Your blue ocean. Aquarama 2015. Foto: Jacob Johannes Buchard

Svanesang i basseng

KRITIKK: Forestillingen Your Blue Ocean i svømmehallen Aquarama i Kristiansand byr på noen fantastiske tablåer. Selv om dramaturgien halter litt underveis, klinger svanesangen i bevisstheten etterpå, skriver Anette Therese Pettersen.

En svane på ti-meteren, en hvitkledd kvinne på fem-meteren – og en rad ballett-korpsjenter på balkongen bak stupebrettene er synet som møter oss når vi ankommer Your Blue Ocean på Aquarama i Kristiansand. Lett hutrende (gitt at man er iført badetøy), med lukten av klor i nesa og omgitt av bisarre skikkelser er Your Blue Ocean en omfattende sensorisk opplevelse – allerede før det bærer utfor i vannsklia.

Scenekunstneren Laura Brøvig Vallenes, eller LOOPbyLaura, har tilhold i Kristiansand. Hun er utdannet ved Akademi for Scenekunst ved Høgskolen i Østfold, og har tidligere gjort en rekke performancer i Kristiansand. Første gang jeg så henne på scenen, var i Claire de Wangens Drive-in teater i 2005, og i likhet med de Wangen har Vallenes en forkjærlighet for (og er kompetent på å lage) store tablåer. I Your Blue Ocean har hun komponert scener som fungerer mer som levende bilder – hvor selve oppsettet eller komposisjonen er viktigere enn en eventuell handling. Tablåene er her befriende fri for narrativ og bildene som utspilles kan ses i sammenheng, men dette utspiller seg i så fall mer i tilskuerens hode enn i Aquaramas badeanlegg.

Temporær kunst
Aquarama ble bygget i 2013, og er etter eget utsagn ”et komplett anlegg med badeland, idrettsbasseng, stupeanlegg, spa, treningssenter, idrettshall og ulike tilbud innen folkehelse.” Anlegget, som eies av Kruse Smith, BRG og Kristiansand kommune, har et eget kunstutvalg, som avgjør hva slags kunst anlegget skal kjøpe. Utvalget fikk ved åpningen i 2013 et budsjett på tre millioner, hvorav én million er avsatt til vekslende kunst fra forskjellige kunstnere over fem år. I 2013 bestod dette av en utstilling ved kunstner Shwar Dler Quaradaki, mens Your blue ocean er en stedsspesifikk performance som publikum guides gjennom. Badelandet har i utgangspunktet kapasitet til tusen gjester samtidig, men under visningen av Your Blue Ocean var det kun tre puljer á femti gjester som fikk entre anlegget. Innpakket i håndklær bestod første halvdel av hendelsen av beskuing av tablåer fra ulike punkter på land.

Etter å skiftet til badetøy var publikum samlet i en korridor i badeanlegget. Jeg må medgi at det er sjelden jeg er så lettkledd i slike menneskemengder, og det var både litt kaldere og litt trangere enn forventet – og enda mer intimt skulle det vise seg å bli. Det å vandre på rekke og rad ut av en dusj og gjennom korridorer gir noen gufne assosiasjoner. Men når heisdørene åpnet seg, og en paljettjakkekledd herre, med solbriller og et lite leketøyskeyboard åpenbarte seg – med et rungende ’welcome!’ – var ubehaget blåst bort til fordel for en assosiasjon til Alice i Eventyrland – en stripete katt som stuet oss inn i heisen, og fraktet opp til toppen av badeanlegget.

Her var det altså utsikt mot en svane på toppen av stupetårnet, to kvinner lenger nede i samme tårn – og en rekke jenter iført tutu-skjørt, gulltopper, ballettsko og korpshatter. Så bar det utfor i vannsklia for hele publikum – hvor vi endte opp i et lite vannbad, gjennomvåt og ’døpt’. Fra én verden falt vi ned i en annen – inn i en drøm, om vi skal tro Vallenes selv.

På vei ut, noe fortumlet og forblindet av alt vannet, stod det vennlige vakter og delte ut fleecetepper og badehetter (jeg kunne strengt tatt trengt den badehetta noen sekunder tidligere) – samt glass med eplemost. Deretter ble vi guidet rundt i anlegget – vi vandret sammen som en flokk andunger. Tett sammen fulgte vi alle hans vink, bokstavelig talt.

Entusiasme og kritisk refleksjon
For dem som har møtt Laura Vallenes personlig, vil hennes entusiasme være gjenkjennelig i koreografien av korpsballettjentene. Med brede smil, vill latter og søkende blikk stod de først på bassengkanten – før de entret vannet og hengav seg til synkronsvømming. I nabobassenget satt en lett korpulent herre, i uniformsjakke, oppå en badesvane – som han stadig falt av og ned i vannet. I en bassengrenne bortenfor entret en rekke kvinner – iført hvite skjorter, sorte skjørt og kvister bundet fast på buken – en vannstrøm. Der fløt de rundt og rundt, mens vi stod langs bassengkanten og tittet på. Estetisk går assosiasjonene går til Nick Cave og Kylie Minogues musikkvideo Where the wild roses grow fra nittitallet, men også Shakespeares Ophelia og andre gjennom kunsten estetiserte bilder av døde kvinner i vann. Dette er et eksempel på Vallenes’ teft for grandiose bilder – som blir en blanding av vakre og groteske. I dette tilfellet, i en høst hvor nyhetsbildet har vært preget av saker om flyktinger som drukner under flukten til Europa, får bildene en ekstra grotesk slagside.

I en artikkel om nettopp scenekunst i basseng, diskuterer arkitekt og designer Nebojša Tabački hvorvidt den omfattende sensoriske stimulansen sansene utsettes for minsker muligheten for kritisk refleksjon: ”If the audience loses itself in the spectacle through the immersion process, seduced by sensory impacts that evoke pleasure, does this not influence its capacity for critical thinking and thus imply a loss of freedom?”.[i] Rett nok viser Tabački primært til mer kommersielle produksjoner i sin tekst, men opplevelsen av å være i en den drømmelignende verdenen som Your Blue Ocean var, åpnet opp for en mengde ulike assosiasjoner. Her ble det opp til hver enkelt tilskuer hvor langt og i hvilken retning man ville gå.

Vallenes har selv uttalt at intensjonen med Your Blue Ocean er at det ”skal føles som du går inn i en drøm.”[ii] Jeg tror ikke nødvendigvis at flyktningassosiasjonen hører hjemme i dette drømmeuniverset, men åpne bilder gir rom for mange ulike assosiasjoner og spørsmålet er hvorvidt verket tåler denne åpenheten. Om bildet av flyktninger som flyter i vann setter seg på netthinnen til tilskuer, vil det kunne gi andre lesninger av de påfølgende sekvensene – særlig noen sekvensene hvor en liten gutt medvirker. Når jeg ikke opplevde dette som problematisk under selve visningen kom det sannsynligvis delvis av de mange inntrykkene som hele tiden ble tatt inn – og delvis som en konsekvens av den inkluderende og vennlige atmosfæren som verket som helhet innga.

Det vakre møter det groteske
Og etter å ha vandret rundt i badeanlegget en stund, ble det etter hvert også muligheter for publikum selv å entre bassengene. I hovedbassenget fulgte vi guiden ut på en molo, hvor vi ble stående med vann til midt på leggene – og beskue et tablå bestående av en gullbåt, en uniformskledd herre og en ung korpsgutt. Ballettkorpsjentene og guiden lokket oss ut i vannet, hvor vi fulgte båten på den korte roturen på tvers av bassenget. Hengende midtveis i bassenget, mens man trådde vann etter beste evne, klatret to jenter opp i stupetårnet og inntok samme positur og koreografi som innledningsvis – inntil den ene ga etter for tyngdekraften og stupte uti med hodet først – og den andre trakk seg tilbake.

Igjen steg vi opp av vannet – og på vei videre passerte vi en dump hvor vår korpulente admiral vasket badesvanen sin, og i et reir oppå en oljetønne (med påskriften ’Skagerrak’) satt sangeren Tine Wulff og sang. Det er noe eventyraktig over sekvensen – og igjen er det denne balansen mellom det vakre og det groteske: det hekseaktige som møter det engleaktige.

Avslutningsscenen utspilte seg i et varmtvannsbasseng hvor svanen (Laura Vallenes) igjen dukket opp til en siste sang i en duett med danser Julie Rasmussen. I disse scenene blir det tydelig at Your Blue Ocean kunne hatt godt av et blikk utenfra, og mer nøysom regi – særlig siden vi ble invitert inn i vannet og kom såpass tett på utøverne i bassenget. Duetten mellom danseren og svanen tok en uventet vending når svanen viste sin ’sanne’ natur og vendte om fra det yndige til en mer fresende og voldelig versjon som skremte bort den andre. Hvorpå båtføreren senket korpsgutten ned i bassenget og lot ham flyte i bassenget, og inn i svanens beskyttende favn.

Kunstmøte som utveksling
I Your Blue Ocean tas også bildene inn gjennom flere sanser: ubehaget ved å være avkledd, kuldegysningene som tidvis går gjennom kroppen som følge av det å gå rundt i vått badetøy, lukten av klor – og etter hvert også fornemmelsen av selv å være i vann. Dette påvirker også den intellektuelle prosessen, i retning av måten den finske arkitekturprofessoren Juhani Pallasmaa omtaler en møte med kunst/arkitektur som en utveksling:

I lend my emotions and associations to the space and the space lends me its aura, which entices and emancipates my perceptions and thoughts.(…) It offers pleasureable shapes and surfaces moulded for the touch of the eye and other senses, but it also incorporates and integrates physical and mental structures, giving our existential experience a strengthened coherence and significance.[iii]  

Og det er nettopp det visuelle og sensoriske som står i sentrum for Your Blue Ocean, og som etterlater meg som tilskuer (og tidvis deltaker) med sterke bilder som sitter på netthinnen og i huden lenge etterpå. Hvis vi vrir litt på Pallasmaas ord, så kan Your Blue Ocean sammenlignes med et måltid hvor man spiser med øynene og hvor det er de gastronomiske høydepunktene som etterlater de sterkeste sporene.   

Dramaturgiske svakheter
Your Blue Ocean utspiller seg i et eventyraktig landskap med lett militante anslag gjennom korps- og militæruniformer (hva er det forresten med Kristiansand og korpsestetikk? Også i Doktor Proktor på Agder Teater/Kilden er korpsuniformen en sentral del av estetikken). Visningens svakhet blir det dramaturgiske, hvordan publikum skal møte bildene – det blir litt i overkant mye trasking langs bassengene i en periode. Og hvilken rolle vi har som publikummere virker ikke helt ferdig tenkt: er vi rene tilskuere eller er vi ment å komme nærmere? Er det meningen at vi skal stå og fryse litt innledningsvis, at vi deretter stues inn i heisen og kommer tettere på hverandre enn muligens ønsket?

Uniformene kombinert med de flytende kroppene kan starte en assosiasjonsrekke og påfølgende refleksjon som er vanskelig forenlig med den ellers vennlige og entusiastiske atmosfæren i badeanlegget. Your Blue Ocean hadde sannsynligvis hatt godt av ytterligere regi- og dramaturgiarbeid, også for å avstemme de potente bildene med kunstnerens intensjoner. Men selve komposisjonen av bildene er storslagen, og forhåpentligvis kan vi se frem til flere arbeider i dette formatet fra LOOPbyLAURA i fremtiden.


[i] Tabacki, Nebojsa: ”Diving into the abyss: scenography for conteporary aquatic theatres”, i Theatre and Performance Design( volume 1, issues 1-2), 2015, s.75

[ii] Vallenes, Laura Brøvig: http://www.fvn.no/kultur/Bestillingsverk-i-badebuksa-2924445.html

[iii] Pallasmaa, Juhani: The Eyes of the Skin, Wiley-Academy/John Wiley and Sons Ltd, 2005/2007, s.12

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER