Foto: Tale Hendnes. Fra koreografien Once in a lifetime - en hilsen fra prosessen

Tar det personlig

Koreografene overrasker og imponerer med en leken energi og et variert uttrykk, likevel kjenner jeg en lengsel etter mer koreografisk kompleksitet, ungdommelig opprør og dypere mening.

I tredje runde av Dansens hus sitt prisverdige initiativ Koreografilaboratoriet, gis fem unge koreografspirer rom og ressurser til å jobbe frem hvert sitt korte verk som skal fremføres foran et publikum. Kanskje kan disse fem koreografiene gi oss en pekepinn på hvor koreografien er på vei?

Fem viljer har en kveld
Kvelden åpnes med soloen Still av og med Anna Einemo Frøysland. Koreografien går fra å veksle mellom det langsomme og det brå til et mer organisk bevegelsesmønster med snurr og lett akrobatiske dansesteg. Frøysland har et distinkt og intenst nærvær, og trekker inspirasjon til bevegelsene fra en ordløs indre følelsesverden. Positurer og ansiktsuttrykk gir meg assosiasjoner til ting jeg enten ikke kan eller vil sette fingeren på. Frøysland forteller i programmet at hun har en interesse for hvordan kroppen og sinnet samhandler, og et sentralt poeng har vært å tømme kroppen for referanser og innhold, men hun vedkjenner samtidig at et slik nullpunkt er et uoppnåelig ideal. Koreografien har et følerisk, personlig og intimt preg som om Frøysland ønsker å vise publikum det innerste i sitt hjertekammer.

 Fra det nære, kontemplerende og feminine landskapet til Frøysland, ruskes man inn i en virvelvind av gruppen Zignations. Influence er koreografert av Tobias Yves Schiøtt Deedaran, og sammen med tre andre dansere okkuperes scenerommet av en maskulin dunst, og denne koreografien utgjør det mest overraskende momentet for meg denne kvelden. Kontrasten til det foregående gjør at det tar en stund før jeg egentlig skjønner hva jeg ser på. Energien til de fire utøverne kombinert med rytmisk musikk og folkedansaktige bevegelser gir meg innledningsvis hakeslipp, lykkerus og klump i halsen. Etter hvert tar koreografien, som trekker på en form for postmoderne klipp-og-lim versjon av ulike hiphopstiler, en mer konvensjonell vending, der lekeslåssing og illustrasjoner av litt banale hverdagssituasjoner overtar.

Med soloen Fangirl hengir Tone Kittelsen seg til sin barndomsfascinasjon for en viss superstjerne, som hun under publikumssamtalen spøkefullt ikke ville nevne ved navn. Koreografien er i stor grad basert på divagange, et intenst, men tidvis flakkende blikk og utfordrende jukking i glitrende body. Koreografien er både tom og full på samme tid – full av Kittelsens dedikerte innlevelse til sin scenepersona, og tom med tanke på det sparsommelige bevegelsesmaterialet. Som publikummer sitter jeg og venter på en euforisk opplevelse som aldri kommer. For Fangirl er ikke en gjenskapelse av en publikumsvennlig popkonsertopplevelse som stryker publikum medhårs. Koreografien er snarere subversiv, innadvendt og alvorlig, og forlater meg litt utilfredsstilt , men kontemplerende.

Julie Steinjord Mjøen og Charlott Utzigs verk Once in a life time – en hilsen fra prosessen, er en utforsking av dagdrømming. Med en barnlig tilstedeværelse og iver spretter de fram foran publikum. De kommuniserer intenst med blikk, smil og frontale bredbente bevegelser. Det er som om de med sin positive sjarm, og sitt kompromissløse oppsyn, utforsker hva de kan mane frem i rommet mellom seg selv og publikum. Kostymene dominerer uttrykket, og virker som de er trukket ut av kleshaugen i en barnehage. En skinnjakke med lange frynser lager en uimotståelig klaskende lyd når Utzig beveger seg hurtig, og Mjøen sprader rundt med en slags eventyrkappe og en liten veske. I kostymene er det også festet lokale lydkilder som spiller subtil pulserende lyd med innslag av løvebrøl og popmusikk signert Whitney Houston. Duoen lykkes å skape et tiltrekkende estetisk landskap basert på de lekne kostymene, innovativ bruk av lyd og sitt frie, konfronterende og usjenerte bevegelsesspråk.

I koreografen Rina Rosenqvists stykke MASS trekkes vi inn i en manisk technoverden med 80-tallsvibber og utagerende dans. Publikum får gå fritt i rommet mellom danserne (Erlend Auestad Danielsen, Even Eileraas, Emilie Marie Karlsen, Magdalene Solli, Rina Rosenqvist og Kasper Ravn Tovik), hvis kropper virker å være besatt av technomusikken og dens attraksjonskraft. Tematikken er basert på det middelalderske mystiske sosiale fenomenet dansemani eller dansesyken, der masser av mennesker angivelig skal ha engasjert seg i en form for utmattelsesdans som til slutt ledet til fysisk kollaps. Rosenqvist lykkes på god vei å skape et interessant koreografisk verk som plasserer publikum i et slags mytisk landskap. På et vis går verket mot tecknokulturens indre logikk om man tenker på technokultur som en type subkultur der målet er å hengi seg til musikken og dansen sammen med likesinnede. Samtidig som selve technodansen også inneholder et psykedelisk og innoverskuende element. I dette verket, på scenen, blir technodansen kommuniserende og strekker seg utenfor sin separatistiske boble.

Med interesse for seg selv
Selv om verkene hovedsakelig kun har det til felles at de er knyttet sammen av sin kontekst, er det likevel fristende å lete etter en kunstnerisk rød tråd mellom dem. Et fellestrekk, som jeg ser det, er at den kunstneriske drivkraften bak flere av verkene synes å være forankret i en utforskning av det nære og personlige. Zignations ønsker med sitt verk å vise publikum «sin verden» og «hvem de er», Kittelsen skuer inn i sin egen fascinasjon for superstjerner og Frøysland lager et verk som handler om henne selv. Utzig og Mjøen har kanskje et mer tvetydig utgangspunkt med dagdrømming som tema, men koreografien oppleves likevel fokusert rundt den umiddelbare kommunikasjonen med publikum, og strekker seg ikke så mye lengre. Rosenqvists Mass skiller seg kanskje mest ut som et prosjekt som eksplisitt søker ut mot noe mer komplekst og allment.

Det personlige, og kanskje litt navlebeskuende utgangspunktet, til flere av verkene er ikke nødvendigvis uinteressant, og dansekunstnerne lykkes i stor grad å pirre og begeistre med sine verk og sin tilstedeværelse. Jeg kan likevel merke at jeg sitter igjen med en rastløs lengsel etter framtidig koreografi med mer opprørskhet, politisk aktualitet som utfordrer koreografi som et kunstnerisk verktøy.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER