Foto: Signe Fuglesteg Luksengard. Regi, scenografi og dramatisering: Ole Johan Skjelbred. Kostymer: Ane Aasheim. Lysdesign: Steffen Telstad

Syndere i Syden

Ole Johan Skjelbred står for regi, dramatisering og scenografi når Trøndelag Teater gir seg i kast med Michel Houellebecqs roman Lanzarote. 

Når jeg tenker tilbake på forestillingen Lanzarote fortoner den seg som fragmenterte minner fra en absurd drøm. Kuriøse enkeltscener har festet seg til hukommelsen, men det er ikke nødvendigvis noen tydelig sammenheng mellom dem. Handlingen starter en januardag, med den navnløse hovedpersonens erkjennelse av at det kommende året ikke vil bli bedre enn det forrige. Et klamt reisebyrå-besøk senere befinner han seg på den spanske ferieøya, innkvartert på et all inclusive-hotell. Herfra følger episodiske scener med blant annet kamp om frokostbuffeen, talentaftener, pay-TV og stadig påfyll av sjåvinistiske og rasistiske vitser – den ene hulere enn den andre. 


Hovedpersonen spilles av Kenneth Homstad, som har en tidvis formidabel tilstedeværelse og timing på scenen. Det å kombinere
Houellebecq, hvis kontroversielle forfatterskap preges av tema som islamofobi, seksualitet, misantropi og generell pessimisme, med en bløt og jovial trønderhovedrolle viser seg å være et sikkerstikk. Homstads karakter fungerer som et sårt tiltrengt forankringspunkt når charterflyet tar av for fullt. Eller, for den saks skyld, i møte med Ingrid Bergstrøm og Mari Hauge Einbu sine rollefigurer. De to styrer og støyer på scenen, den første iført knestrømper og slitt dongerivest og den andre med slangeskinn-aktige støvletter og turkis øyenskygge. 


Fortapte sydenturister

Bergstrøm og Hauge Einbu spiller et tysk, lesbisk par hvor den ene av dem er standupkomiker. Komikerrollen er krevende. Det er nok meningen at Bergstrøm, som har den tvilsomme æren, skal inkarnere stereotypen av slibrig, korttenkt og klåfingret sydenturist. De platte replikkene og de overdrevne gestene blir imidlertid ikke morsomme bare fordi man pøser på med mer av dem. Komikeren oppleves i for liten grad som en reell karakter, og for mye som et forsøk på å skape en klisjé.


I tillegg til de tre nevnte skuespillerne, spiller Øyvind Brandtzæg en deprimert, fraskilt politimann fra Belgia. Som team er de fire skuespillerne solide, og tar oss gjennom flere minneverdige, pussige og morsomme øyeblikk. Et møte med en kamel som er trett av å bære på turister er et av høydepunktene, samt en uforglemmelig scene mellom Hauge Einbu og Bergstrøm, hvor de har sex i alle himmelretninger mens de krangler om hvordan varemerket Mitsubishi staves: «Mitsubishu, jeg kjører Mitsubishu. Ikke Mitsubishu, Mitsubishi. Mitsubishi? Ja, Mitsubishi. Nei, Mitsubishu!». Slik fortsetter de lenge, messende, mens de blir mer og mer slitne og kortpustede på grunn av iherdige jokkebevegelser. 


Gode scenografiske løsninger

Ole Johan Skjelbred har både dramatisert Houellebecqs roman og regissert forestillingen. I tillegg står han for scenografien som er blitt veldig fin. Et lerret-aktig teppe dekker scenegulvet, og det ser i utgangspunktet ganske enkelt ut. Teppet kan imidlertid heises opp og frem, slik at scenen blir smalere, og skifter effektivt karakter i samspill med Steffen Telstads lysdesign. Som oftest er teppet badet i en dyp gulfarge som understreker at området det her dreier seg om sorteres under «sol og strand» på flyselskapenes destinasjonslister. Rett under taket er det montert et firkantet, lite hotellrom med store vindusflater, slik at publikum, på behagelig avstand, kan observere forfallet som skjer der innefra. Scenografien legger opp til en organisk og effektiv formidling av forestillingens handling.


Selv om
forestillingen Lanzarote fortoner seg som en slags scenisk, postmoderne kollasj, kan man dele den inn i to distinkte partier. I den siste delen opplever jeg at handling og fokus faller fra hverandre, og slutten er påfallende tam. Kanskje er dette partiet av Houellebecqs roman også mer krevende å bearbeide scenisk, for her kommer nemlig det utenomjordiske inn i handlingen: Karakterene blir involvert i en mystisk sekt som tilber overnaturlige krefter fra verdensrommet. Det ender med at forestillingen, som i utgangspunktet var outrert nok, flyter utenfor rekkevidde med sine luftige profetier og innholdsløse handling. 


Slapp samfunnskritikk
Skjelbreds iscenesettelse av Lanzarote kan sies å være samfunnskritisk i den forstand at forestillingen raljerer med velbemidlede, men desperate og livstrette vestlige mennesker. Det har den til felles med romanen. Kanskje kan man også kjenne på litt flyskam av å være vitne til hvordan denne ferieturen renner ut i sanden. Likevel synes jeg å se et uforløst potensial når det gjelder å knytte handlingen i forestillingen opp til vår tids utfordringer. Det er som om forestillingen er mer opptatt av å eksponere forskjellige former for vanvidd og utskeielser enn å faktisk si noe om dem. Forestillingens sydenturister er for eksentriske til at de er troverdige eksempler på hvordan dagens masseturisme arter seg. Selv om det gjøres et poeng av at Lanzarote egentlig er en tørr og gold vulkanøy, kobles ikke i-landenes konsumerisme tydelig opp mot klimaendringene. Vi beveger oss mot varmere tider, enten vi reiser sørover eller ei. Da hadde vi kunnet håpe at selvkritikken ville romme både refleksjon og motivasjon.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER