A Swan Lake. Den Norske Opera og Ballett 2014. Foto: Erik Berg

Svanens dilemma

KRITIKK: – A Swan Lake beveger seg ubekymret fra referanse til referanse, uten at det fremkommer i media og program hvordan det lånes aktivt fra foregående mestre. Det virker fresht, men arrogant og litt naivt. Monica Herstad har sett Alexander Ekmans Svanesjø.

Svenske Alexander Ekman kommenterer, refererer og forvalter kulturarven på innsiden av institusjonen, heller enn å sette en agenda med selvstendige verk fra et perspektiv utenfor. En klassiker settes på hodet – her Svanesjøen, gjennom blant annet dramatisk å droppe svanen som protagonist. Hos Ekman erstattes den vevre skikkelsen Odette, den hvite danserinnen som mange assosierer med Svanesjøen, med en opera-diva, spilt av solistpraktikant Elisabeth Teige. I tillegg blir et nytt narrativ forsøksvis rekonstruert. Det er radikalt, satt i den rette sammenheng, som her. Det er en type nonchalant lek med det opprinnelige verket, for kanskje å avdekke en ny variant, en metode som er mer vanlig innenfor teater, der parafraser over svunne mestre kan fylle festivaler år etter år.

Forhåndsomtale vs forestilling
Hva ønsker DNO&B å signalisere med denne annerledes versjonen av Svanesjøen? På hjemmesiden i forkant av premieren promoterte de forestillingen Svanesjøen i en mer arkaisk form. I PR-løpet i forkant ble Camilla Spidsøe som Odette presentert i lange foto-artikler i pressen, uten at et slikt fokus tilsvarer hennes opptreden i forestillingen. Der vises hun kort som solist, før hun forsvinner i mengden etter et kort møte med sitt dystre blackswan-alter ego Odile. Odettes opptreden er langt større i magasinenene enn på scenen.

Fra et publikumsperspektiv skapes det dermed en forventning om et langt heftigere møte med det som kunne vært utformet som en prima ballerina assoluta-rolle, enn det vi faktisk får. Koreografen vil med dette grepet kanskje oppnå overraskelse per se, men han risikerer skuffelse. At PR-avdelingen velger å fronte en annen historie enn det som skjer på scenen, minner oss om at forestillinger også har en kvantitativ side som heter billettsalg. Men det til side: når Odette troner majestetisk, men akk så fjernt på toppen av et tak, er det så vakkert, og samtidig utilnærmelig. Et øyeblikk av svunnen glans, uten at det utdypes videre. Det forlates.

Avansert chic
Danske Henrik Vibskovs antrekk er langt mer fremtredende i verket. De fremheves fra første øyeblikk, og de fortjener fokus, det er bare å gi etter for den gode smak. Her formelig velter man seg i fine snitt og lekre gevanter. Første sett er preget av et fredelig folk kledd i fargetoner av rosa og nudes som minner om sent 30-tall – som var det et utsnitt av livet ute på gaten i et lykkelig mellomkrigssamfunn, fylt av sunne, glade mennesker, de lyse svanene.

Kostymene i de påfølgende aktene er av en helt annen art. En scene har karakter av en utenomjordisk invasjon, en annen gis et asiatisk martial art-preg, med sort korsett og kneregnbukser, det siste en must-have. Dette er litt av en visning, det er bare å gratulere. Som soldater i en jungel, alle med sorte tynne hjelmaktige hetter, som om det var en krig, kom de sorte svanene – en eminent fortolkning.

Slik tegnes subtilt det stilriktige folket i nudes: Odettes klan. De er mykt lyse, og blir fremhevet av sin motsats, de sortkledde Odiles. Metaforisk kan det forstås som soldatene mot folket, i Vibskovs bilde. Elegant.

Nederlandsk stemning
Annen del av Ekmans forestilling leder tankene til Nederlands Dans Theater både gjennom lys og scenisk struktur. Salen i Oslo har med ett samme følelse og stemning som finnes i en oppsetning av NDT. Etter først å ha bivånet en litt texas-preget olje-musikal, stinn av gryn og glad velgåendehet, trer et element av verfremdung inn som skaper emosjonell distanse i et klangfullt elegant format. Lyset er nettopp signert NDTs Tom Visser. Det har en storslagen, kjølig design som skaper helhet og følelse av fullendthet. Slik kryper NDTs signatur noe umerkelig inn over Den Norske Opera og Ballett. Også danserne er vant til NDTs uttrykk og forholder seg til dette på samme måte, samtidig som de fremviser forfriskende ny energi i møte med entusiastisk stemmebruk, velkjent smelling med dører – og vann. Det er vakkert, og det bringer med seg historien og erfaringen til dem som står bak.

Vannet som virkemiddel
Et lysklimaks oppstår når stearinlys tennes etter divaens hårfønertragedie. Ja, for her finnes også turgåing med hai og andre performance-pregede tilsnitt. Alt dette speiles i et barokt vann-teater-lignende bilde, som om det var inspirert av Concertgebouws vakre konsert i Amsterdam under fjorårets 125 års jubileum for byen som ble feiret i Prinsengracht-kanalen, der publikum ble plassert i gyngende småbåter og blant annet bivånet stjernetenoren Joseph Callejas og fremføring av 1812-ouverturen av, nettopp, komponisten bak den originale Svanesjøen, Tsjaikovskij.

Vannrørene som balanseres nydelig av danserne er en fantastisk scene. Vekterne av vår tid, vannmenn, klisjeene hagler, og la dem gjøre det – de speiler  Ekmans svanesjø som i seg selv er en overflod av ideer og referanser på løpende bånd. Ekman står selv for scenografien.

Musikken kunne minne om Squarepusher til tider og var iblandet bruddstykker av klassisk Tsjaikovskij. At sangerinnen nynner til deler av partituret, er formidabelt.

Når det er sagt, kan det virke som om DNO&B presenterer verdens første vannforestilling. Det vitner i tilfelle om svak grad av research å ikke å gi til kjenne at vann er et historisk viktig virkemiddel i rituell iscenesettelse både innenfor kunst og dans. Men kanskje er dette fortsettelsen av det glade, naive PR-budskap. Det kan imidlertid gå på den internasjonale troverdigheten løs. Vann på en scene har en magisk tiltrekningskraft. Like siden Ovids Metamorfose, i scenen mellom Echo og Narcissus hvor han speiler seg i vannet, har iscenesettelsen vært tett forbundet med vannet. Andre eksempler kunne være et kvantesprang til Sadler´s Wells vannforestillinger i 1800-tallets London, eller til nyere tid og japanske Min Tanakas prisbelønte forestillinger, til tyske Pina Bausch eller til koreografen Sasha Waltz´ berømte Dido & Aeneas. Belgiske Jan Fabres vakre Quando l´umo principale è una donna, hvor han lar sin solodanser renne bortover scenen badet i olje, som om scenen var en innsjø, kan heller ikke utelates som relevant scenografisk eller regimessig referanse. Denne forestillingen ble blant annet vist ved Stadsteatern i Stockholm i april 2006.

[Helo, helo], sier Ekmans danser når han alene krysser scenen, regissert som om han var med i Fabres verk. Hele utformingen av vannet på scenen minner utvilsomt om Fabres signatur-iscenesettelser, og kan vitne om en vel lettvint omgang med referanser fra Ekmans side.

Og, å ja, sprinkleranlegget til sist: Det væter scenen og skaper et rått gufs i salen. Det er samme virkemiddel som Meg Stuart bruker i sitt verk Blessed, som blant annet spilte på Volksbühne i 2007, for å illustrere konsum og miljøspørsmål, intet mindre.

Lett og elegant
Samtidig er nettopp det nye ved Ekmans grep hans evne til elegant å manøvrere seg gjennom tidligere landskap og binde dem sammen i en forfriskende ny og energisk design på flere nivå. I sitt gesamtkunstverk forholder Ekman seg lett og elegant til det som i billedkunsten kalles referansekunst. Det er et dilemma at scenekunst, ballett og dans i mindre grad følger opp en teoretisk diskurs. Operaen frekventeres eller forstyrres knapt av teatervitere, og faget ble nylig lagt ned ved UiO.

En hovedinnvending mot det lette er at for den jevne mann og kvinne kan det feilaktig virke som om møtet mellom vann og scene representerer noe nytt. Det som er nytt, er i stedet hvordan iscenesetteren beveger seg ubekymret fra referanse til referanse, uten at det fremkommer i media og program hvordan det lånes aktivt fra foregående mestre. Det virker fresht, men arrogant og litt naivt.

Ekmans koreografiske erfaring rommer før A Swan Lake primært verk av omkring 20 minutters lengde. Det kommer til uttrykk som usikkerhet i et helaftens format som strekker seg over to timer. Enkelte scener mot slutten repeteres for ofte, tilsynelatende mer som et tidsfordriv – samtidig som relevant innhold utelates. Mangelfull dramaturgisk forståelse kan være årsaken. Mens starten er pepret av påfunn, speiler avslutningen et slags regimesig vakuum som går over i det absurde.

Scenografiens hovedutfordring her er at i det man innretter bassenget på scenen, kan det ikke fjernes. For verkets skyld kunne forestillingen med fordel vært kortet noe ned. En helaften på hovedscenen virker her for langt i forhold til koreografiens innhold.

I enkelte dansesekvenser kommer Ekmans særegne koreografiske språk tydelig frem. Det er noe eget ved hans valg av uttrykk, og bevegelsene virker gode å utføre for danserne. Det synes at de fryder seg med utfordringen, og det er en knallhard innsats de gjør. Utfordringene har dessverre etter sigende forårsaket skader under prøvene. Dansernes innsats er en bragd. Dette er en ut over det vanlige krevende affære og annerledes for danserne rent fysisk.

Ekmans Svanesjø har som helhet et kontinentalt preg. Balletten er tidvis en superkul opplevelse, en vellaget, vill variant. Forestillingen skal bli film, og deler av verket egner seg godt for filmatisk gjengivelse.

Faglig eller kommersiell forhåndsomtale
En re-posisjonering av dansens forhold til institusjonen har vært på agendaen de siste årene. En trend tilsier at en del kommersielt suksessrike kunstnere er mindre kunstnerisk kompromissløse enn tidligere og nå oftere forhandler med sin kunstneriske integritet og kunstens autentisitet, i bytte mot en plass til å ytre seg innenfor en institusjonskapitalistisk diskurs. Kunsten stiller spørsmål ved eller går i dialog med på forhånd gitte rammer, heller enn å innta rollen som en utenforskapets selvstendige.

Som reminisens av et autonomt fagmiljø er det viktig å rette oppmerksomheten mot hvordan en lett nyliberalistisk salgskultur nå får prege den kunstneriske forhåndsomtalen. Kommersialisering og kvantitative størrelser er nær ved å erstatte hensyn til faglig fundert kunstformidling.

Hos Ekman forårsakes svanens død tilsynelatende av svart olje. Vannet ser i et bestemt lys ut som olje. Kanskje er det en utilsiktet valør, dog er den tilstede. Fabres olje var olivenolje. En robot overtar så og fører verket inn i fremtiden, her er humor med brodd.

Svanesjøen er på flere måter en must-see, samtidig som den tilføyer referansekunsten en ny valør.


Referanser:
http://operaen.no/Forestillinger/A-Swan-lake/

http://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/nnfa19042214/22-04-2014#t=26m10s
Stadsteatern, Stockholm, april 2006: http://www.kunstkritikk.no/kritikk/bersexy-scenekunst/
http://www.tuttoteatro.com/numeri/a5/5/a5n19fab.html
http://www.numeridanse.tv/en/catalog?mediaRef=MEDIA120209114809715

‘Hajimari mo Owari mo Nai (No Beginning, No End)’


http://warp.net/records/squarepusher

Se opp! “ Trendy naturkatastrofeberedskap på scenefronten i Europa


http://www.lespressesdureel.com/EN/ouvrage.php?id=1054&menu=
http://www.imdb.com/title/tt0947798/

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER