Sympatisk - og absolutt nødvendig

De årlige festivalene på Black Box Teater har lidd under noe som har liknet en innebygget treghet. Det har alltid virket som publikum har trengt mye tid på å finne ut at den faktisk var i gang. Festivalstemningen har dermed gjerne latt vente på seg til de siste dagene.

Derfor var overraskelsen stor, både hos publikum og festivalledelsen, over den køen som allerede første dagen dannet seg i foajeen foran den enslige billettselgersken. Åpningsforestillingen måtte utsettes med minst en halvtime, men ingen så ut til å bli sure for det.

Tvert imot: Stemningen var tilstede fra start og har holdt seg helt siden. Teatersjef Jon Refsdal Moe uttrykte overfor meg at det delvis kan ha sammenheng med festivalens navnebytte for to år siden, fra det litt mer dulgte Marstrandfestivalen til Oslo Internasjonale Teaterfestival. Fra noe man må gjette seg fram til hva er, til å fortelle det rett ut, uten omskrivninger. Eller: Fra representasjon til det virkelige livet, kanskje? – noe Refsdal Moe reflekterer vidt og bredt over i festivalprogrammet.

Philippe Quesne – La Melancolie des dragons

Leken, melankolsk, vakker Gjerne det. Men: I 2013 begynte festivalen med det teatersjefen kalte ”det særeste Black Box Teater noensinne har vist”, Annie Dorsens digitale cutup-versjon av Hamlet, vist på en scene som for det meste var tom. I år startet det med en leken, melankolsk, vakker og svært tilgjengelig forestilling. Det snakkes ofte om abstrakte størrelser som disse såkalte forventningene man kjenner ”ligger i lufta”. Vel, i år var de der til gagns. Og da gjorde det i praksis ingenting at Nationaltheatret og Det Norske Teatret til sammen hadde valgt å legge hele fire premierer til festivalens åpningsdager(!). Det eksisterer både et organisert system (som premierelista her på scenekunst.no henter info fra), og en gentleman's agreement mellom Oslo-teatrene for å unngå slike sammenstøt. Hadde det bare dreid seg om en musikal, men både Jon Fosse (Morgon og kveld) og scenedebuten til Agnes Ravatn (Fugletribunalet) beveger seg potensielt innenfor samme publikumssegment som OIT.

– Usolidarisk, hørte jeg noen si. Kanskje det. Eller kanskje det er Black Box som er synderen? Uansett: Konsekvensene ser ut til å ha vært minimale. Mange av festivalens forestillinger hadde lange ventelister, noe som sikkert også gjaldt åpningsforestillingen – franske Philippe Quesnes La mélancolie des dragons.

Alle som har vært innafor rockeband-universet vet at de fleste av disse tøffingene som beveger seg rundt på landeveiene i slitne leiebiler, med sitt lange, fete hår, sine tatoveringer, naglebånd, solbriller og påtatt likegyldige miner, som velter ut av bilene med et ølstinkende rap, er grunnleggende snille gutter, besatt av en naiv, nerdete entusiasme, både for det de selv holder på med og for hvilke typer godterier man kan få på Statoilstasjonen i Alta. De er høflige, hjelper gamle damer over gata og vil generelt det beste for alle. Grunnlaget for denne godheten henter de i et bandfellesskap hvor de, etter mange års ørkenvandring, endelig har funnet noen som forstår dem.

Montering av scenografien til Findlay/Sandsmark/Pettersens o’ death – Foto: Christian Lycke

Sørlandschips Alt dette har Philippe Quesne og skuespillerne hans forstått: Noe som ser ut som et klassisk, litt forkomment heavyrockband, en litt anonym sliten variant av Aerosmith, har fått motorstopp midt i et snødekt landskap. De sitter i bilen og fordriver tida med å høre på musikk, drikke øl og gomle potetgull. Men allerede der avslører de seg: det er det politisk korrekte Sørlandschips de spiser! Så dukker en fremmed kvinne opp, og resten av forestillingen går ut på, med ubegrenset entusiasme, å vise kvinnen hva de er på turné med: en sinnrikt oppbygd kunstinstallasjon! La mélancolie des dragons er noe så sjeldent som en tvers gjennom underholdende og lett tilgjengelig forestilling – på Black Box Teater! Men samtidig er det også en sjelden kombinasjon av det sette og usette, av det velkjente og det absurde. Tittelen, på norsk Dragenes melankoli, er en presis beskrivelse av denne avantgardistiske tragikomedien.

Det er de nye ”norske” forestillingene jeg i utgangspunktet har fått i oppgave å skrive om. Men årets start slo liksom an en tone som ga en sjelden følelse av å være på festival. En følelse som nådde sin topp da jeg en dag, uthult og matt, midt i en forestilingsmaraton og uten å orke tanken på å rote meg bort til Carl Berners plass for å kjøpe en pølsemeny på seveneleven, oppdaget at det i baren ble servert en nydelig, varm linsesuppe med ingefær til 45 kroner, med godt brød til. Sympatisk – og absolutt nødvendig. Som en sånn festival bør være.

Sånt smitter – også kunstnerisk, uten at det på noen måte reduserer egenkraften i historier som Riding on a cloud, forestillingen libanesiske Rabih Mroué ga oss, fortalt av broren hans Yasser, som i en alder av 17 ble skutt i hodet av en snikskytter. Ettervirkningene har han slitt med siden, og de preget ham tydelig der han satt og viste sine hjemmelagde videoer som en slags egenterapeutisk dagbok.

Motus – Nella Tempesta

Litterært orientert Flere av de norske forestillingene var lagt tett inntil hverandre, som en øy midt inne i festivalen, uten at sammenhengen utover det nasjonale dermed var åpenbar. Verk produksjoners Paradise Now og Findlay/Sandsmark/Pettersens o’ death er fra før blitt behørig anmeldt på Scenekunst.no (se lenker eller relaterte artikler). Forskjellen mellom disse forestillingene er større enn likhetene, men en ting har de felles: Bruken av rommet og en aktiv scenografi.

I den andre enden av skalaen finner vi Mette Edvardsen og hennes nye forestilling We to be. Edvardsen er opprinnelig dansekunstner, men har i sine siste forestillinger blitt mer litterært orientert. På festivalen i 2012 kunne man gå inn på Deichmanske bibliotek på Grünerløkka og låne henne for en liten stund som en del av forestillingen Time has fallen asleep in the afternoon sunshine. Jeg ble anbrakt på en stol mellom noen hyller, overfor meg bare noen centimeter unna, satt hun, for anledningen i rollen som en bok. Eller: Boka hadde tatt bolig i henne og utdrag av den ble formidlet til meg på en lavmælt, hemmelig måte, som om det var forbudt.

I årets forestilling sitter Mette Edvardsen midt i salen, blant publikum, foran en tom, mørk scene. På fanget har hun en trykt tekst, et skuespill, som hun leser høyt. Teksten blir også sendt direkte ut på nettet, eller radio som Edvardsen kaller det, og distribuert til publikum etter endt forestilling. Den er en meditativ metarefleksjon, en samtale mellom tre rollefigurer; regissøren, suffløren og utøveren. Det er altså noe som er, eller kunne vært, en teaterforestilling, i det rommet vi befinner oss i her og nå. Et forsiktig lysspill gjør seg gjeldende mens Edvardsen leser. Sakte, sakte kommer et svakt lys til syne på scenegulvet for så å forsvinne igjen og langsomt komme til syne et annet sted, og like gradvist blir Edvardsens eget leselys sterkere for så å helt forsvinne igjen mens hun fortsetter å lese, i totalt mørke.

Det meditative elementet Det er bare å gi seg hen, og det minner meg, uten øvrig sammenlikning, om en konsert med John Cage jeg overvar på Høvikodden i 1983. På scenegulvet satt Cage ved et lite respatexbord opplyst av en enkel leselampe og messet med lav stemme fram Finnegan's Wake av James Joyce. Selv om ordene var forskjellige, var måten han leste dem på veldig repetitiv og til tider søvndyssende. Men ingen forlot salen. Vi ble sittende og etterhvert kunne man merke at man så og si hadde forlatt seg selv og blitt del av en stor kollektiv, meditativ publikumskropp.

Noe liknende skjedde også i Black Box Teaters lille sal våren 2015. Det meditative elementet er veldig tilstedeværende. Det trigger den frekvensen som minnene befinner seg på, situasjoner som ligger lagret i underbevisstheten. Og det handler om den spesielle formen for interaktivitet som høytlesning skaper.

Edvardsens stemme har en innebygd mykhet som gjør at det kjennes trygt å gi seg hen til den, men her kjentes det som den ikke holdt hele veien. Den har en skjørhet som etter hvert tok litt for stor plass i bevisstheten min, som om den var på vei mot å sprekke. Og dermed ble jeg påminnet om at det er danser hun egentlig er. Å framføre en så lang tekst krever et nitidig stemmearbeid. Men jeg hadde en fin stund der inne i det skiftende mørket.

Høy aktivitet i billettluka – Foto: Christian Lycke

I en helt egen verden Et lite rom i Kunstnernes Hus var arena for den delvis bergensbaserte colombianske billedkunstneren og komponisten Pedro Gómez-Egañas vesle ”skulpturperformance” The Kinetoscope of Time, basert på Brander Matthews novelle av samme navn som ble utgitt i 1895. Plassen er begrenset, og de få publikummerne blir anbrakt side om side på en benk. Gómez-Egaña kommer inn og begynner å fortelle historien om en manns møte med et kinetoskop, en av de første filmframviserne. Etter hvert trekker han til side et forheng og åpenbarer et rom med en rekke nesten identiske scenarier: En fin-de-siecle stol, et bord, et par briller, en bok, en sigarettsneip, en radio osv. gjentatt med små variasjoner. Det ser ut som seks eldre, nesten like herrer, iført morgenkåper og silkeskjerf nettopp har sittet der på rad og rekke og plutselig har måttet forlate åstedet. Egaña selv forlater rommet, men fortsetter å berette mens rommet foran oss får liv, i form av at radioantennene begynner å bevege på seg. Musikk blander seg inn i teksten, forvrengt, tonal/atonal, som om den ikke helt finner veien inn gjennom antennene.

Her sitter vi, i en helt egen verden, mens livet går sin gang noen få meter fra oss i kaféen på Kunstnernes Hus. Noen forteller oss en historie fra fjerne tider, på impeccable engelsk. Situasjonen har dermed også dette meditative potensialet, men plutselig er det over, etter et kvarter, og vi kastes tilbake ut i vrimmelen. Min hovedinnvending er dermed også en hyllest: det skulle vart mye lenger! En relativt lang tekst var presset inn på et kvarter. Den kunne uten problemer ha vært strukket ut over det doble. Situasjonen skrek etter pauser, etter tomrom å fordøye teksten, musikken og situasjonen i.

Men nå skal jeg se det italienske kompaniet Motus sine to forestillinger som avslutter festivalen. Dem skal jeg fortelle om etter påske.