Foto: Øyvind Eide. Med: Modou Bah, Kjersti Tveterås og Bernhard Arnø. Scenograf: Olav Myrtvedt. Kostymedesigner: Alva Brosten. Lysdesigner: Agnethe Tellefsen

Sverdkvinnens triumf

I den neonlysende, strobelysblinkende og irrgrønne Malersalen på Nationaltheatret triumferer og hevner Hjørdis seg på de helgelandske hærmennene som har lurt, misbrukt og forrådt henne.

Hjørdis, som er norrønt for sverdkvinne, fra stykket Hærmennene på Helgeland (1858) er en av Ibsens tidlige, såkalte, sterke kvinneskikkelser. Regissør Eline Arbos forestilling retter strobelys og sverdspiss mot et misbrukt og dypt frustrert menneske, som er overbevisende spilt av skuespiller Kjersti Tveterås.

Infamt menneske
Ifølge hovedrolleinnehaver Tveterås er Hjørdis: “Den bitreste og mest infame karakteren jeg noen gang har vært borti. Hvis jeg hadde møtt den dama i virkeligheten, ville jeg sluppet alt jeg hadde i hendene og løpt”. Videre forteller Tveterås i en promovideo på Nationaltheatrets nettsider, at utfordringen er å forsvare hvorfor Hjørdis er nettopp infam. Det å vise hvordan, sette seg inn i og forstå hvorfor et menneske kan bli så plaget lykkes iscenesettelsen godt med.

Da han var rundt 30 hadde Ibsen en nasjonalromantisk periode, en fase Toril Moi i Aftenposten påpeker at han måtte skrive seg igjennom, før han senere komponerte de samtidsdramaene som gjorde ham verdensberømt. Disse tidlige dramaene befinner seg i skjæringspunktet mellom sjangre og uttrykk, de er heller ikke helt vanntette når det gjelder historiske referanser: Ibsen brukte klipp- og lim metoden og kunstnerisk frihet når det gjaldt historiske hendelser. Blant disse finner vi Hærmennene på Helgeland og Fru Inger til Østeraat.

Stykkene har i ettertid blitt spilt lite, og den skisseaktige og åpne formen som den unge Ibsen kan kritiseres for, har Arbo brukt til sin fordel og spunnet videre på. Hun har bearbeidet den originale teksten grundig. Hun har kuttet, men også krydret den med referanser som peker til nåtid og til Ibsens langt mer anerkjente verk som Vildanden og Hedda Gabler.

Stødig miks av regigrep
Replikkene og handlingen flyter godt. Bearbeidelsen og moderniseringen føles ikke insisterende eller påtatt, som det ofte har lett for å gjøre når regissører velger å legge gamle drama til nyere tid. Både tid og rom holdes relativt åpent, men karakterene befinner seg fremdeles på Helgelandskysten, og det legges ikke skjul på at flere har vært ute på vikingtokt. Scenografien derimot refererer hverken til kysten eller til vikingtida, men til et forfalt og søplete naturlandskap slik det ofte er framstilt i postapokalyptiske filmer. Karakterene på sin side har en garderobe så sprikende at en kunne tro at samtlige har slått til med posekjøp av klær på Helgelands beste loppemarked.

Kostymene spriker, og det samme gjør spillestilen. Det veksles mellom nyanserte og naturalistiske replikkføringer, og passasjer med overdrevent tydelig kommunikasjon med en spillestil som ligner farse og såpeopera. Arbo maler med brede strøk, og benytter seg av tydelige og teatrale regigrep: Eksempelvis en teatersportaktig sekvens der Hjørdis oppfordrer sine, inntil da tilsynelatende, venner til å fortelle om det modigste de har gjort. De slår seg på lårene, klapper over hodet og roper “Oh hero!” i kor, før de en og en stiller seg i midten av halvsirkelen med ansiktet vendt mot publikum og forteller om sine heltedåder. Akkompagnert av Egil (Modou Bah) iført kanindrakt og gassmaske, som rister på en tamburin. Han spiller Hjørdis’ fire år gamle, relativt stumme sønn.

Litt etter litt nøstes det opp i en løgn Hjørdis ufrivillig har levd med de siste 5 årene av sitt liv. Hjørdis ble røvet fra hjemlandet Island mens hun sov, og giftet seg med en annen mann enn hun trodde. Etter fem års jævelskap og vondt ekteskap med Gunnar innser hun at hun har blitt løyet til, og lurt av den mannen hun elsker, Sigurd. Det hintes til at Hjørdis i tillegg til dette har vært utsatt for flere seksuelle overgrep og incest. I sin dype frustrasjon, fyll og flamme beveger Tveterås seg i en forvridd dans med en campingstol av plastikk. Hun snor seg i den, ligger på den, kjemper med den, danser i den og blir på et tidspunkt nesten kvalt av den. Bevegelsene understreker og formidler Hjørdis’ følelser særdeles effektivt. Det er tidvis også komisk, men først og fremst befriende å se at følelsene vises. Tveterås’ Hjørdis skjuler ingenting, hun har ingen innestengte demoner. Alt spilles ut!

Overleve i en ekstrem verden
Hun er utsatt for løgn, misbruk og vold, men det som får begeret til å renne over for henne er Sigurds trussel og påstand om at dersom hun ikke gjør som han sier så finnes hun ikke. Identiteten sin, sitt jeg og vilje går hun derfor i døden for. I et basketak som starter som en kjærlig omfavnelse kveler hun Sigurd så teaterblodet renner fra halsgropa utover brystet hans, Hjørdis ligger deretter bevegelsesløs ved siden av ham, logisk nok har også hun en del teaterblod på seg, men er hun utmattet eller faktisk livløs? I Ibsens tekst myrder hun Sigurd med et bueskudd, og tar sitt eget liv like etter ved å hoppe i havet. Hos Arbo er det åpning for den mest optimistiske tilskuer å tolke at hun lever videre, men de fleste vil vel tenke at selvmordet var og er uunngåelig.

I promomaterialet spør regissøren: “Hvordan overleve i en ekstrem verden – der alle må kjempe for seg og sitt?” Det går ikke. Vi overlever ikke i en sånn verden, hvis vi ikke blir anerkjent og sett for den vi er så vil svært mange av oss ta våre egne liv. Hjørdis tar flere med seg i døden, men de fleste selvmordere tar kun sitt eget. Premieredagen faller på årets verdensdag for forebygging av selvmord, og det blir umulig ikke å trekke en parallell til vår verden akkurat nå hvor det hvert førtiende sekund er et menneske i verden som avslutter eget liv, i tilsynelatende fri vilje.

Eline Arbo uttaler at hun har lagt forestillingen til en postapokalyptisk tid, og slik jeg forstår det vil hun varsle om hvor galt det kan gå. Jeg sitter igjen med en følelse av at vår verden allerede har blitt så ekstrem, og at det allerede har gått så galt. I hvert fall når man har selvmordsstatistikken fra WHO ferskt i minne, og kjenner Hjørdis så altfor godt igjen fra virkeligheten utenfor Malersalen. Et ødelagt, usett og dypt ulykkelig menneske, som det finnes så alt for mange av.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER