Teater for evigheten

«Musikk er alt eg har laga», sa Samuel Beckett en gang for lenge siden til regissør Bjørn Endreson under et møte på en av Becketts stamkaféer i Paris. «Nokre urtonar. Om att og om att. Med variasjonar», føyde han til. Denne innebygde musikaliteten og rytmen i språket, destillert inn til grenselandet mot stillheten, er selve det litterære varemerket til Beckett – og en av forutsetningene for bl.a. Jon Fosses forfatterskap.

Endreson utgjorde, sammen med skuespillerne Bjarne Andersen og Tom Tellefsen, den smått legendariske Beckett-gjengen på 70 og 80-tallet. En gjeng som gjorde Det Norske Teatret til et ledende Beckett-teater både nasjonalt og internasjonalt. Selv var jeg en ukomfortabel, kvisete tenåring med langt fett hår da jeg mer eller mindre ble tvunget med på teatret i Stortingsgata for å se Mens vi ventar på Godot i 1970, med Andersen og Tellefsen i hovedrollene. Jeg innbiller meg at fornemmelsen av musikk og rytme – og kanskje litt den altomfattende følelsen av meningsløshet – var noe av det som gjorde at forestillingen likevel ga gjenklang og festet seg i meg, uavhengig av hvilken skjellsettende begivenhet jeg hadde vært med på, noe jeg den gangen selvsagt ikke var meg bevisst.

Ny Beckett-gjeng Da Bjørn Sundquist i 2013, i godt voksen alder, debuterte som regissør med Godot på Riksteatret og Det Norske Teatret, med brødrene Grønli i hovedrollene, kunne man raskt ane konturene av en ny Beckett-gjeng. Samarbeidet ble videreført mellom Sundquist og Jan Grønli i Krapps siste spole i 2015. I årets forestilling er laget skiftet ut, men Sigmund Sæverud, som spilte Lucky i Godot i 2013, er også med denne gangen.

Røff er en sammensatt forestilling, en liten perlerad av fire korte tekster som henger i hop, slik det meste av Beckett gjør. Og likevel er forskjellen mellom dem merkbar i det de blir omsatt til scenen. Det dramaturgiske tyngdepunktet utgjøres av de håndgripelige Røff I og II, opprinnelig skrevet som lesestykker for radio, rammet inn av de mer abstrakte Pust og Den gongen, som begge er basert på innspilt lyd.

Et så vidt opplyst scenegulv er dekket av søppel, med en poetisk skjønnhet som bare søppel er i stand til å inneha. Vi hører et skrik, fra en katt eller en baby (som ofte låter påfallende likt). Noen puster tungt, som i en dykkermaske på havets bunn. Etter denne korte prologen, som utgjør Pust, slås lyset brått på og åpenbarer en blind, fillete kledd tigger (Per Schaanning) som sitter på et gatehjørne og gnikker på ei fele. Han gnikker og gnikker, planløst, mens han ber om «ein slant til ein fattig gammal mann». Etter hvert kommer en annen stakkar (Sigmund Sæverud), enbeint, rullende inn, sittende på noe som ser ut som en ombygd handlevogn. Mellom disse to arketypiske Beckett-eksistensene utspiller det seg et forsøk på tilnærming. Og en kamp. De utveksler fragmentariske informasjoner om sine fordums kvinner og sine respektive, innholdsløse liv. De nærmer seg hverandre fysisk. Den blinde kjenner etter på den enbeinte om alt er på plass. Døden er aldri langt unna. Problemet for tiggeren er imidlertid at han er ulykkelig, men ikke ulykkelig nok til å la seg dø, noe som «alltid har vore ulykka mi».

Søknad om selvmord I neste sekvens, Røff II, møtes to tjenestemenn på et kontor hvor de gjennomgår en rapport om livet (eller ’mappa’ om man vil) til tredjemann (Øyvin Berven), som hele scenen igjennom står med ryggen til, urørlig i vindusposten på enden av rommet, klar til å hoppe. På basis av rapporten diskuterer byråkratene, sittende mot hverandre bak hvert sitt skrivebord, hvorvidt det er grunnlag for å innvilge kandidatens søknad om å gjøre slutt på elendigheten. Den ene av dem, Frank Kjosås, er pertentlig, korrekt, og har oversikten over saksfeltet og dokumentene, på nevrotisk vis. Den andre, Kyrre Hellum, er tydeligvis utsett til å være den som tar den endelige beslutningen, noe han er ute av stand til.

Det hele rundes av med epilogen Den gongen, hvor det opplyste ansiktet til Per Schaanning, med håret spredd rundt hodet som karikerte solstråler, er det eneste vi ser mens livet hans passerer verbalt i revy i en helvetes fart, med hans egen stemme i tre varianter over høyttalerne.

Det hele er en vakker, vond og absurd vandring i ytterkanten av eksistensen, i kjærlighetens og dødens grenseland.

Tekstens intensjon Becketts egne sceneanvisninger er, så vidt jeg kan se, blitt fulgt nærmest til punkt og prikke. Så er da formeksperimenter og vidløftige nytolkninger av denne moderne klassikeren heller ikke nødvendig. Her har tvert imot Sundquist og skuespillerne forfulgt teksten og dens intensjon så langt inn som det har vært mulig. Sundquist er en gammel ringrev. Han vet hvordan det er å være skuespiller og har ganske sikkert brukt den erfaringen for alt den er verdt. Han vet hvor skoen trykker, at lange analyser er fåfengt, at det holder med noen få, spredte, presise stikkord. Det får man et fint bilde av når man lytter til samtalen mellom Sundquist og Hellum i Det Norske Teatrets podcast om forestillingen. «Han er konstant på jakt, under isen, inni fjellet», sier regissøren om skuespilleren.

Akkurat dette bærer forestillingen preg av. De har åpenbart ikke stoppet opp noe sted og erklært at nå er det bra nok, men arbeidet seg helt inn til the point of no return, til erkjennelsen av nederlaget og det Jon Fosse kaller taparens siger. Det er modent og bånnsolid. Teater for evigheten.