Tabanka Dance Ensemble: I:Object. Foto: Tale Hendnes. Kostymer: Mo9k Lysdesign: Cecilie Graven Engseth

Tabanka tar plass

Prosjektet bak Tabanka og I:Object er både interessant og viktig. Svakheten ved forestillingen er den dramaturgiske oppbyggingen og evnen til å kombinere det tradisjonelle og det nyskapende på en inspirerende måte.

«Dette er historisk» sier Thomas Talawa Prestø, kunstnerisk leder og grunnlegger av kompaniet Tabanka Dance Ensemble. Talawa Prestø sier triumferende at nå «blir dere aldri kvitt oss». Publikum får instruksjoner om hvordan vi skal oppføre oss. Vi skal si “rytm” på en bestemt måte, vi skal si “mhm”, “aha” og “yes”. Vi må hilse på folk rundt oss fordi her inne “er vi alle familie”. Talawa Prestø sier det er snakk om omvendt kolonialisering, jeg er ikke helt sikker på hva som menes med det, men poenget er kanskje at Tabanka finner sted i et hvitt rom og på den måten konfronterer det kulturelle uttrykket, scenekonvensjonene og sjargongen som rommet bærer på.

Lysets politikk
Scenen er mørklagt. Det er så vidt det er mulig å se konturene av kropper som beveger seg. Danserne kryper på gulvet, reiser seg og beveger seg stående i ulike grupperinger. Jeg liker dette innledende scenebildet som legger føringer på vårt blikk, får oss til å anstrenge oss for å se noe, og bare akseptere at vi ser det vi er ment å se. Lyset skaper bevegelse på gulvet og gir en følelse av månelys på et glitrende hav og fører tankene mine til filmen Moonlight der plottet kretser rundt to svarte gutter, Juan og Little, fra belastede nabolag som forelsker seg i hverandre. En gang møtes de ved havet i måneskinnet, og den ene forteller om en gammel dame som kalte ham “blue”, fordi hun mente at: “In the moonlight black boys look blue”, Juan sier da at han ikke vil bli kalt blue fordi: “you gotta decide for yourself who you gonna be”. Sitatet kaster lys på hvordan lyssetting kan representere politikk. Å jobbe for svart representasjon i kulturen er en ting, representasjonens estetikk er kanskje neste ting å behandle.

Den amerikanske filmindustrien er blitt kritisert for å være kunnskapsløse når det kommer til lyssetting av svarte skuespillere. De siste årene har de estetiske dimensjonene ved representasjonen blitt bedre behandlet. Flere fokuserer på hvordan man skal få svarte skuespillere til å «se bra ut» på film, gjennom en eksperimentering med lyssetting på svarte skuespilleres premisser. Her i I:Object tror jeg poenget var at vi ikke skulle se så mye, men det mørklagte rommet får meg likevel til å lure på hvordan denne problematikken behandles innenfor scenekunsten generelt.

Hårsår
Kompaniet har ikke bare en kunstnerisk drivkraft, men knytter uttrykket tett til både en kunstnerisk og politisk agenda. Til premieren av I:Object har Tabanka laget et magasin med tittelen Hårsår med tekster av bidragsytere både fra kompaniet og andre. De skriver at begrepet hårsår blir brukt for å beskrive noen som overfølsomme og at det har fulgt med svarte nordmenn i kampen for likestilling. De skriver at begrepet nok ble funnet på av en som aldri har fått håret sitt “braided, cornrowed or locked”. Vi får lese om bakgrunnen for det kunstneriske arbeidet, teknikkenes inspirasjon, men også mer generell politikk, blant annet en tekst av danseren Grace Tenga om Norges og Skandinavias medvirkning til slavehandelen mellom 1600-1800-tallet. Tenga kritiserer Norge for å ha fornektet sin rolle i slavehandelen, og mener vi må ta et oppgjør med dette. Magasinet er informativt og fungerer godt med sin tydelig opplærende funksjon. Det er interessant å lese om hvordan kompaniet har utviklet egne danseteknikker basert på ulike typer Afrikansk dans sammenvevd med nye ideer. For eksempel har de utviklet det de kaller Talawa-teknikken, en teknikk som «sømløst fører sammen arkaiske bevegelser, kulturelt kontekstualisert vokabular og samtidige bevegelses-sensibiliteter», som det står i magasinet.

La dansen skylle over deg
Prosjektet Tabanka Dance Ensemble er inspirerende og engasjerende. Det jobbes for å etablere nye stemmer i samtidsdansen, et område der det definitivt trengs mer mangfold. Selv om jeg støtter prosjektet bak Tabanka og I:Object er det som presenteres på scenen likevel litt for sprikende og lite nyskapende. Innledningsvis blir vi bedt om å la “dansen skylle over oss”, og jeg forsøker det. Forestillingen er bygget opp av ulike små dansesekvenser der de kombinerer bevegelser med teatrale elementer. Bevegelsene er ofte repetitive og kraftfulle. Det er fint at detaljer, slik som hvordan hender eller føtter skal føres, ikke virker å spille så stor rolle, og at det er det helhetlige uttrykket og en bestemt følelse som virker å være sentralt. Noen av dansene minner om krigsdanser, andre ganger uttrykkes det glede eller sterk smerte. Selv om jeg i utgangspunktet er interessert i selve dansen, danseteknikken og på hvordan bevegelsene er basert på en bestemt afrikansk og karibisk referanseramme, tar det ikke lang tid før jeg kjenner at jeg blir litt lei. Den dramaturgiske oppbyggingen bærer preg av å gi for mye for fort. Det bygges aldri opp til noe som er inspirerende å følge som tilskuer, men min oppmerksomhet utmattes. Dette har kanskje bakgrunn i at en inspirasjon til forestillingen har vært afrikanske rituelle danser som bygger på en form for revitalisering av den utmattede kroppen, altså at dansen har den funksjonen å lede til utmattelse som igjen blir en kilde til ny kraft. Likevel opplever ikke jeg denne revitaliseringen, men føler meg mest utmattet etter forestillingen.

Om man sammenligner I:Object med initiativ som filmen Black Panther fra 2018, som på en vellykket måte klarte å kombinere afrikansk tradisjon og med et futuristisk og nyskapende uttrykk, virker Tabanka på sin side å være litt for bundet til det tradisjonelle uttrykket, noe som fører til at forestillingen virker mindre fokusert på å være nyskapende. Det finnes noen unntak som gjør forestilling mer i kontakt med aktuelle hendelser og en norsk kontekst slik som når, det jeg tror er Talawa Prestøs stemme, dukker opp under forestillingen med noen litt innfløkte replikker om Trump og Black Lives Matter og når Viktor Amel Olivares Pedersen gjør en slags satire over Norge og norsk identitet til låten “Jeg har aldri sett elg” av no 4. Selv om disse elementene hadde en oppkvikkende effekt er problemet kanskje at disse innslagene likevel ikke flyter så sømløst sammen med helheten

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER