Lars Norén. Foto: Michiel Hendryckx

Takk for dine svalestup i mørket, Norén!

Dramatikeren Lars Norén døde av komplikasjoner knyttet til covid-19 26. januar. Skuespilleren Tarjei Sandvik Moe, som venter på å få spille Noréns 20. november, minnes møtet med Noréns kunstnerskap.

”Iblant fylles jeg av en sterk lykke – men jeg kan bare uttrykke det gjennom å gråte.”
Fra stykket München-Athen, av Lars Norén

26. januar døde dramatikeren Lars Norén av komplikasjoner knyttet til covid-19. Norén viste oss hvordan eksistensielt mørke kan omgjøres til kunst og hvordan den kunsten igjen kan lyse opp i teatermørket. I flere tiår skapte han dyptpløyende, skarp og kraftfull dramatikk som har berørt og inspirert mange.

Jeg oppdaget først hans dramatikk, helt uten peiling på hvem han var, da min mor tok med meg på en oppsetning av Som lauvet i Vallombrosa på Det Norske Teatret i 2017. Før denne kvelden var jeg en teaterskeptisk syttenåring, som var mer opptatt av film og syntes simpelthen at teater var nokså kjedelig. Etter denne kvelden ville jeg nærmest ikke gjøre annet enn å se, lese og spille teater, og aller helst Lars Noréns dramatikk. Jeg lo så jeg gråt, og gråt så jeg lo, av de dysfunksjonelle relasjonene, de selvopptatte karakterene og de sterke og effektive dialogene og monologene. Jeg mistenker også at jeg i upassende ekstase reiste meg opp i stående applaus før forestillingen var helt ferdig. Lars Noréns skuespill fikk meg til å forstå hvilken enorm kraft en scenetekst kan ha når den er skrevet uten frykt for å gå inn i eksistensiell tematikk med en personlig vinkling og både inviterer og gir skuespillerne på scenen rom til å finne tragikomikk, gnist og dynamikk sammen. Da er virkelig ikke teater kjedelig.

Tarjei Sandvik Moe i “20. november” av Lars Norén som har fått premieren utsatt to ganger på grunn av koronarestriksjoner.

Plutselig skulle jeg også selv spille Noréns dramatikk. I april 2020 skulle vi ha premiere på monologen 20. November, Noréns bekmørke skuespill basert på etterlatte tekster til en skoleskyter, i Oslo Nyes Teaterkjeller. Ingen prosjekter har vekket mer nervøsitet og ærefrykt i meg. Å bære Norén på mine smale skuldre virket umulig. Jeg hadde likevel en hemmelig (og mest sannsynlig nokså urealistisk) drøm om at dramatikeren selv kanskje ville komme og se. Men grunnet et virus har vi fremdeles ikke hatt premiere. Dette viruset tok også Lars Noréns liv. Nå vet jeg med sikkerhet at han ikke vil komme og se forestillingen når vi en dag skal få lov til å ha premiere.

Jeg har gått rundt med 20. November hodet i over et år nå, og jeg kan ofte tenke: Hvorfor orker, gidder og ønsker Norén gang etter gang å skildre karakterer i så ufattelig dype kriser? Han skriver om parforhold fulle av fysisk og psykisk vold, rusmisbrukere, seksualforbrytere og skoleskytere. Er disse menneskene representative for hvem vi er?

Mange vil også mene at Noréns kunstnerskap, i de tilfellene der han har vært svært oppslukt i kompromissløse metoder i søken etter mørke sannheter, inneholder noen store feilskjær. Vi kunstnere burde dog se mot ham i dag og inn i den uvisse fremtiden fordi vi må huske at vi som kunstnere kompromissløst skal søke etter disse sannhetene. Vi representerer universet i alt det vi skaper. Og universet er påfallende ofte et smertefullt sted å være. Universet består av mange mennesker i svært dype personlige kriser, mennesker som begår grusomme handlinger, og selv om vi ikke alle er eksakt som dem, så kan vi forstå dem og oss selv gjennom kunsten. Vi har alle mørke i oss.

En som ser eller leser et skuespill av Norén forstår gradvis at det er langt sunnere, og dessuten mer oppløftende, å dykke inn i mørket gjennom kunsten enn å undertrykke at mørket finnes. For det mørket som ikke bearbeides, men bare undertrykkes, vil vokse. Derfor skal vi være glade for at Lars Norén har svalestupt ned i sin egen og andres tragiske skjebne  og psykologi både gjennom realistiske og mer symbolske uttrykk gang etter gang og formidlet den videre i sine svært intellektuelle, men langt fra utilgjengelige tekster. Det gjør at vi som lesere eller teaterpublikum kan føle resonans, gjenkjennelse og forståelse som vi kan ta med oss videre i livet.

Lars Norén står igjen som den største svenske dramatikeren etter August Strindberg, og han vil utvilsomt leve videre i vår felles bevissthet og på teaterscener over hele verden, i svært mange år fremover. I Oslo trippes det etter å få spilt Norén både på Nationaltheatret med Etter Stillheten og Oslo Nye Teater med 20. November så fort det er smittevernsmessig forsvarlig og lovlig. Da skal vi spille med deg i våre mørke hjerter, Lars.

Takk for alt, og hvil i fred, store kunstner.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER