Styrking av frilanserne

I juni var det et år siden Skuespiller- og danseralliansen ble opprettet. I vår startet alliansen også opp et mentorprogram, der unge skuespillere og dansere kan få personlig veiledning av mer erfarne kolleger som er ansatt i alliansen, over en periode på ett og et halvt år.

Jeg møtte skuespiller Jon Arne Arnseth og hans mentor Duc Mai-The en lørdag tidlig i august. Jon Arne er utdannet skuespiller fra NISS i 2010. Denne høsten spiller han i forestillingen Edvard om Edvard Munchs liv på Østfold teater, og deretter i Reisen til julestjernen på Haugesund teater. Duc Mai-The, utdannet ved Statens teaterhøyskole i 1992, er aktuell med Riksteaterforestillingen Mens vi venter på Godot i oktober, i tillegg til at han jobber med et eget barneprosjekt.

Det virker på meg som de to ser frem til å tilbringe tid sammen og komme inn under ”skuespillerhuden” på hverandre.

Ti dansere og ti skuespillere ble ansatt i Skuespiller- og danseralliansen i desember 2012. Alliansen er er et prøveprosjekt som skal sikre frilans dansere og skuespillere økonomisk mellom oppdrag og bygge kompetanse gjennom ulike former for kurs og veiledning.

De 20 ansatte i Skuespiller- og danseralliansen sammen med statssekretær i KUD Kjersti Stenseng. Foto: Ida Willassen, Norsk Skuespillerforbund

Trygghet og motivasjon Duc, hvordan er det å være ansatt i Skuespiller- og danseralliansen?

Duc Mai-The: Jeg har vært mye i permisjon. Man er i permisjon når man har andre lønnede oppdrag som skuespiller, og altså ikke trenger å få lønn fra alliansen. Den økonomiske sikkerheten det gir er fin. Jeg er nå inne i mitt arbeidslivs lengste periode med økonomisk forutsigbarhet. Det er også ålreit med møtene og kursene vi er blitt tilbudt. Man driver ikke dank de dagene man får penger fra alliansen – man har forpliktelser og muligheter. Og så er det spennende folk med, som det er bra å knytte kontakt med.

Duc Mai-The synes alliansen lever opp til forventningene.

– Formålet er jo at skuespillere og dansere som allerede har jobbet en del, skal kunne fortsette å være i faget. I mitt tilfelle er økonomi en viktig forutsetning, blant annet fordi jeg har familie. Likevel er det økonomiske kanskje ikke er det viktigste. Ansettelsen gjør det lettere å se for seg at man skal være i faget lenge. Den tjener også som en motivasjon for å jobbe. For å beholde ansettelsen i alliansen, må man minimum halvparten av tiden være engasjert i andre arbeidsforhold. Det ligger også en anerkjennelse i å være utvalgt til alliansen, samtidig som den også utgjør et fellesskap mellom de tilsatte – noe som kan være mangelvare når man jobber som frilanser. Prosjektet er fremdeles i startfasen, men jeg føler allerede samhørighet med folka som er med der.

Inspirert Hvordan er det å bli tatt opp som adept, Jon Arne?

Jon Arne Arnseth: Det er spennende. Det er fint å ha et fellesskap og å være med på noe som strekker seg over tid. Mentorprogrammet varer i et og et halvt år, mens de lengste oppdragene jeg får som frilanser er på tre måneder. Jeg får mye igjen for bare å møte de som er med i alliansen og i mentorprogrammet – både dansere og skuespillere. Jeg hadde ikke tenkt over hvor kult dette var før jeg kom på åpningsmøtet!

Hva tenker du det kan bety for din karriere videre?

JAA: Mentorprogrammet skaffer meg kanskje ikke flere skuespillerjobber – men jeg får råd om hvordan man strukturerer hverdagen, hva man vil med karrieren sin og hva man skal gjøre videre. Duc har en masse kunnskap om dette. Jeg har også lyst til å lage mine egne prosjekter, og det har Duc erfaring med.

Kritisk og åpen DMT: Vi er jo i startfasen, så det er vanskelig å si hva dette kommer til å bli. Men når jeg hører deg nå, Jon Arne, tenker jeg på muligheten jeg har til å gi deg noe annet enn det du får i andre faglige sammenhenger. Jeg kan være personlig med deg, men også kritisk på en måte som ikke er like farlig for deg som hvis det kommer fra en kollega eller en du har forpliktelser ovenfor. Den eneste forpliktelsen du har i denne sammenhengen, er ovenfor deg selv. Det kan potensielt bli en veldig åpen situasjon. Jeg tenker også at jeg kan hjelpe deg i å gå et skritt til siden og betrakte din egen virksomhet; du behøver ikke være midt oppi det, du behøver ikke prestere. Jeg håper vi kan få til å skape et fristed, eller et sted å sortere, kanskje.

JAA: Ja, det er som du sier godt å få et annet blikk, som kan hjelpe meg å se hva det er jeg driver med.

Dere hadde et oppstartsmøte for mentorprogrammet nå rett før sommerferien, i juni. Hvordan var dette? Hva lærte dere?

JAA: På vei til dette møtet tenkte jeg – hva er det jeg har meldt meg på? Men det var fint, vi ble kjent med hverandre, vi fikk lære om hva det vil si å være adept eller mentor og hva kan man forvente av en slik relasjon.

DMT: AFF, en organisasjon for lederutvikling, var ansvarlig for seminaret. De snakket om å stille åpne spørsmål og om hvordan vi kunne visualisere målsetninger. For eksempel hadde de et hav av bilder hvor mentor og adept skulle velge hvert sitt. Våre passet veldig bra sammen; jeg valgte et tomt ark og Jon Arne valgte et bilde av fargeblyanter.

Så samlingen handlet om hvordan dere kan kommunisere og bruke hverandre?

D: Ja, og om mentoring generelt, for eksempel hva som ligger utenfor mentorens oppgave. Man kan foreslå hvordan adepten kan gå videre, men det er noe annet å ta på seg rollen som en terapeut eller arbeidsgiver. Det handler om å finne en balanse, samtidig som man holder relasjonen åpen. Vi vet ikke, og kan heller ikke vite, hva dette skal eller bør være – men vi vet noe om formen. Det ble også understreket at mentoren skal få noe ut av dette.

Bevisstgjøring Ja, hva får mentoren ut av dette?

DMT: Jeg forestiller meg at jeg kan få bekreftet at jeg har kunnskap. Jeg synes ofte skuespillerfaget er lite konkret, det er så koblet til den man er. Det å være i en relasjon og ha en samtale om det man driver med, understreker at man har erfaringer som kan være nyttige for andre. Det andre er at jeg er opptatt av at Jon Arne skal få hjelp til å finne ut av ting som han lurer på, og det er fint å få være med på.

Relasjonen deres, mentor og adept, minner meg om et slags lærlingforhold…

JAA: Ja, ikke sant. Jeg synes det er ålreit å kunne snakke med noen som har mer kunnskap enn meg – det er da man lærer noe! Jeg har mange jevngamle skuespillerkollegaer, men det er ikke sammenlignbart. Når man snakker med noen som har mer erfaring enn en selv, da strekker man seg videre.

Egne prosjekter Dere har jo også hatt et møte bare dere to – kan jeg spørre hvordan dette var og hva dere snakket om?

JAA: Jeg vil ikke si noe om hva vi snakket om helt konkret. Samtalen vår var heller ikke så konkret. Vi setter ikke opp noe vi skal igjennom. Men jeg har allerede fått hjelp til å stille spørsmål ved ting. Det jeg holder på med nå, er å sortere tankene mine og fokusere på ett eller annet. Dette ett eller annet er kanskje å begynne på et eget prosjekt.

DMT: Der var det sagt!

JAA: Der var det sagt. ja. Jeg trenger noe å fokusere på når jeg er mellom jobber.

DMT: Noe av det vi fastslo på møtet, var at vi ikke forteller andre hva vi to snakker om sammen. Det er en forutsetning for åpenhet. Men møtet handlet også om hvor vi skal. Vi prøver både å bli kjent og å lage en slags fremdriftsplan – en retning. Sortere litt. Det var en herlig dag, vi satt ute og spiste sushi og ble overfalt av flyvemaur.

Relevant veiledning Hva tenker du er grunnen til at akkurat dere to ble kombinert som mentor og adept?

DMT: Tone Øvrebø Johannessen, daglig leder for alliansen, har satt mentor og adept sammen ut fra søknadene våre.

JAA: Jeg skrev at jeg ville møte en som har gjort mye forskjellig, for det har jeg også lyst til – lage egne ting, spille på institusjon, turnere, spille i film, lese inn lydbøker. Du har jo gjort alt dette, Duc. Jeg liker at du har mange bein å stå på.

DMT: Alliansen vet at jeg har brukt mye tid til å tenke på hva jeg holder på med i et større perspektiv; hvorfor jeg skal fortsette å være skuespiller og hva jeg ønsker å få ut av det. Jeg vet ikke om dette er et spørsmål for deg, Jon Arne, men jeg har kjempet mye for å opprettholde motivasjonen og retningen i det jeg gjør og føler at jeg i stor grad har lykkes med det.

JAA: Jeg skrev jo i søknaden at jeg sliter med motivasjon i periodene jeg ikke har jobb. Jeg ønsket hjelp til finne tilbake til en slags gnist.

DMT: Dette handler kanskje også om roller. Jeg har brukt mye tid på å skille mellom det jeg kaller meg selv og den skuespilleren jeg er. Det er ikke så lett å ha det sånn – skuespilleren Jon Arne går på do, han står ved disken, han velger pasta – det kan være ganske slitsomt.

JAA: Ja, jeg opplever det samme. De gangene skuespilleren Jon Arne ikke gjør det godt, kjenner jeg meg også personlig innmari dårlig. Istedenfor bare å ha lyst til å legge meg ned, håper jeg at jeg kan klare å skille de to rollene, så jeg heller kan bruke dagene til noe konstruktivt.

DMT: Nettopp, jeg synes alltid det har vært vanskelig å kalle seg skuespiller når man ikke holder på med noe. Det å være skuespiller er et aktivt yrke. Da jeg var i New York på studietur, spurte en fyr i en bar der jeg skulle spise lunsj, hva jeg jobbet med. – Jeg er skuespiller, svarte jeg. – Ja, særlig, svarte han. Han trodde ikke på meg. Det handler nok om at det i USA er veldig mange som kaller seg skuespiller som egentlig jobber som kelnere eller drosjesjåfører.

Sideblikk Hva er det viktigste dere håper å få ut av den relasjonen dere skal ha nå i ett og et halvt år?

JAA: Jeg håper at om et og et halvt år er skuespiller Jon Arne og en privat Jon Arne helt adskilt. Skuespiller Jon Arne er fokusert og målrettet, mens den private Jon Arne er rolig og avslappet. Men kanskje det tar lenger tid, kanskje det tar ti år. Jeg håper også møtene med Duc vil hjelpe meg å utvikle dette sideblikket på meg selv, og at det vil hjelpe meg med motivasjonen.

DMT: Jeg håper at vi kan lage en relasjon som er bare vår, som utnytter de mulighetene som ligger i dette best mulig. Det er rimelig vagt sagt, men som mentor ligger det en fare i det å definere denne relasjonen for mye på forhånd, jeg må holde litt igjen. I det alliansen skriver om mentorprogrammet, er det stort fokus på det praktiske, hvordan man kan gjøre arbeidslivet mer forutsibart og ”lettere”. Men det at to kunstnere møtes over så lang tid er jo også et potensial for kunstnerisk utveksling, er dette noe dere har tatt stilling til?

Tillit DMT: Vi har ikke snakket om det, men jeg har tenkt at jeg i utgangspunktet har lyst til å holde meg litt unna det kunstneriske. En av de tingene jeg vil råde deg til, Jon Arne, er å skaffe deg en person som du stoler på som ikke er hyggelig med deg. Jeg vet om folk som har skaffet seg en alliert, en slags mentor, som snakker rett fra levra. En person fra bransjen som kommer og ser hva du gjør og sier hva de mener. Men jeg tror ikke det er jeg som skal være det for deg. Jeg tenker vi skal gjennom veldig mange andre ting, og at hvordan jeg forholder meg til deg rent kunstnerisk ikke er vesentlig i den sammenhengen. Jeg skal heller hjelpe deg til å tåle det du eventuelt får fra din andre allierte. Så kan det hende at vi forandrer på dette etter hvert. Men det kunne jo potensielt gi en situasjon der jeg så deg på scenen og tenkte: Han der skal ikke være skuespiller i det hele tatt. Jeg tror ikke det er tilfelle, men jeg ser det uansett ikke som min oppgave å dømme deg, jeg skal heller hjelpe deg til å finne ut av dette selv. For meg er det altså en fordel å ikke vite noen ting om deg kunstnerisk – kanskje tenker du det samme om meg? Det viktig her er om du kan stole på meg.

JAA: Ja, ærlighet og åpenhet er viktigst.

DMT: Det med å skaffe seg en mentor på eget initiativ er noe jeg vil anbefale alle å gjøre.

JAA: Det er jeg helt enig i. En person å prate med som er på et annet sted enn det du er selv er. Noen man kan strekke seg etter.

Alliansen i miljøet Hvis vi flytter fokus litt ut over deres relasjon: Alliansen kan virke ekskluderende i det at det kun gagner noen få i miljøet – er mentorprogrammet et forsøk på å åpne opp tror du, så flere kan ha utbytte av og kunne ta del i det som alliansen tilbyr og bygger opp?

DMT: Alliansen er en bedrift hvor jeg som ansatt har ansvar og oppgaver, og blant dem er å dele erfaringer med andre. Det er jo frivillig å være med på mentorprogrammet, men det oppleves samtidig som en oppgave. Det at alliansen er eksklusiv er sant i en forstand, samtidig som de som de ansatte er valgt ut fra visse kriterier. Du må ha jobbet så og så mye, og du må ha en inntekt som er under en viss grense. Jeg vet at det var folk som ikke kom inn fordi de tjente for mye. Alle som har jobbet som skuespiller kan ikke få innpass i en slik ordning. Samtidig er det også alliansens mål at den skal utvides så den kan gagne flere, og at den skal bli en fast ordning – foreløpig er det jo en prøveordning som varer ut 2015.

Hvordan oppleves alliansen fra utsiden?

JAA: For meg er den egentlig fjern, jeg har ikke jobbet nok til å søke uansett. Men den virker som et godt tilbud – det at du må ha jobber for å få fortsette synes jeg er genialt. Jeg håper at jeg en dag kan være med.

Å prioritere riktig Jeg synes det er interessant at alle jeg har snakket med om alliansen er veldig opptatt av at flere skal få muligheten til å bli med. Det er tydelig at tilbudet fungerer for de som er tilsatt, og at de ser det som et gode som flere i miljøet burde få tilgang til…

DMT: Egentlig vil jeg jo ha minst mulig penger fra alliansen, jeg vil jo heller jobbe. Men den økonomiske tryggheten er ikke uvesentlig, den gjør at du kan fokusere på skapende arbeid og på faget, og ikke bare tenke på hvordan man skal tjene penger. Ansettelsen i alliansen kan dermed også ha noe å si i forhold til hvordan man prioriterer prosjekter, om man tenker at man må tjene så og så mye og dermed må tenke kommersielt, eller om man gjør det for den kunstneriske utviklingen. Sånn sett er alliansen med på å utvikle den frie kunsten.