Strykekonsert med og uten løs snipp

Mari Samuelsen og Ragnhild Hemsing er omtrent samme generasjon, født i henholdsvis 1984 og 1988. De har begge fått sin skolering ved Barratt Due musikkinstitutt i Oslo og gjør for tiden internasjonale karrierer. De har imidlertid spesialisert seg i ulike retninger: Samuelsen spiller mye samtidig minimalistisk repertoar og har vært en pådriver for å spre klassisk musikk til utradisjonelle arenaer som nattklubber og utesteder, mens Hemsing har røtter i norsk folkemusikk og har hele tiden spilt hardingfele parallelt.

Barmusikk uten barstemning Dette var konsertene deres under Festspillene eksempler på. Samuelsens konsert fant sted i Grieghallens store, åpne publikumsområde i annen etasje, kalt Spissen på grunn av rommets spesielle form – mange etasjer høye glassvegger som danner en smal trekant. Ifølge programmet skulle konserten ha «løs snipp» – den hadde åpen bar og begynte klokken 22.00. Samuelsen hadde med seg fem andre strykere og en pianist, og konserten besto for det meste av amerikansk og britisk minimalisme, med komponister som Max Richter, Caroline Shaw, Phillip Glass, men hadde også med Arvo Pärts udødelige Fratres og barokkverk av Bach og Johann Paul von Westhoff (se faktaboks for detaljer).

Jeg synes repertoaret var godt sammensatt og ensemblet godt samspilt, og Samuelsen briljerte med teknisk finesse og stilsikkert raffinement. Fratres var et høydepunkt, der hun i tillegg spilte med en mer personlig inderlighet. Likevel ødelegger det hele opplevelsen for meg at lyden er mikrofonforsterket. Det er nærmest umulig å gjengi klangrikdommen og nyansene i akustiske strykeinstrumenter gjennom et høyttaleranlegg. Jeg vet ikke om det er et stilistisk valg eller et pragmatisk grep for å overdøve småprat og klirring i glass hvis man faktisk spiller i en bar eller nattklubb, men med publikum lydig plassert på hver sin stol med behørig koronaavstand, var det vanskelig å forstå behovet for forsterkning. Det er kanskje også litt en smakssak, men for min del gjør dette at selve hovedpoenget med å ha en levende konsert i en sal, forsvinner.

Tilbake til folkemusikken Ragnhild Hemsing og TrondheimSolistene i Håkonshallen var derimot befriende akustisk. TrondheimSolistene åpnet med et senromantisk og tilgjengelig ungdomsverk av Fartein Valen. Fremføringen ble litt skjemmet av intonasjonstrøbbel og en rufsete, uensartet klang, som om ensemblet ikke var helt samspilt. De spilte seg imidlertid mer sammen etter hvert, og selv fra begynnelsen skortet det ikke på intensitet og kraft. Før Hemsing kom på banen, spilte de også Lasse Thoresens Skyggers drøm – skrevet spesielt for og innspilt av TrondheimSolistene, men her fremført i en nylig revidert versjon. Verket blander lange melodiøse strøk av varierende intensitet med et underliggende spill av pizzicato-toner. Sistnevnte dukker noen ganger opp som små sporadiske bobler, andre ganger som et tett mylder. Iblant er strengeplukkingen helt integrert i lydbildet, men på sitt mest interessante blir lydbildet helt transparent, idet de seige, langtrukne stryketonene danner et slags lokk eller en hvelving over de små putrende boblelydene, og skaper følelsen av et åpent, lydlig rom. Noen ganger blir kontrasten mellom teksturene så tydelig at det høres ut som andre instrumenter er involvert – en harpe eller xylofon, eller til og med menneskestemmer som klukker og mumler. På sitt minst interessante er de store strømmene av melodisk stryk kanskje litt forutsigbare, men akkurat når jeg rekker å tenke den tanken, tynnes lydbildet igjen ut og noe begynner å boble og klukke under overflaten og gir ørene mer å jobbe med.

Deretter kom Ragnhild Hemsing på scenen, og resten av konserten var viet hennes idé om å eksperimentere med folkemusikkelementene i Edvard Griegs Peer Gynt-musikk. Både verk fra orkestersuitene (op. 46 og 55) og fra den posthumt samlede teatermusikken (op. 23) var arrangert for strykeorkester og solo fiolin/hardingfele av Tormod Tvete Vik.

«Norsk» musikk? Idéen gjør meg i utgangspunktet litt krøllete i hodet, for her er det flere metaperspektiver i sving: Griegs omgang med folkemusikken er mildt sagt omdiskutert. Den kulturelle avstanden mellom borgerskapet i byene og bønder og småkårsfolk på landsbygda var enorm på Griegs tid, og han hadde nok, farget av sin tid, et naivt og romantiserende syn på «det urnorske» i folkemusikkutøvelsen han oppsøkte og opplevde. Kreditering og kompensasjon for bruken av opphavspersonens åndsverk var det ofte så som så med. Det kan også diskuteres hvor «norsk» Griegs musikk egentlig var, all den tid han var en del av en europeisk trend der komponister hentet ut sammenlignbare folkemusikk-aktige elementer og vendinger fra sine respektive lands tradisjonsmusikk. Man kan derfor se for seg at Griegs i bunn og grunn europeiske kunstmusikk og – i mangel av et bedre ord – ordentlig folkemusikk, egentlig er på estetisk kollisjonskurs.

Første stykke ut gjør imidlertid hjernekrøllene mine til skamme, for Hemsings virtuose hardingfeleimprovisasjon over den akk så overeksponerte melodilinjen i «Morgenstemning» gir verket en helt ny dybde. Så tilsvarer også melodiens fire første toner hardingfelens understrenger, forklarer programmet, og sånn sett er den kanskje spesielt egnet. Dessverre er det ikke like mye å hente i alle stykkene, spesielt de som er arrangert for fiolin. Arrangementene er fine, og både solist og ensemble spiller med et energisk driv – særlig er «I Dovregubbens hall» arrangert og spilt slik at man knapt savner originalens karakteristiske blåsepartier og slagverk – men den slående effekten fra «Morgenstemning» oppnås ikke i de andre verkene i samme grad.

Det var litt tilfeldig at det var akkurat disse to konsertene jeg rakk å få med meg fra Festspillene i år, og jeg vet ikke om noen hadde til spesifikk hensikt å sammenstille akkurat disse to fiolinistene. Det fremstår uansett som glimrende programmering fra arrangørenes side at de gir plass til to så ulike kunstnerskap, som på hver sin unike måte aktualiserer og eksperimenterer med den klassiske fiolintradisjonen og den tradisjonelle fiolinistrollen.