La Barque Le Soir av Tarjei Vesaas. Foto: Pascal Victor

Taushetens mann

INTERVJU: Jon Fosses tekster ledet regissør Claude Régy videre til Tarjei Vesaas. – Vesaas’ styrke er at han får oss til å oppleve noe som vi sanser at finnes i oss, men som vi aldri ville klart å gi uttrykk for, sier han til IdaLou Larsen. I kveld spilles Båten om kvelden på Black Box Teater.

Claude Régys oppsetning av teksten «Siglaren og speglane» fra Tarjei Vesaas’ nest siste bok «Båten om kvelden» hadde urpremiere i Orléans i 2012 og har siden blitt spilt mange steder. 27. mai fant den norske premieren sted på Black Box Teater. Dagen før skulle Claude Régy ha kveldsprøve på stykket og hadde dermed tid til å snakke med en journalist på dagtid.

Jeg er spent og litt nervøs, men allerede Régys vennlige håndtrykk og de muntre, smilende øynene beroliger meg. Jeg bestemmer meg for å være ærlig: – Det er litt skremmende å intervjue en teatermann som ikke legger skjul på at han elsker taushet og stillhet?

Claude Régy smiler.

– Ja, taushet og stillhet er viktige. Ikke minst i vår tid som er preget av bråk og hastverk. Dette bråket og dette hastverket prøver jeg å kjempe mot.

– Men i scenekunsten er ordet jo noe av det viktigste?

– Slik jeg ser det, er taushet selve tekstens forlengelse. Det er ikke først og fremst det skrevne ordet som gjør teksten interessant, men det teksten antyder. Her vil jeg sitere forfatteren Nathalie Sarraute som skriver at «ordene tjener til å frigjøre et taust område som er langt mer omfattende enn ordene selv». Det skrevne ordet har bare interesse som uttrykk for det uutsigelige. Derfor har mitt arbeid alltid dreid seg om det som står skrevet.

En lang og rik karriere
Claude Régy er født i 1923 i Nimes og vokste opp i en strengt kalvinistisk familie. Lite tydet på at han skulle vie sitt liv til scenekunsten. Han begynte da også å studere jus, men bestemte seg snart for å droppe universitetet. I stedet dro han til Paris for å utdanne seg innen teater, og fulgte forelesningene til kjente scenekunstnere som Charles Dullin og Tania Balachova.

Så begynte han som assistent for teatersjef André Barsacq som satset sterkt på samtidsdramatikere på sitt Théâtre de l’Atelier. 29 år gammel, i 1952, signerte Claude Régy sin første iscenesettelse: «Doña Rosita» av Federico Garcia Lorca.

Fra Peter Handke, Harold Pinter, Sarah Kane, Jon Fosse, Botho Strauss og Jean-Paul Sartre til Arne Lygre finnes det knapt en moderne dramatiker Claude Régy ikke har satt opp. Han har samarbeidet med kjente og populære skuespillere som Isabelle Huppert, Jeanne Moreau, Delphine Seyrig.

– Til og med Gérard Depardieu! Han startet sin karriere 23 år gammel i «Reddet» av Edward Bond!

– Få klassikere, ser jeg?

– Omtrent ingen. Det er det mange nok dyktige regissører til.

Han har aldri ønsket å drive sitt eget teater. Det krever for meget.

– Men jeg er heldig. Jeg finner fremdeles produsenter til oppsetningene mine.

– Det går altså an å gå sine egne veier innen scenekunsten?

– Det er jeg et levende bevis på. Gjennom å arbeide iherdig for teatret i 63 år klarer man å formidle sine innerste ønsker, og selv om enkelte unge i dag setter en strek over det jeg står for, er det andre som blir fascinert av min utrettelige søken.

Utrettelige Claude Régy er for eksempel tilstede på absolutt alle forestillinger av en tekst han iscenesetter.

– Jeg må være det, for en forestilling forandrer seg stadig. Det er helt absurd at en regissør ikke fortsetter å oppleve oppsetningene sammen med skuespillerne og tilskuerne. Arbeidet må gå videre, ellers kan forestillingen synke til et ubehagelig lavmål på vei mot det lettvinte.

Tausheten og tomhetens plass
– Jeg begynte meget ung å lese Marguerite Duras, og vårt samarbeid om oppsettingen av hennes stykke «Viaduktene i Seine-et- Oise» i 1963 ble for meg en skjellsettende opplevelse. Hun var til stede på alle prøvene og kom fram til at vi forsøkte å følge lovene som gjelder i teatret. Men slik hun så det, førte denne tradisjonelle teaterformen til en masse ståhei som reduserte det hun hadde skrevet.

– Jeg har bestemt meg, nå skriver jeg en roman, forklarte hun meg. Hun skrev L’Amante anglaise (Den engelske elskerinnen), en ren dialog mellom to personer, ga meg den og sa: – Den boken må du lese, for den kan det bli teater av.

Og det ble det. Claude Régy har satt denne teksten opp mange ganger og sier at hvordan Duras her gjør teksten til oppsetningens viktigste element, brakte noe helt nytt inn i teatret, blant annet ved å få skuespilleren til å formidle bilder og skape følelsesmessige opplevelser hos tilskueren.

– Det påvirket mitt syn på teatret. Jeg hadde riktignok allerede gitt tausheten en viktig plass da jeg i 1965 satte opp Harold Pinters to enaktere, Elskeren og Kolleksjonen og brukte språket til å mane fram ting forfatteren ikke selv ønsket å si rett ut.

Norske Jon Fosse har også betydd mye for Claude Régy som har satt opp Nokon kjem til å komme, Melancholia og Dødsvariasjonar.

– Og det er Jon Fosse som fikk meg til å oppdage Tarjei Vesaas. La barque le soir bygger på en av historiene i boken, den siste han skrev. Vesaas’ styrke er at han får oss til å oppleve noe som vi sanser at finnes i oss, men som vi aldri ville klart å gi uttrykk for. Han skildrer en tilstand der hovedpersonen ikke fanger opp det som skjer omkring ham, og befinner seg på en og samme tid i døden og i livet, i det bevisste og det bevisstløse. Vesaas er en dypt moderne forfatter som åpner romanen mot en langt større verden.

Claude Régy mener at vår sivilisasjon har gjennomgått en grunnleggende forandring.

– Vår verden i dag er avhengig av alskens maskiner, mennesket har mistet roen og er uopphørlig opptatt av å mestre ny og ganske overflødig teknisk kunnskap. Vi må kjempe for at den «gamle» verden fortsatt skal finnes, og taushet og ro er to våpen jeg benytter i kampen. Jeg ber for eksempel tilskuerne om å gå tause inn i salen, det gjør dem mer tilgjengelige. Jeg lar ofte scenen hvile i et slags mørke, for med mindre lys får fantasien større plass. Jeg ønsker at forestillingen skal gi mulighet til annerledes erfaringer som kan åpne nye veier, etterlate seg et slags tomrom der tilskueren kan fortsette å skape og oppleve, sier den 92-årige regissøren som ikke bare har mottatt gjeve franske teaterpriser, men også av Kong Harald er blitt utnevnt til «Ridder av første klasse for fortjenstfullt virke for ny norsk dramatikk i Frankrike».


IdaLou Larsen har også anmeldt forestillingen i Klassekampen 29. mai.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER