Streite forstyrrelser

Arrangementene ved årets festspill i Bergen er delt inn i tre kategorier: «Forstyrrelser», «Forbindelser», og «Fornøyelser». I et overraskende stigmatiserende grep er samtidsmusikk samlet i førstnevnte kategori, mens «det ypperste av den klassiske kunsttradisjonen» befinner seg i kategorien «Forbindelser». Bare der ligger det en hel kronikk, men jeg nøyer meg med å påpeke det uheldige i at en tung institusjon som Festspillene allerede i programmet plasserer samtidsmusikk i en gammel og slitt bås.

Rarere er det at det som må kunne sies å være kjernen i den musikalske delen av forstyrrelsene, årets festspillkomponist og Artist in Residence, Unsuk Chin, ikke oppleves som særlig forstyrrende. Fire av de totalt seks verkene hennes som spilles gjennom festivalen havner i denne kategorien. Man kan si veldig mye om musikken hennes, men at den skulle være spesielt provokativ eller sprø er langt fra det første som slår meg. Derimot er den ofte lett, lys og rask, og overrisler lytteren med klanger og lydeffekter. Chin sier selv at musikken er en refleksjon av lyset og fargene i drømmene hennes, og det gir mening når man hører den. Hun er en mester i å sette de ulike instrumentenes klangfarger opp mot hverandre og få frem et vell av nyanser. Det er vakkert å høre på og man kan lett finne små øyeblikk å fortape seg i, men jeg synes likevel noen av verkene som ble spilt preges av en ubestemmelig vaghet. Jeg savner iblant større kontraster, tydelige brudd, en slags kjerne, og klart avgrensede idéer.

Konsert i forkledning På konserten Mimodramas med BIT20 Ensemble og Carte Blanche ble dette ekstra tydelig. Hennes cosmigimmicks – a musical pantomime og Gougalon – Scenes from a Street Theatre ble spilt på hver side av György Ligetis Aventures og Nouvelle aventures for tre sangere og ensemble. Ligeti er hennes tidligere komposisjonslærer, og påvirkningen er merkbar, men sammenstilt på denne måten fremstår Ligetis verk så mye mer konkret og meningsmettet, med håndfaste idéer som forfølges til ytterpunktene.

Det underligste med Mimodramas er likevel hvor det ble av den «festen av et samarbeid» mellom de ulike aktørene, som ifølge programmet skulle skjule seg bak den mystiske tittelen, illustrert med et like mystisk bilde av en galakse. Chins verk er fra henholdsvis 2009–2011 og 2012, og ingen av dem er skrevet spesielt til hverken disse aktørene eller denne anledningen. Carte Blanche er bare med på cosmigimmicks, og jeg får ikke helt tak i forbindelsen mellom akkurat denne musikken og dansen. I helsvarte, individuelt utformede antrekk forholder danserne seg til hverandre som om de inngikk i en autonom enhet. Den minste bevegelse fra én henger sammen med alle de andre, og de søker seg vekselvis ut mot kantene, inn mot midten, mot eller vekk fra hverandre, og danner og oppløser større og mindre grupper. Kroppsbeherskelsen og lydhørheten er imponerende, men likevel er det som om uttrykket blir så introvert at det ikke evner å kommunisere hverken med musikken eller med publikum.

Innimellom slagene var det også klemt inn en tilsynelatende litt malplassert, men glimrende utført, utgave av Stravinskijs Tre stykker for strykekvartett, noe som bidro til å manifestere inntrykket av at Mimodramas rett og slett er en god, gammeldags – særdeles velspilt – konsert, med en gjesteopptreden av Carte Blanche i første avdeling.

Saftige ytterpunkter At Chins musikk også kan være konkret, ble tydelig på Arktisk Filharmonis sinfoniettas konsert i Domkirken. I Double Blind? (2006) for solo fiolin og elektronikk, skrevet for og også her fremført av Peter Herresthal, er et lysende eksempel på en tydelig idé som utforskes til bunns. Herresthal rister fiolinen, banker i instrumentkroppen, stryker over strengene med en liten stoffbit og lokker frem klanger i alle valører. Alt han gjør forlenges, fordreies og forsterkes i høyttalerne og blir gradvis til rasling, ramling, klukking og sildring, som om alle de underlige lydene oppstår fiolinen.

Akrostichon Wortspiel for sopran og ensemble (1991-1993) illustrerer ytterpunktene: sofistikert, fiffig klangbehandling og frustrerende vaghet. Sopranstemmens mange valører, inkludert bokstavlyder fra fiktive ord og oppstykkede setninger inngår i et finstemt flettverk av de øvrige instrumentlydene, og noen ganger blir jeg usikker på om det er stemmen jeg hører, eller en obo eller fløyte. Denne klangleken optimaliseres av Sara Hershkowitz’ utenomjordiske prestasjon. Stemmen hennes er like lett og elastisk som henholdsvis en fuglefjær og en springfjær, og hun håndterer Chins halsbrekkende virtuoseri som om det var en enkel oppvarmingsøvelse. Samtidig fremstår de syv satsene som litt for like. På forhånd ble det sagt at de skal representere hver sin følelsesmessige tilstand, men etter min oppfatning ville følelsen «opprømt» være dekkende for alle. Med hederlig unntak av fjerde sats, som var mer lavmælt og hadde forhekset og hemmelighetsfullt ved seg, med en hviskende sangstemme.

Stilisert perfeksjon Under «Forstyrrelser» ble også musikkteaterforestillingen The Sandman presentert, basert på et eventyr av E.T.A. Hoffmann. Det passer i hvert fall helt bokstavelig inn under temaet, ettersom hovedpersonen må kunne sies å være svært forstyrret. I barndommen får Nathanael høre om den skumle «Sandmannen», som kommer om natten og stjeler øynene til slemme barn som ikke vil sove. Når faren dør under mystiske omstendigheter mens en vemmelig herr Coppelius er på nattlig besøk, blir Nathanael redd for at det egentlig er Sandmannen som er på ferde. Resten av livet forfølges Nathanael av marerittet om Sandmannen og/eller Coppelius, og hvor mye av det som bare foregår inni hodet hans og hva som faktisk skjer forblir uklart, både for ham og leseren.

I Robert Wilsons regi er dette grenselandet mellom drøm og virkelighet utnyttet for alt det er verdt. Historien fortelles nogen lunde kronologisk, men i brokker og fragmenter og med brå brudd mellom de ulike virkelighetslagene. Overdådige kostymer, voldsom sminke og fargesprakende scenedesign danner et karikert eventyrunivers. Lys, lyd, musikk og karakterenes bevegelser er koordinert til fingerspissene, og det komiske og tragiske blir like absurd. Komponist Anna Calvis’ powerballader i rockemusikal-stil er riktignok irriterende forutsigbare, men også det har sin funksjon: Når de ultra-stiliserte, tegneserieaktige figurene plutselig synger det de er gode for (og det er ikke så rent lite) i fullt sentimentalt alvor, føles det på samme tid både umulig og maktpåliggende å ta dem alvorlig. Det er så godt gjort, godt tenkt og godt utført, i alle ledd, at det bare er å gi seg over.

Den største forstyrrelsen er nok ikke tilsiktet: Volumet er skrudd latterlig høyt opp. Skarpe smell og høye drønn sved i ørene, og de sangene med mest trøkk ble nærmest uutholdelige å høre på. Det er umulig for meg å forstå hva et sånt lydnivå skal være godt for, men hvis det har en eller annen ufravikelig funksjon, bør det i det minste deles ut ørepropper ved inngangen.

Virkelighetsteater Den aller mest forstyrrende opplevelsen var nok likevel SS Mendi – Dancing the Death Drill, av og med det sør-afrikanske Isango Ensemble. Som The Sandman var også denne oppsetningen sømløst gjennomkoreografert, men i motsatt ende av effektmakeriets skala. Helt akustisk, med aktører i enkle, like kostymer som gjorde alt selv: De gled ut og inn av rollene som fortellerstemmer, rollefigurer, sangere, dansere og perkusjonister. All handlingen foregikk på et enkelt skråstilt tregulv, flankert av to rader med marimbaer og andre typer slagverk. Handlingen er basert på en bok av Fred Khumalo, som igjen er basert på en sann historie: I 1917, mens første verdenskrig raste, ble det britiske troppeskipet SS Mendi påkjørt av et annet skip utenfor Isle of Wight, og over 600 vervede sørafrikanere druknet. Det andre skipet kom relativt uskadd fra hendelsen, men da kapteinen så at de forulykkede var av den melaninrike sorten, gadd han ikke stoppe for å redde dem.

I tillegg til nyansert og usentimental historiefortelling, vakker og mektig sang og troverdig skuespill, bød SS Mendi på Festspillenes sterkeste øyeblikk. I siste scene viser kapteinen, forestillingens eneste hvite skuespiller, sitt – og med det kolonimaktens – sanne ansikt. Han har i grunnen vært en drittstøvel hele veien, men ikke stort verre enn britiske sjøoffiserer flest i historisk fiksjon, med sin kadaverdisiplin og hakkeorden. Nå, som det hele er over, sier han, dryppende av forakt, hva han egentlig mener om sitt sørafrikanske mannskap: Dere er ikke annet enn ulydige apekatter. Og med ett trenger virkeligheten inn i teateret. Hudfargene er ikke kostymer. Selv om jeg vet at det her og nå bare er skuespill, gjør det vondt helt ned i tærne å se en hvit mann stirre svarte mennesker i øynene og kalle dem aper. Jeg kom i tanker om en reklame for barnepentøy som dukket opp i min nyhetsstrøm på Facebook rett før 17. mai i år. Modellen var en liten gutt som så ut til å ha afrikansk opphav, og under bildet hadde en eller annen skakkjørt sølepytt av et menneske lagt ut en ape-emoji. Det er over 100 år siden 1917, men disse holdningene er vi ikke kvitt.

Forstyrrende lavt ambisjonsnivå? Jeg ble altså forstyrret likevel, men på et personlig og politisk plan. Og selvsagt skal Festspillene romme svært mye og kan kanskje ikke pålegges å være Norges fremste spydspiss for ny musikk. Men når man nå engang satser på å fronte en levende festspillkomponist, og bruker terminologi som tilsier at man vil røske opp litt, hadde det gjort seg med i hvert fall ett bestillingsverk, og at musikken hennes inngår i tverrfaglige samarbeid som sikter høyere enn en konsert forkledd som en ekspedisjon ut i verdensrommet.