at det finnes så lite penger. Det har også har vært en endring i hvordan man ser på det frie feltet. Jeg synes det er veldig bra at man nå innser at det produseres scenekunst av kvalitet av dyktige folk i det frie feltet og at det er en utvikling mot et internasjonalt marked. Det har åpnet seg mange dører, samtidig er det en tragedie at det frie feltet ikke kan få tilført nye midler.

Det er også mye som har endret seg her på teatret hos oss. Etter femten år brant teatret vårt ned. Da skjønte vi at vi var ved et veiskille og lurte på hva vi skulle gjøre. Vi bestemte oss for å fortsette, noe måtte brenne opp, men vi skulle bygge opp et internasjonalt nettverk og være et internasjonalt kompani. Det var et bevisst valg, for hvis vi skulle fortsette etter brannen måtte vi ha klare linjer på hvor vi skulle.

Etter brannen bygget vi oss opp i gammel svømmehall, men så skulle den rives og vi måtte bygge enda et nytt teater. Nå når vi skal gjøre jubileumsforestillingen vår samtidig som vi skal ta hensyn til alle koronareglene, blir det i det tomme skallet som står igjen etter det første teatret vårt. Vi har hatt tre teatre på 30 år, men det har lært oss hva pall er og hvor mange vi trenger for å bygge et amfi.

Bilde fra forestillingen Lost in the Horizon. Foto: Samovarteateret

Kan du si noe om hvordan det er å lage teater i Kirkenes og hvordan stedet dere holder til på spiller inn i kunsten?

Den geografiske plasseringen er viktig for kunsten vår. Vi har funnet en metode for å få finne fram til de historiene fra stedet som jeg synes det er spennende. Det har vært en utvikling i arbeidet med publikum. I den første forestillingen jeg gjorde med elevene på teaterskolen tenkte jeg at elevene skulle være på gulvet og foreldre på scenen, og det var nesten uhørt. Siden den gang har vi gjort så mye rart og utfordret publikummet vårt i forestillingene. Jeg synes det er ålreit å gjøre interaktivitet på en hyggelig måte innimellom. Det har vært en slags oppdragende virksomhet. Nå hender det at publikum kommer bort og sier at det var fint, men det var kjedelig at de ikke fikk være med. Det sa de ikke i 1990! Nå når vi skal lage teater i det tomme skallet til det gamle teatret er folk på stedet veldig spent, for bygningen har bare stått og forfalt i femten år. Det var et fantastisk bygg som ble bygget som et teaterhus i 1952 med snorloft og all ting, og det huset har betydd mye for folk i Kirkenes, og da lurer de på hva som skjer der.

Hva med forholdet til Russland. På hvilken måte har det endret seg siden 1990?

Det har forandret seg masse. Virkelig! Første gang vi var på turné i Russland var i 1991. Da spilte vi i et kulturpalass, og hele infrastrukturen og hvordan man tenker på kunst og kultur i Russland fascinerer meg. Jeg synes det er helt fantastisk hvordan man har ivaretatt det som en bærebjelke i livene til folk. Jeg har intervjuet russiske sjøfolk som har sitert Ibsen til meg, det er ikke like naturlig i Norge. Måten vi ble mottatt på var litt i overkant, men også veldig artig: Vi måtte skrive autografer! Vi hadde jo jobbet steinhardt, men da de tok instrumentene våre spilte de oss av scenen med en helt annen klassisk skolering.

Jeg kjenner på savnet etter dette nå etter pandemien. 12. mars stod vi på Gardemoen på vei til Moskva, men måtte snu. Vi har opparbeidet oss et publikum fra nord og til sør i Russland, og vi har også jobbet mye med det karelske nasjonalteatret i Petrozavodsk, og nå savner jeg kollegene mine der og i Russland. Jeg savner å stå på grensen og lure på hvor lang tid vi skal bruke på å komme inn. De første gangene vi skulle inn var det der veldig spennende, så det har vært en utvikling, fra at det var veldig nytt og spennende til å være en mer dagligdags ting. Det er ikke så mange som vet om det i Norge, og det er ikke så farlig, men vi har gjort mange rare ting. Vi spilte en forestilling i en lukket russisk ubåtby. Der spilte vi teater. Det er noe med de politiske systemene som tilrettelegger for at folk kan møte folk, for da tror jeg vi får en annen forståelse for de menneskene som er der. Man vil tenke annerledes. Sånn sett mener jeg at det har en fredsbevarende effekt.

Hvilke historier vil Samovarteateret fortelle?

Vi har gjort en opptelling på hva vi har fortalt, og da blir det helt tydelig at historiene vi formidler tar utgangspunkt i det enkelte mennesket i et større perspektiv. Vi ser på hvordan enkeltmennesker blir påvirket av område og miljø. Jeg prøvde en gang for lenge siden å skrelle ned hovedlinjene i det vi holder på med, og kom frem til at det er tro, håp og kjærlighet. Det er jo en klisjé, men samtidig tenker jeg at vi må faktisk ha med oss hjertet, hodet og viljen når man bor sånn som vi bor.

Den neste produksjonen vi jobber med, men har måttet sette på vent på grunn av pandemien, er en forestilling vi har kalt Skår. Da tenker vi på kuttet, som et glasskår som har gått i stykker, men som kan settes sammen igjen. Som del av det prosjektet snakket jeg med eldre mennesker over 70 år om hva de tenker om kjærlighet. Jeg spurte om de husket bryllupsdagen sin og om det er det sånn at man blir forelsket når man er 70 år.

Jeg må også si at siden vi jobber med å bygge oss opp på branntomten til det gamle teatret:  Det er det en fin uteplass, og planen er at vi skal lage en utescene der. Vi har spilt mye ute i mørketiden i snø, og nå ønsker vi å lage en utescene som kan disponeres av andre også. Det gjør jo også noe med kunstnerhodet å jobbe ute. Hvordan gjør vi det når det lyst hele sommeren? Men det gir også noen muligheter. Vi ser selv at vi er i et generasjonsskifte. Vi jobber bevisst med å få inn yngre utøvere og også være på et visningssted for yngre utøvere som vil vise hva de gjør. Det er et ansvar som vi må ta.

Er det noe du er spesielt stolt av eller glad for at du har fått til?

Jeg er stolt av at jeg faktisk har klart å bygge et kompani. For meg har det ikke vært et alternativ å lage «Andersen produksjoner», men jeg har villet dele og få folk til å jobbe sammen i et scenekunstkompani. Etter tredve år er det også mange av de samme utøverne. Vi har også nye folk, men vi vet at vi har vennene våre der ute. Jeg vet med 100% sikkerhet at hadde det ikke vært fordi vi har jobbet så godt sammen, hadde vi aldri klart å produsere på den måten vi har gjort.

Hvor går veien videre de neste 30 årene?

Jeg tenker at nå har vi fått til en infrastruktur på teatret som er fin, og alt ligger til rette for at det skal fortsette å leve. Vi må fortsette å søke penger, og lappeteppeøkonomi vil fortsette å være en utfordring, men sånn er det for veldig mange. Og så lenge man har noe på hjertet og har lyst så tror jeg at teatret kommer til å bestå. Det gleder meg å tenke på at jeg en dag skal gå på en Samovarforestillingen som jeg ikke gar vært med på å lage selv. Skulle jeg sett inn i en krystallkule så tror jeg at om noen år er teatret driftet og tatt over av yngre krefter som har like mye vilje som jeg har hatt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER