Swan Lake Pedersen Foto: Foto: Sveinn Fannar Jóhannsson

Stygg andunge eller vakker svane

Anmeldelse av Henriette Pedersens “Swan Lake”.

Det meste som produseres av scenekunst er versjoner av klassikere. Samtidsdansen har derimot vært opptatt av å skape nye verker. På 1980 og -90-tallet kom det en humor inn i samtidsdansen som blant annet gjerne parodierte dansens klassikere, og Henriette Pedersens Svanesjøen kan sees i denne tradisjonen.

Dette er ikke en forestilling som benytter den klassiske ballettens åpenbare kamp mellom godt og ondt, slik vi i fjor kunne se i filmen Black Swan. I denne versjonen er motsetningen mellom hvitt og svart redusert til håpløse forsøk på å krittlegge Black Box’ svarte rom. Det ender stort sett i støvlegging.

I originalens tradisjonelle dramaturgi bringes kampen mellom protagonist og antagonist til en forløsning. Denne versjonen er dramaturgisk sammensatt av en rekke episoder der danserne er i gjentatte uforløste situasjoner. Denne dramaturgien underbygges i den oppstykkete bruken av Tsjajkovskijs musikk, og bruken av korte sitater fra den klassiske koreografien.

Forestillingens bærende element er de situasjonene danserne fortløpende er i, alene eller sammen. Det er ikke en historie som skal fortelles, men korte, sceniske episoder der danserne undersøker en tilstand. Ofte viderefører disse episodene Pedersens tidligere utforskning av det dyriske i triologien Animal Magnetism. Her er danserne tilsynelatende fugler i en kontant kamp mellom den hvite svanens uskyld og eleganse, og den svarte svanens sensualitet og listighet, men de kommer sjelden lenger enn spastiske bevegelser og gutturale skrik.

Forestillingens styrke er derfor avhengig av at du kan leve med i danserne variasjon mellom det ubehjelpelige, groteske, komiske og sensuelle. Situasjonene kan i verste fall oppleves som formålsløst uttrykksbehov, men er heller gjerne uttrykk for menneskelige tilstander gjennom forsøk på å sprenge seg ut av den klassiske ballettens estetiske idealer.

Svanesjøen er første del i Henriette Pedersens nye trilogi Riding Romance der hun vil gi sin tolkning av tre av romantikkens kunstverker. Slik Svanesjøen fremstår, er det ikke den vakre og idylliske romatikken vi vil få del i. Det er heller den romantiske tradisjonen som lar seg fascinere av naturens mørke sider. Pedersens røffe estetikk underbygges av den enkle og effektive bruken av lys, kostymer og rekvisitter.

H. C. Anderesen stygge andunge viste seg å være en vakker svane. H. Pedersen styggvakre fugler vil kanskje vise oss at det inne i oss alle finnes både en kvekkende and og en grasiøs svane.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER