Bergen Filharmoniske Orkester, Peter Herresthal og Missy Mazzoli. Foto: Thor Brødreskift

Strykerfamiliens klangrikdom

Samarbeidet med fiolinist Peter Herresthal var høydepunktet blant flere vakre verk for strykere av årets festspillkomponist Missy Mazzoli.

Årets tema under Festspillene i Bergen var «This is America?», og årets festspillkomponist, amerikanske Missy Mazzoli, viste seg å være et godt valg, selv om festspillstaben antagelig har hatt enorme mengder papirarbeid for å få henne inn i landet. Oppdraget som festspillkomponist gjorde at Mazzoli reiste ut av New York for første gang på halvannet år.

Verk av Mazzoli ble spilt ved fire konserter: Hun var selv solist på klaverstykket The Night Ahead and No Real Fate, som fungerte som oppvarming til Griegs a-mollkonsert i Grieghallen. Kvelden før samme sted urfremførte fiolinist Peter Herresthal to verk for fiolin sammen med Bergen Filharmoniske Orkester (BFO) i Grieghallen. Noen dager senere spilte BIT20 strykekvartetten Enthusiasm Strategies i tillegg til verk fra prosjektet Luna Composition Lab i Håkonshallen. Ved en av kveldskonsertene på Troldhaugen spilte dessuten Ole Christian Haagenrud klaverstykket A Map of Laughter.

Kjærlighetserklæring til strykerfamilien
Konserten med Herresthal og BFO i Grieghallen utgjør et av høydepunktene ved årets festspill for min del. Mazzolis to verk for fiolin og strykeorkester spilles innimellom symfoniske verk av andre amerikanske komponister: Charles Ives, George Walker og John Adams, med ekstranummer av George Gershwin. Orkesteret blir for anledningen ledet av James Gaffigan.

Det første Mazzoli-stykket, Grammy-nominerte Vesper for fiolin, er opprinnelig skrevet for kontrabass og kammerorkester, og ble skrevet om for fiolin etter et møte mellom Mazzoli og Herresthal. Sistnevnte har øreplugger i begge ørene og mikrofon på fiolinen, og jeg blir nesten nervøs for at buen skal hekte seg fast i alle ledningene. Mazzoli styrer elektronikken, med innspilte korsekvenser som Herresthal danner tremoloer og korte løp under. Det virker som om hun forsterker visse frekvenser i fiolinklangen og nesten fjerner andre. Når jeg ser opptaket av konserten i etterkant, er det ikke på langt nær samme lydopplevelse. Digitalversjonen er dessuten preget av forstyrrende bilyder som ikke hørtes i salen.

Mazzolis fiolinkonsert Dark with Excessive Bright er skrevet med Herresthal i tankene. Her utforsker komponisten det rike klangspekteret til fiolinen og de andre strykeinstrumentene. I rikt monn benytter hun seg av alle de morsomme teknikkene strykerne har til rådighet: glissando, pizzicato, arpeggio, flageolett og con legno (å slå på strengene med tre-delen av buen). Både orkesteret og solisten dyrker de lyseste frekvensene gjennom variasjoner mellom løse strenger og flageoletter. Flortynne klangtepper kombineres med lyriske partier der det vakre temaet utvikles, for eksempel i en rørende samtale mellom solostemmen og en av kontrabassene.

Herresthal har et vell av nyanser i flageolettene: Også når han bevisst gjør dem tørre og tåkete med buen, er de glassklare i klangen fra venstrehåndens side. Alt spilles med en kombinasjon av letthet og inderlighet som er utmerkende for Herresthal.

Da BFOs sjefdirigent Ed Gardner tiltrådte i 2015, sa han i et intervju at noe av det første han merket seg ved orkesteret var en særegen varme i strykerklangen. Det han satte fingeren på, blir ekstra tydelig når strykerne fremfører musikk av en komponist som er så lydhør for dem. Tidvis er det flere stemmer innad i hver stemmegruppe, og orkesteret får skinne nesten like mye som solisten.

Mazzolis fiolinkonsert fremstår for meg som en kjærlighetserklæring til instrumentet og til hele strykerfamilien. Måten Herresthal bruker instrumentet på gir meg en sterk trang til å tørke støv av min egen fiolin straks jeg kommer hjem fra Grieghallen. Sist jeg kjente en slik akutt inspirasjon på konsert var i Håkonshallen i 2017, ved Herresthals fremføring av daværende festspillkomponist Kaija Saariahos fiolinkonsert Graal Théâtre.

Kvinnelige forbilder for komponistspirer
Ved konserten i Håkonshallen rettes søkelyset mot prosjektet Luna Composition Lab, som Mazzoli startet i 2016 sammen med kollega Ellen Reid. Ved å skape en møteplass for unge kvinner og ikke-binære personer som ønsker å utvikle seg som komponister, ønsker Mazzoli og Reid å bidra til å rette opp ubalansen i kjønnsrepresentasjon på feltet. Deltakerne – som alle er i tenårene – følges opp av kvinnelige mentorer og møtes på workshops i New York.

Konserten er prosjektets første utenfor USA, og Mazzoli forteller at hun håper på å etter hvert kunne hente komponistene til Norge for et samarbeid, siden arbeidet for å bøte på mannsdominansen i komponistmiljøet ikke går raskt nok her heller. Blant de tre deltakerne fra prosjektet utmerker Olivia Bennett seg med samme nysgjerrighet overfor strykerne som Mazzoli. Bennets stykke Mass utforsker også de «stygge» klangene i instrumentene.

Kveldens stykke av Mazzoli er Enthusiasm Strategies, et bestillingsverk fra Kronos-kvartetten. Igjen slås jeg av hvordan hun utnytter klangene i strykeinstrumentene. Stykket er ikke virtuost i tradisjonell forstand, det legger snarere opp til den samme lydhørheten overfor instrumentet som fiolinkonserten og vesperen. Istedenfor å kjempe frem toner gjennom den strabasiøse teknikken en ofte forbinder med virtuositet, lar Mazzoli instrumentet bli en medspiller, som om det ligger en tanke bak om å la det klinge nærmest på egne premisser, ved å rendyrke lydene av løse strenger, flageoletter og lyse frekvenser. Mot slutten stilner tonene gradvis for hvert strøk, før kvartetten til slutt spiller ett sakte, taust oppstrøk.

Avslutningsvis fremfører en strykeseptett fra BIT20 John Adams’ Shaker Loops, som de nylig har spilt inn, og som de dessuten har planer om å lage musikkvideo til. Stykket er tett og intenst – og tilsvarende fysisk anstrengende å fremføre. Strykerne fra BIT20 evner å spille verket med den nesten irriterende tekniske perfeksjonen som kreves, samtidig som de legger til den nødvendige følsomheten i nyansene som medfører at de tørre, repetitive sekstendedelene ikke føles irriterende likevel.

Underlig programmering
Begge de nevnte konsertene, Luna Composition Lab-konserten i Håkonshallen og Herresthal-konserten i Grieghallen, føles godt sammensatt. Ved konsertene der de to kortere klaverstykkene hennes ble fremført derimot, virker Mazzoli tatt med på repertoaret mer av plikt enn som del av en helhetlig programtankegang, tilsynelatende tilfeldig skvist inn blant andre pliktverk.

Ved Ole Christian Haagenruds konsert på Troldhaugen – som erstatter en avlyst konsert med Ingrid Andsnes – spilles klaverstykket A Map of Laughter innimellom blant annet Schubert, Brahms og Griegs lyriske stykker. Det er vel og bra å spille så mye som mulig av festspillkomponisten, men det ville vært en fordel om verkene ble satt i en mer gjennomtenkt sammenheng.

Festspillenes signaturverk, Griegs a-mollkonsert, kom i år ikke med på programmet før i siste liten – solist Håvard Gimse skulle uansett spille flere andre konserter og reddet tradisjonen da han takket ja også til dette oppdraget. Mazzolis verk The Night Ahead and No Real Fate for piano og elektronikk, der hun selv er solist, ble lagt til denne konserten enda senere igjen. og føles ganske malplassert før Samuel Barbers Adagio for strykere og «a-mollen».

Disse to klaverarrangementene kan jeg kun se digitalversjonen av, og jeg mistenker at det også her er en del som går tapt når akustikken skal fanges på opptak. Den hule klangen fra det vidåpne flygelet forsterkes av de åpne, kjølige klangene i elektronikken, som Mazzoli styrer selv, men lyden føles tam.

Kanskje var avstanden gjennom skjermen en grunn til at klaverstykkene av Mazzoli på festspillprogrammet ikke gjorde like stort inntrykk som verkene hennes for strykere. Kan hende ble opplevelsen påvirket av at klaverstykkene ikke ble satt i en like god kontekst.

Hovedgrunnen var nok imidlertid at Mazzolis fiolinkonsert, vesper og strykekvartett ble eksempler på hvordan komponisten som få andre får frem strykeinstrumentenes fulle klangbredde under takhvelvingene – godt hjulpet av fantastiske utøvere som Peter Herresthal, BIT20 Ensemble og strykerne i Bergen Filharmoniske Orkester.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER