Svar fra rektor på KHIO

Kjære Solveig Styve Holte og Runa Borch Skolseg,

Først, takk for gratulasjonen.

Jeg har lest det åpne brevet med interesse – og det vet jeg flere andre på Kunsthøgskolen også har gjort. La meg kommentere de delene av teksten deres som jeg oppfatter er av systematisk og strukturell karakter, og som jeg tenker at jeg i rollen som rektor kan gjøre noe med. De mer spesifikke spørsmålene knyttet til budsjetter og personer skal jeg ikke diskutere her.

Dere påpeker at studiene er mer opptatt av å bekrefte eksisterende forestillinger og posisjoner enn å stille spørsmål ved dem og å utfordre dem. Altså at det ikke eksisterer en tilstrekkelig grad av institusjonskritikk i avdelingene og på skolen. Dette kan selvsagt tenkes er riktig, men det avgjørende for meg er å legge til rette for og stimulere til at denne institusjonskritikken kan finne sted. Det er i dette lys at deres tekst er nødvendig som korrigerende stemme. Men denne formen for institusjonskritiske tilbakemeldinger må også ha et rom i institusjonen, og ikke bare utenfor. Vi har noen formelle verktøy for disse tilbakemeldingene allerede, i form av emneevalueringer, semesterevalueringer, studentundersøkelser o.a., men det vil alltid være viktig å stille spørsmål ved om disse verktøyene virker. Vi bruker evalueringene og tilbakemeldingene aktivt på alle nivå på skolen, og rektoratet har en spesiell rolle i dette arbeidet.

Et av de punktene dere tar opp som det er verdt å dvele litt ved, knytter seg til størrelsen på spesialiseringene. Min holdning er at to til tre studenter i en spesialisering er for lite. Jeg tror nok at en kritisk masse er minst dobbelt så mange studenter. For det første for å unngå en form for sosial og emosjonell intimitet som kan komme i veien for saklig og kritisk diskurs, men også fordi kvaliteten på felles refleksjoner fordrer flere stemmer. Likevel er det noen kvaliteter ved små klasser som knytter seg til spissing og fordypning. Å finne den riktige størrelsen på spesialiseringene krever derfor jevnlig kritisk refleksjon over formatet på undervisningen.

Videre påpeker dere at undervisningen ikke matcher studieplanenes ambisjoner, både når det gjelder kritikalitet, teorinærhet og forskningsholdning. Det er flere ting å si om dette: For det første ser jeg ikke bort fra at det kan finnes en viss avstand mellom noen av studieplanenes ambisjoner og innholdet i den respektive undervisningen. Men hvis dette er tilfelle, så må det fanges opp i emneevalueringene. Der spør vi eksplisitt om dette. Hvis studenter av lojalitetshensyn eller av frykt for å skape dårlige relasjoner til lærerne unnlater å svare ærlig, har skolen et kvalitetssikringsproblem. Dét kan jeg love jeg vil jobbe med. For det andre har dere et poeng når dere ønsker et større fokus på hva skolen vil med masternivået. Dette er allerede diskutert blant faglige ansatte og i ledelsen, og knytter seg både til utviklingen av mange nye masterprogram på skolen, men også til strømninger i det internasjonale kunstutdanningsfeltet. For det tredje vil jeg understreke at kunstnerisk utviklingsarbeid innbefatter en overflod av metoder (jf. Mika Hannula). Å jobbe såkalt "research based", (altså en undersøkende, nærmest journalistisk metode) er én av flere metoder. Andre jobber med taktile, kroppslige og materialbaserte undersøkelser som metode. Derfor må masternivået fange opp alle disse inngangene til kunstnerisk utviklingsarbeid. Jeg forstår og aksepterer ønsket om mer teori – og er vel i mange sammenhenger en talsmann for det også – men ønsker likevel å understreke mangfoldet av refleksjonsstrategier.

Jeg leser av deres tekst et ønske om rom for mer refleksjon. Og fri refleksjon. Når jeg har sagt at Kunsthøgskolen i Oslo skal være et laboratorium for kunstneriske undersøkelser, så mener jeg nettopp at vi skal være en plattform for refleksjon om og produksjon av kunst som ikke skjer andre steder. Hvis ikke tilfredsstiller vi heller ikke samfunnsoppdraget. Det kan høres pompøst ut –men er ikke mindre sant av den grunn. Derfor vil jeg bidra og stimulere til diskursutvikling og at fagene og praksisene settes i sammenheng. At de kontekstualiseres.

På et punkt er jeg veldig enig med dere: Vi kan orientere oss mer internasjonalt. Ikke bare fordi samtalene om kunst foregår i en internasjonal kontekst, men kanskje også fordi vi har noen menneskelige og moralske forpliktelser til å involvere oss og bry oss internasjonalt. Ikke minst i tider som disse, med humanitære kriser som minner oss på at vi ikke er alene i verden. I det perspektivet er ikke europeiske miljøer og institusjoner tilstrekkelig. Da bør man tenke globalt.

Til sist kan jeg forsikre dere om at vi allerede er i gang med å se på hvordan flyt av kunnskap, emner, kompetanse og erfaringer kan skje mellom avdelingene på en enklere måte. Studentene har da også i studentundersøkelsene de siste årene gitt uttrykk for at de ønsker flere valgmuligheter på tvers av avdelingene. Det har kanskje vært en silokultur på Kunsthøgskolen i Oslo. Men jeg opplever i dag en stor grad av nysgjerrighet mellom fagmiljøene på skolen. Derfor vil den gjensidige utvekslingen mellom avdelingene se annerledes ut i fremtiden enn den har vært.

Og ja. Jeg ikke bare våger debatten. Den er helt nødvendig. Også internt.

Jørn Mortensen Rektor Kunsthøgskolen i Oslo