Foto: Lise Skjæraasen. Scenografi: Corentin JPM Leven. Lysdesign: Olav Nordhagen

Strategisk fremmedgjøring

Gestr er en imøtekommende forestilling som inviterer publikum inn, men hvordan skal man forholde seg til det når man ikke liker publikumsinvolvering?

Frikar, dansekompaniet som er ledet av Hallgrim Hansegård, har i årevis tatt utgangspunkt i folkedans og blandet det med nyere danseformer. Gjennom deltakelse i Norske Talenter og med koreografi til Alexander Rybaks Eurovisionseier Fairytale, er Frikar også blitt norgesberømte. Danseformen er således tilgjengelig og humørfylt, men den er også avansert og full av triks og akrobatikk. I forestillingen Gestr, som Hansegård nå spiller på Teater Innlandet sammen med Sudesh Adhana, er dette danseuttrykket bevart og satt i duettform. I tillegg til de to mannlige danserne, står musikeren Amina Sewali på scenen.

Det er allikevel feil å si at det bare var disse tre som medvirket selv om de er de eneste navnene som står i programmet, for publikum er også en viktig medspiller. Selv er jeg ikke så veldig glad i publikumsinvolvering, og merket raskt motstand da vi helt innledningsvis ble gitt instruksjoner om hvordan vi skulle bevege oss inne i scenerommet. Det ble gjort klart at vi ikke skulle sitte på stoler. Hvis det var noen som trengte stol skulle de få det, men jeg kunne ikke se at noen ba om det.

Skog av stoffposer
Når vi får komme inn i scenerommet, kommer en skog av stoffposer som henger fra taket til syne. Scenograf Corentin JPM Leven har omformet black-boxen til en installasjon som inviterer publikum inn, godt hjulpet av Olav Nordhagens lysdesign. Alle tilskuerne blir etter hvert bedt om å henge av seg ytterklærne inni stoffposene og heise dem opp mot taket. Amfiet er dekket til, og både tilskuere og aktører vandrer rundt på den samme scenen, før de fleste etter hvert setter seg ned på gulvet inntil veggen. Først ser vi bare stoffposene, men når de heises opp mot taket frigjøres det plass på gulvet, og vi får se mer av scenen. Allikevel klarer ikke den innviklede scenografien å skape et godt nok arbeidsrom for danserne, og selv om jeg likte rommet da jeg kom inn, opplever jeg det fort som rotete og som vanskelig for aktørene å kontrollere når de begynner å bevege seg.

Dramaturgien er svært episodisk og oppstykket. Ett bevegelsesmateriale utforskes en stund før de avslutter og begynner med noe nytt. Det er ingen glidende overganger. Temaet for forestillingen er gjestfrihet, men det er ikke synlig i bevegelsesmaterialet. Jeg synes allikevel at det er mye fint i kommunikasjonen mellom de to danserne, og de fremviser nærhet og tilstedeværelse, men jeg savner at det står litt mer på spill. De er så trygge i sin tilnærming til stoffet, og selv om jeg blir imponert over deres evner innen akrobatikk, kjenner jeg at jeg blir litt matt de stedene det føles som om det at det er imponerende er den eneste grunnen til at akkurat de bevegelsene er valgt. Hansegård utfører en headspin som er hinsides alt vanlige mennesker kan gjøre, men jeg forstår ikke helt hva det estetiske potensialet er i disse bevegelsene, i denne sammenhengen, eller hvordan det utfordrer tematikk og kommunikasjon. Det hele oppleves som litt ensidig. Amina Sewalis sang umåtelig vakkert, og hennes stemme og nærvær var en nydelig kontrast til de to mennenes styrkefremvisning, men dessverre var hun bare med i begynnelsen og forsvant ut av scenen litt for fort.

Foto: Lise Skjæraasen. Scenografi: Corentin JPM Leven. Lysdesign: Olav Nordhagen

Publikumsinvolvering
Den legendariske polske regissøren og teaterteoretikeren Jerzy Grotowski skal ha argumentert for at det å involvere publikum direkte i teatret bare ville føre til at de ble selvbevisste. For Grotowski var publikum den mest essensielle bestanddelen i teatret, men det var avgjørende at de opptrådte uten å tenke gjennom sin egen rolle. Sånn sett kan man si at publikumsinvolvering egentlig ikke lar seg gjøre. Når publikum blir selvbevisste, utfordres publikums posisjon som essens i teaterkommunikasjonen, og hendelsen omformes fra teater til noe annet. Jeg skal ikke si at Gestr mislykkes i å være teater, men de gjør meg mer enn bare litt selvbevisst.

Flere ganger inviterer Hansegård og Adhana publikum opp på scenen. Jeg er imponert over grepet de har om publikum, og hvor lett det er for dem å invitere folk inn, men jeg vet ikke om det fungerer som kunstnerisk grep. I tråd med Grotowskis teorier ender det for min egen del med at jeg blir veldig bevisst min egen tilstedeværelse i rommet. Jeg mister litt fokus på det som skjer, og tenker mer på konseptet publikumsinvolvering enn på hva som skjer kunstnerisk. Jeg vet hvorfor jeg liker teater. Det er fordi teater er en kommunikativ handling som lar meg være i fred og lar meg tenke. Teaterrommet og -kommunikasjonen er avgrenset, og det gir meg frihet til å la de lange tankene feste seg. Når det blir forventet at jeg også skal være på scenen liker jeg det ikke like godt.

Jeg tenker også på hvordan jeg som kritiker skal forholde meg til å bli dratt opp på scenen. Skal jeg avstå fordi jeg må forsøke å få med meg helheten av det som skjer, forsøke å få et overblikk, eller bør jeg gi meg hen fordi jeg må oppleve hvordan det er tenkt?

Danserne gir publikum taustumper og instruksjoner sånn at måten de går på fletter tauene sammen. Da turen kom til meg, forsøkte jeg å velge det første, og ristet hardt på hodet. Jeg prøvde å gjøre notatboken min synlig for å vise at jeg skrev, men jeg følte til slutt at jeg måtte gi etter. Så der stod jeg inni en ring av tau tett inntil en gjeng fremmede. Aktørene tok på seg noen tepper av tau som gjorde at de så ut som hunder, og bjeffet seg vei mellom bena våre. Jeg kjente på stivheten i min egen kropp, tenkte på at jeg egentlig er redd for hunder og menneskemengder, og lurte på om jeg måtte gi meg hen til dette eller om jeg kunne få slippe. Jeg lurte også på hvordan det så ut fra siden og om de som satt igjen langs veggene fikk se noe jeg burde ha sett for å ha oversikt over helhetsbildet.

Gjestfrihet
Alt dette gjorde at jeg glemte at det hele skulle handle om gjestfrihet, men mot slutten ble vi plassert i ring rundt opplyste stener som så ut som leirbål og bedt om å skrive i en slags hyttebok hva vi forbandt med begrepet. Jeg lurte allikevel mest på hva gjestfrihet betydde for skaperne av forestillingen, for det hadde jeg til nå ikke fått grep om. Koblingen mellom tematikken og koreografien ble vanskelig å få øye på, og jeg skulle ønske jeg kunne få se dem danse mer.

I motsetning til mine tanker om teatret som et frirom der jeg ikke trenger å tenke så mye på meg selv, har denne forestillingen satt publikum i sentrum. Kanskje det er det som er gjestfriheten, at publikum har fått den sentrale rollen, og imøtekommenheten aktørene møter publikum med er bemerkelsesverdig. For meg står dette litt i veien for hva forestillingen i sin essens ønsker å bidra med, og jeg skulle ønske at jeg hadde fått bedre grep om den kunstneriske tanken, det estetiske materialet og det koreografiske målet. Da hadde jeg kanskje fått slippe å tenke på meg selv.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER