Suggerende, hypnotisk

“Grusomhetens Teater fascinerer stadig med sin evne til å ta fenomener og forestillinger det knytter seg sterke assosiasjoner til, og hente det ut av det realistiske og mimetiske og inn i det rituelle og absurde”, skriver Hobbelstad i Dagbladet og konkluderer med at “Forestillingen er suggererende, nesten hypnotisk, med sammensatte uttrykk som gjør at den aldri blir ensformig, til tross for at hvert scenebilde holdes nesten pinefullt lenge”.
Idalou Larsen vet imidlertid ikke helt hva hun skal mene: “Skal man ha fullt utbytte av «What a glorious day!» er det nok en fordel å ha et visst kjennskap til Bendik Riis merkelige liv og skjebne. I en lang periode av sitt liv var han innlagt på Gaustad, og traumatiske episoder både fra den tiden og fra barndommen går igjen i hans bilder. Kanskje det Lars Øyno har villet, nettopp har vært å gjenskape en lykkelig og uskyldig barndomstid. Men det er ikke godt å si. «What a glorious day!» har gjort meg mest perpleks”, skriver Idalou i Klassekampen.
“Denne gangen faller ikke Lars Øyno for fristelsen til å romantisere kunstneren og outsideren, slik som ved enkelte tilfeller tidligere. De stadige klesskiftene skuespillerne foretar seg, kan synes å henspille på et ønske om tilhørighet og sosialt fellesskap, slik som i Bendik Riis’ kunst, hvor utkastelse og hjemløshet er viktige motiv”, skriber Therese Bjørneboe. “Forestillingen kulminerer i en utrolig morsom og «weird» cowboy- og indianerscene, hvor de populærkulturelle stereotypene fremstår som surrealistiske korrektiv til 50-talls-Norge. Skuespillerne utfolder et stort register, både i forhold til fysisk kroppsbeherskelse, og gjennom henspillingene på det nesten dukkeaktig fortapte, men også «himmelvendte» ved figurene til Riis. Som vanlig i Øynos oppsetninger, kunne han likevel økonomisert bedre med virkemidlene og strammet sekvensene inn”, skriver Bjørneboe i Aftenposten.
“I følge Artaud skulle teateret tale for seg i stedet for å formidle innholdet. Dette bidrar til at forestillingen mangler et klart narrativt handlingsforløp der mening er noe en selv må legge til det fragmenterte estetiske uttrykket. Uten forhåndskunnskaper kan man ikke ane at dette i det hele tatt handler om Bendik Riis. Forestillingen blir som et kunstuttrykk som trenger en tekst som forklarer innholdet på et metanivå hvis man trenger å forstå det. Hvis ikke spiller det fritt på publikums egen assosiative tankegang. En kan få en personlig opplevelse eller ikke skjønne noe som helst. Det er derfor umulig å kaste terning på en slik trancendent performance, så fireren blir denne gangen et uttrykk for min personlige opplevelse med oppfordring til leserne å dra og se for seg selv”, skriver Kristine Andreassen i Fredrikstad Blad.
“Med forestillingen What a glorious day gir Grusomhetens Teater oss en sterk fortelling om den undertrykte og marginalisertes erindring om familiens hengivne kjærlighet”, skriver Anna Valberg her på scenekunst.