Leif Ove Andsnes og MCO i Grieghallen. Foto: Thor Brødreskift

Suveren eleganse, uten kanter

ANMELDELSE: Leif Ove Andsnes leverer varene i Beethovens klaverkonserter – igjen. Men det mer kantete og underfundig spydige ved Beethovens kjempende klønethet står i fare for å forsvinne i en form for moderne eleganse, skriver Emil Bernhardt fra Festspillene i Bergen.

Prosjektet ”The Beethoven Journey” – pianist Leif Ove Andsnes’ flerårige fokus på Beethovens fem klaverkonserter – har høstet lovord fra både kritikere og publikum.

For noen måneder siden gjestet Andsnes Operaen i Oslo med klaverkonsert nr. 2 og 4, da sammen med Det Norske Kammerorkester. Fredag 24. mai,  som del av Festspillene i Bergen, inntok han Grieghallen med de samme verkene, nå ledsaget av Mahler Chamber Orchestra. Dette er Andsnes’ utvalgte orkester for prosjektet, og de følger ham også på de kommende plateinnspillingene (konsert nr. 1 og 3 er allerede spilt inn).

Leif Ove Andsnes er som kjent en musiker i det internasjonale toppsjiktet. Når han kommer hjem, som for eksempel til Bergen, lar ikke hurraropene vente på seg. Det er helt forståelig og fullt fortjent. Andsnes leverer musisering på et meget høyt og imponerende nivå, la det ikke herske noen tvil om det. Men kritikeren bør ikke ta seg fri av den grunn. Selv om tekniske innvendinger i Andsnes’ tilfelle sjelden blir noe mer enn flisespikkeri, inviterer nivået ikke desto mindre til en diskusjon av spill og fortolkning på et mer overordnet plan. At det hele dermed blir mer komplisert, er en del av moroa.

Jeg opplever at Andsnes’ tilnærming står i en romantisk tradisjon, med vekt på sangbarhet, lange linjer og en utadvendt henvendelse. Han spiller på et moderne flygel, orkesteret er relativt stort og benytter moderne instrumenter. Et alternativ ville være å rendyrke både instrumentarium og format fra Beethovens egen tid i tråd med såkalt historisk orientert fremføringspraksis. Dette ville også påvirke selve fortolkningen, og enkelte har pekt på at i motsetning til det sangbare og lineære, ville en slik tilnærming medføre et større fokus på det retoriske hos Beethoven. Med ”retorisk” menes da en mer lokalt orientert, talende frasering der det enkelte motivets utsagnskraft rykker i sentrum gjennom aksenter, ornamenter og mindre tempomessige forskyvninger.

Jeg er ingen ekspert på historisk fremføringspraksis og har heller ingen prinsipielle innvendinger mot Andsnes’ og orkesterets valg av instrumenter. Spørsmål om tilnærming – historisk orientert eller moderne/romantisk – er i det hele tatt altfor skjematisk og utvendig med tanke på de nyansene vi snakker om her. Samtidig har den historisk orienterte bevegelsen gitt oss noen begreper – som for eksempel begrepet om det retoriske – som er nyttige i diskusjonen av fortolkning mer generelt. Jeg opplever også at retorikkbegrepet sier noe om det jeg selv savner hos Andsnes.

Etter konserten i Operaen, spurte jeg om ikke Andsnes kunne våget mer, gått mer eksperimenterende til verks og gjort seg mer sårbar, ikke minst ettersom fremføringene inngikk i et så omfattende, langstrakt – og som sådan beundringsverdig – prosjekt. Etter konserten i Bergen, må jeg innrømme at de samme spørsmålene vender tilbake. Andsnes’ Beethoven er solid og naturlig, formfullendt, uten unødige fakter. Samtidig er det noe avrundet og suverent ved holdningen.

Andsnes behersker Beethoven, hele tiden. Det skjer i et tempo som etter min smak er litt for statisk; et konkret eksempel er i forholdet mellom de ulike delene i rondoen i konsert nr 2. Et annet er de mange situasjonene i åpningssatsen i konsert nr. 4. Alt er på plass, tilpasset og integrert i et velfungerende storformskjema. Men det mer kantete og underfundig spydige ved Beethovens kjempende klønethet står i fare for å glattes over eller forsvinne i en form for moderne eleganse. Beethoven blir langt på vei en romantiker – med forventet dybde, men uten særhet. Resultatet er imponerende briljant og overskuddspreget, men også forbausende intetsigende, i mine ører.

Begrepet om det retoriske gir en peker mot det jeg etterlyser, som på overflaten kanskje kunne knyttes til de musikalske motivenes tale i et mer lokalt fokusert perspektiv. Samtidig er  dette retorikkbegrepet langt fra uttømmende. Og det jeg savner hos Andsnes, kan ikke knyttes entydig verken til den historisk orienterte eller den romantisk-moderne tilnærmingen. Det har snarere å gjøre med en sårbarhet i friksjonen mellom utøverens beherskelse og det uferdige og kantete i Beethovens kamp med materialet. Og her kommer for så vidt retorikkbegrepet i et nytt lys, i alle fall forstått – mer tradisjonelt muligens – som kunsten å beherske en formidlingssituasjon og på et vis overskue kommunikasjonen med publikum. Hva gjelder det siste, er Andsnes igjen suveren, ja så suveren at selve det dypt prekære, utsattheten, og dermed også lengselen hos Beethoven, forsvinner i beherskelsen, håndteringen så å si, av verkene. Jeg er klar over at dette er subtilt, likevel er Andsnes nivå så uomtvistelig at han med god margin tåler en smule diskusjon.

Mahler Chamber Orchestra gjør, ikke å forglemme, en formidabel innsats, både som Andsnes’ fleksible medspillere, og i de to Stravinskij-verkene som også sto på programmet. Klangen er samlet og fokusert, og som alltid i gode orkestre, kommer initiativet likeså mye bakfra som fra gruppelederne. Uten dirigent, men likevel med skarp presisjon, fremførte de først ”Konsert i D” for strykere fra 1946 , og siden oktetten for blåsere fra 1923. Det ble kammermusikalske høydepunkt der ekspressiviteten lå vel så mye i et rikt dynamisk register, som i en mer utvendig uttrykksmessig intensitet.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER