Foto: Erik Berg. Scenografi: Serge von Arx. Lysdesign: Andreas Fuchs. Kostymer: Maria Gyllenhoff. Avbildet: Trond-Ove Skrødal (Didrik) og Ragne Grande (Ragnhild)

Syndeflod til knærne

Trøndelag Teaters oppsetning av Medmenneske er handlingsmettet, smart og visuelt slående, men mister noe av fortellingens originale dybde.

To oppsetninger av Olav Duun vises ved teatret i høst, trolig i anledning hundreårsjubileet for den første av forfatterens bøker i romanserien Juvikfolket. I oktober kommer Hilderøya som et gjestespill fra Turnéteatret i Trøndelag, mens det 8. september var premiere på en teaterversjon av nøkkelverket Medmenneske, regissert og dramatisert av Runar Hodne. Her utfordres Duuns noe ufortjente rykte som en traust folkelivs- og heimstaddikter fra Namdalen gjennom å løfte frem handlingens dramatikk.

Med psykologisk brodd
Vann faller fra oven, mens menneskene stiger opp fra undergrunnen på Hovedscenen på Trøndelag Teater. Den scenografiske helheten, laget av Serge von Arx, danner umiddelbart et imponerende skue; «regnet» som konstant drypper fra taket, det grønnbleke lyset og karakterenes inntog fra et hull i scenegulvet skaper en stemning som er ekspressiv og nedtonet på samme tid.

Dette våte og grå utgangspunktet, som kan minne om en lunken trøndersk sommerdag, reflekterer de mellommenneskelige relasjonene på gården Stavsund. Her bor stykkets hovedperson Ragnhild (Ragne Grande) og hennes mismodige ektemann Håkon (Jon Lockert Rohde) sammen med Håkons kjeklende foreldre Didrik (Trond-Ove Skrødal) og Tale (Hildegunn Eggen). På loftet ligger Didriks tante, som går under kallenavnet Kvitugla (Wenche Strømdahl), for døden mens ungjenta Indiana (Mira Dyrnes Askelund) pleier både den gamles og Didriks behov.

I løpet av to timer uten pause, tas publikum på effektivt vis gjennom de sentrale vendepunktene i romanfortellingen. Didrik er historiens antagonist og har ingen skrupler hverken når det gjelder utroskap eller å frarøve sine egne barn deres fremtidsdrømmer. Selv om det er åpenbart at han skal være den gode Ragnhilds onde motsats, så fremstår likevel ikke noen av disse karakterene platte eller endimensjonale. Dette er en viktig egenskap ved rollefigurene som skuespillerne Grande og Skrødal på briljant vis videreformidler ved å la det menneskelige og feilbarlige skinne gjennom hos begge karakterene.

Virkningsfull formidling
Teaterstykket fremføres i et åpent scenerom, uten romlige rekvisitter eller tydelige sceneskifter. Scenegulvet fremstår umiddelbart som en slags stor platting, belagt med planker, men rommer flere snedige scenografiske løsninger som gjør rommet mer allsidig enn man først skulle tro. De fleste karakterene oppholder seg på scenen samtidig, men står som fryst i bakgrunnen de gangene handlingen ikke angår dem selv. Den åpne fortellerstrukturen gjør at overgangene mellom tablåene glir sømløst, og regien er stram gjennom hele forestillingen. Det finstemte samspillet mellom scenograf von Arx’ arbeid og Hodnes regi er fornøyelig å observere.

Duuns særtrønderske språk er overbevisende videreført, noe som er med på å gi forestillingen karakter. I tillegg til å fremføre sine replikker, hender det at skuespillerne resiterer deler av Duuns tekst som beskriver karakterenes handlinger og tanker fra et tredjepersonsperspektiv. Når skuespillerne får rom til å ironisere litt over egne rollefigurer bringes det mer humor inn i forestillingen, og dette gjør skuespillerne godt. Sammen med original bruk av suggererende musikk og minimalistisk scenografi (et par Dahls-flasker gjør bl.a. nytte for seg som spener når kyrne skal melkes dagen derpå), er dette selvrefleksive grepet med på å gjøre teaterstykket til et solid, selvstendig verk.


Raske vendinger
Selv om regien er elegant, bidrar de raske overgangene samtidig til at denne handlingsmettede versjonen av Medmenneske vises i et nokså høyt tempo. Har man ikke Duun friskt i minne kan det være utfordrende å henge med på utviklingen, hvem de ulike karakterene er og deres relasjon seg imellom. Det at enkelte ord i Duuns dialekt kan være vanskelige å forstå i dag, gjør at man må spisse ørene. Sånn sett er dette en forestilling som krever et oppmerksomt publikum.

Romanens opprinnelige hendelsesfattige partier med tværende, tung og liksom seig hverdagsstemning har i teksten den egenskapen at de bygger opp under karakterenes relasjoner og narrativets vendepunkt. Noe av dette fundamentet går unektelig tapt i teaterets komprimerte versjon, og det lar seg vanskelig gjenskape gjennom andre virkemidler. Jeg er overrasket over at en passasje avslutningsvis i romanen, hvor Ragnhild i praksis får sjansen til å renvaske seg i Håkons øyne etter drapet på Didrik, er utelatt fra teaterstykket. Her tar Ragnhild et valg jeg opplever som helt sentralt i forståelsen av både henne og fortellingen. Slike unnselige, men viktige, øyeblikk er sårbare i møte med spektakulære spenningstopper og et begrenset tidsskjema.

Det er mye å la seg imponere over i Trøndelag Teaters oppsetning av Medmenneske. De fleste frihetene som er tatt fra romanfortellingen er til å fryde seg over, og står som eksempler på fruktbare grep som gjør teaterversjonen slagkraftig, nytenkende og estetisk tiltalende. Hadde imidlertid utsilingen av originalmaterialet blitt gjort hakket mer varsomt, så ville nok forestillingen ha etterlatt seg et enda større, mer dyptfølt inntrykk.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER