Svarta bjørn-2. Nordland teater 2013. Foto: Ola Røe.

Svart, poetisk og leken

ANMELDELSE: Svarta Bjørn. Navnet skjuler en kvinneskikkelse vi sjelden møter på scenen. Nå har Nordland Teater løftet fram den myteomspunnede anleggskokka i en tett og drivende musikal som bare er bittelitt for lang.

Svarta Bjørn er navnet på en, eller kanskje flere, kvinner som jobbet som kokker under byggingen av jernbanen mellom Kiruna og Narvik på slutten av 1800-tallet. Det var ikke lettjente penger. Mannfolkene på den såkalte Ofotbanen arbeidet seg ofte i hjel, fikk tidvis elendig og for lite mat, og i den norske – og svenske – verden omkring dem var klasseskillene enorme.

Kvinnene på anlegget hadde det ikke mye bedre. Tuberkulose og blodslit i kalde fjellandskap var én ting, sosial stigmatisering som følge av tett kontakt med jernbanesluskene en annen. Historikerne er ikke sikre på Svarta Bjørns faktiske identitet, men i Nord-Norge, hvor Svarta Bjørn er en godt etablert legende, har folk flest valgt å tro at det er helgelandsjenta Anna Rebekka Hofstad som skjuler seg bak kallenavnet. Uansett er hun i flere skriftlige kilder framstilt som en merkverdig kvinneskikkelse; kroppslig sterk og seig, noen sier vakker, noen sier mindre vakker, muligens prostituert, muligens ualminnelig talefør og krigersk, muligens ukuelig for alt annet enn rå kjærlighetssorg.

Kanskje er det kombinasjonen av nordnorsk og rå inntil det ukvinnelige som har gjort henne lite interessant på et nasjonalt plan, men i Nordland er hun både grundig studert og grundig behandlet i flere kunstneriske sammenhenger – ofte i folkelige spel. Her har myten om den mørke skjønnheten med bratt nakke og krigersk vilje fått etablere seg. En kvinne som var så attraktiv og samtidig så sterk at hun til slutt ble tatt av dage av sjalu og rivaliserende medsøstre.

Den myten har også Nordland Teater forholdt seg til, men latt Sven Henriksen skrive et manus som i tillegg tegner en politisk slåsskjempe av Svarta Bjørn. Hun tåler ikke urettferdighet, og tar ikke fem øre for å stoppe kjeften på hvem det skulle være. Denne skikkelsen er det Ingvild Holthe Bygdnes som iscenesetter, og hun gjør det med en fin blanding av å være steinhard og sårbar.

 

Bygdnes gjør en god jobb, men det gjør jammen resten av skuespillerstaben også. Prestasjonene er jevne, og det er kanskje derfor de klarer å få det hele til å svinge med en energi som både overbeviser, fengsler og overrasker.

Det hjelper også godt på at regissøren flere ganger bryter opp musikalrammen og slipper inn så vel komedien som det rene fysiske teatret. I dette siste ligger noe av forestillingens dypt smertefulle overbygning: Hvordan hadde de det inni seg, menneskene som slet seg ihjel for denne jernbanen?

Stein Winge har regien. Det har han hatt over staben ved Nordland Teater før, men denne gangen har det altså blitt en tre timer lang musikal der Bodvar D. Moe står for musikken, innspilt med et knippe av landsdelens beste musikere. Musikken danner dermed et solid reisverk for forestillingen, og Winge har klart å etablere en dynamikk på scenen der det hele spiller på lag, og driver tett i stødig retning. Scenografien er mangetydig og godt utnyttet, og sammen med en leken og stemningsfull videoprojeksjon skaper den en poetisk og følsom klangbunn som både underbygger og kontrasterer det råe og harde livet i anleggsbransjen.

Musikaler er av en eller annen grunn ofte lange, og denne er intet unntak. Det er mange historier og mange perspektiver som skal fortelles, men det er ikke alle historier som folder seg godt nok ut til å forsvare plassen sin. Midt i andre akt sniker det seg inn i fornemmelse av noe langdrygt og utydelig strukturert, og kanskje kunne Svarta Bjørn hatt godt av en runde til med dramaturgen.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER