Tar ansvar for å fornye debatten
Stiftelsen Fritt Ord arrangerte sist lørdag en prinsipiell, frittstående oppfølging av Handke-debatten hvor nye stemmer kom til orde. Les Chris Erichsens rapport her.
Hvis man vil ha et ord med i laget i en debatt i våre dager bør man helst reagere lynraskt. Dagen etter kan det være for seint, for da er debatten som regel allerede død, begravet og glemt.
Fjorårets debatt i kjølvannet av tildelingen av Den internasjonale Ibsenprisen til Peter Handke må dermed være en av de lengstlevende, ihvertfall siden Facebook ble innført. Den varte i ca to måneder i strekk!
Men som vanlig var det, med visse unntak, the usual suspects som førte ordet, fra start til mål. Hvorvidt den brakte oss noe videre er i den sammenhengen en debatt i seg selv. Da Fritt Ord lanserte sin egen oppfølging, med en nykomponert problemstilling og ikke minst helt andre innledere enn i høst, var det dermed grunn til å håpe på å bli tatt minst ett steg videre.
Åmås Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås sto smilende og tok imot deltakerne ved inngangen til møtelokalet på Litteraturhuset. Han ledet også den fem timer lange konferansen hele veien, med mild stemme og forsiktige intervensjoner i de mange ordskiftene som utspilte seg underveis. Det er grunn til å være glad for at han har innsett at han ikke er statssekretær.
”Kunstneres ansvar i offentligheten og den politiske sfære” var tittelen på konferansen. Alle de fire innlederne er enten tidligere eller nåværende redaktører i tidsskrift og dagspresse, men de representerer til dels svært ulike erfaringer. Kaja Schjerven Mollerin er tidligere redaktør i Vinduet, nå doktorgradsstipendiat i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Thomas Steinfeld er tidligere redaktør i Süddeutsche Zeitung og Frankfurter Allgemeine Zeitung, nå Venezia-korrespondent for Süddeutsche Zeitung og professor ved Universitetet i Luzern. Hilde Sandvik er kultur- og debattredaktør i Bergens Tidende og forfatter. Mens nestoren i selskapet, Arne Ruth, er tidligere kulturredaktør i Dagens Nyheter og Expressen, tidligere Fritt Ord-professor og forfatter.
Ingen konklusjon For å ta konklusjonen først: Den finnes ikke. Her er det samtalen i seg selv som er poenget, til tross for – og på grunn av – spesiellt Hilde Sandviks lettere agitatoriske innlegg til forsvar for ytringsfriheten. Der de andre ”tenkte høyt” og tillot digresjoner hadde Sandvik bygd opp, med presis dramaturgisk stigning, et flammende innlegg som tok utgangspunkt i attentatet mot Aschehougforlegger William Nygaard for 21 år siden. ”Er vi ikke kommet videre?” var et av gjennomgangsspørsmålene hennes. Den dystopiske avslutningen hennes tok utgangspunkt i en påstand om at vi er i ferd med å gi opp trua på at ytringsfrihet er kjernen i demokratiet. Den gamle, stolte industri-og arbeiderbydelen Laksevåg i Bergen er i ferd med å bli ofret på liberalismens alter. Bydelen ligger nederst på alle parametre når det gjelder velferd og sosial status og mobilitet. I den situasjonen retter kommunen et kulturpolitisk dødsstøt mot bydelen ved å legge ned dets bibliotek.
Hilde Sandvik.
Denne underliggende koblingen mellom mange pressefolks skepsis mot å publisere Muhammedkarikaturer (Sandvik er kjent for sin tro på viktigheten og nødvendigheten av å publisere karikaturer) og nedleggingen av Laksevåg bibliotek gikk nok ikke helt hjem hos tilhørerne. Tom Egil Hverven, bokanmelder og kommentator i Klassekampen, påpekte i ordskiftet etterpå at Sandviks rop etter konsekvens kræsjer med det sekulære samfunnets naturlige evne til å hele tiden skape nye problemer som vi aldri finner en løsning på.
Ordskifte Noe av det beste med konferansen var nettopp tiden og rommet for ikke-regissert ordskifte etter innledningene. Mange, og ikke bare de mest kjente i skribent og kulturpersonlighetssegmentet, tok ordet. Det skapte en dynamikk vi sjelden finner i denne typen arrangementer.
Kaja Schjerven Mollerin befant seg i den andre enden av skalaen for ytringsfrihetsfundamentalisten Sandvik hva gjaldt bredde i refleksjonene. Mollerin var innom et helt univers av referanser, fra Sartre til Knausgård, fra Fløgstad til Leni Riefenstahl. Hun var kanskje først og fremst opptatt av å undersøke kompleksiteten i det hele. Og i den grad hun i det hele tatt kom opp med noen konklusjon var det kanskje denne: ”Selvsensur er ikke bare negativt. Det er langt å foretrekke at ikke alle alltid sier hva de mener”.
Kaja Schjerven Mollerin.
Mellom disse to ytterpunktene befant de to eldre herrene fra henholdsvis Sverige og Tyskland seg. Thomas Steinfeld snakket mest om Peter Handke. Han var tilstede i Norge i tidsrommet rundt prisutdelingen og var fortsatt sjokkert over mottakelsen av forfatteren. Han mente å finne årsaken til den massive fordømmelsen i et særnorsk selvbilde som godhetens forvalter, noe som automatisk gjorde Handke til en representant for det onde. Det hjalp ikke hva Handke sa, at han dels har gått tilbake på utsagn og dels har forsøkt å nyansere dem, at han har en helt annen inngang til verden, som forfatter. I Norge er man blind og døv for sånt og bare ute etter å få bekreftet sitt etablerte verdensbilde.
Arne Ruth.
Såkalt muslim Arne Ruths foredrag var det mest personlige, og tok for en stor del utgangspunkt i historien om hans kone Haideh (”Jeg er gift med en såkalt muslim”), som risikerte livet i kampen for kvinners rettigheter før hun flyktet fra Iran. Ruth selv befinner seg i et slags skjæringspunkt mellom sin kone og sin egen far, som var tysk historiker, nazist og som forsvant i slaget om Berlin. Men før det hadde han sørget for at familien kom seg til Sverige med de hvite bussene. Ruth har et langt liv bak seg som pressemann, publisist og ikke minst aktivist på vegne av bl.a. bulgarske romfolk som har vært grovt utbytta som bærplukkere i de svenske skogene. På Litteraturhuset sist lørdag framsto han som et levende praktisk eksempel på en kunstner og intellektuell som tar ansvar.
Publikumsspørsmål v/Jahn Otto Johansen.
Hele møtet er blitt filmet og blir lagt ut på Fritt Ords nettside.
