Støyende gjentakelser

Tekst og foto: Øivind Idsø

En av støymusikkens største utfordringer oppstår i samme øyeblikk som støyen når sitt nullpunkt: Når alle hørbare frekvenser blir like sterke, det vil si når en ender opp med det mange lydteknikere kjenner som hvit støy, og når volumet tangerer trykket fra jetmotoren til et F16-fly, ja, da blir i prinsippet all støymusikk så å si helt lik. Det finnes ingenting som kan differensiere hvit støy fra annen hvit støy.

Helge Sten og Hans Magnus Ryan er garantert to av Norges mest produktive musikere, og står på hver sin kant, men delvis også sammen, bak en vanvittig rekke utgivelser de siste tjue åra. Sammen med video- og lyskunstner Pekka Stokke holdt de tre én times støymekka på Henie Onstad-senteret utenfor Oslo i helga.

Sten er best kjent som mannen bak aliaset Deathprod, i tillegg til å være prominent medlem av Supersilent-kvartetten, og produsent på flere norske CD-utgivelser.

Hans Magnus Ryan vil for de fleste være kjent som «Snah» fra Motorpsycho, et band som de fleste med en viss interesse for norsk musikk bør kjenne og anerkjenne som den bautaen det er.

Felles for både Deathprod og «Snah» er at de i mange år har utforsket forholdet mellom musikk og støy, et studium Helge Sten begynte med på Kunstakademiet i Trondheim for mer enn 20 år siden, og som de viderefører med bestillingsverket «As Above, So Below». Problemet er bare at stykket ikke klarer å tangere tidligere prestasjoner.

Videokunst på sidelinja

Pekka Stokke er nok mer ukjent for folk flest, men han har ry på seg for å være en av Norges fremste video- og lyskunstnere. Scenen er denne søndagen blant annet dandert med en rekke hvite, delvis diagonale bånd, strukket fra taket og ned til gulvet. Stokke bruker to videoprojektorer til å spraye veggene med buktende, hvite streker, som hele tiden vibrerer i (en slags) takt med vibrasjonene fra scenen.

Helt vellykket er det derimot ikke. Store deler av de dansende strekene brettes ut på et kanvas som ikke uten videre er synlig for publikum. Vårt blikk er rettet mot scenen, mens brorparten av videokunsten projiseres enten på veggen bak publikum, eller på veggen til høyre for publikum.

Det får den pussige effekten at en må minne seg selv på å vri hodet for å få med seg Pekkas bidrag til konserten, og dermed glipper en fin mulighet til å sy sammen videodelen med musikken. Når det er sagt: dekoren på scenen og det rød og hvite fargespillet er fantastisk, og kunne vært brukt enda mer aktivt enn det faktisk gjorde.

«As Above, So Below» er på den snaue timen stykket varer gjennom en relativt forutsigbar veksling mellom vâre, rolige partier, og ekstrem støy. Virkelig ekstrem støy. Det tar ikke mange minuttene før «Snah» sørger for at stykket eksploderer i gitarstøy sammen med Helge Stens støykulisser, og Ryan jobber åpenbart beinhardt med å vri så mye lyd ut av gitaren som overhodet mulig.

Jeg kapitulerer etter en stund og må bruke to fingre for å beskytte ørene mot den skingrende diskanten og den hylende mellomtonen, og uansett om volumet ikke gjør annet enn å sette kretsrekord i desibel for Høvikodden, så er det voldsomme krefter som er i sving. Innen det første kvarteret er omme har allerede flere publikummere forlatt konsertsalen, til tross for at det var stappfullt da konserten begynte.

Øreverk

Akkurat det behøver ikke bety så mye. Folk forlater alt fra kinosaler til fotballkamper i tide og utide, årsakene til at det skjer er sannsynligvis like sammensatte som årsakene til at noen ikke tåler lukten av sushi eller ikke klarer se på gamle sort-hvitt-filmer uten å gjespe etter fem minutter.

Likevel, tendensen var påtakelig, og jeg har forståelse for at det skjer – og for at folk fortsetter å forlate salen nesten helt fram til konsertslutt. Denne typen støy er i mine øyne vanskelig å forholde seg til både av rent fysiologiske årsaker – reaksjonen med å stappe fingrene i ørene er instinktiv, og en forsvarsmekanisme -, men også av estetiske.

Som jeg var inne på i innledningen står den ekstreme støyen alltid i fare for å gjenta den forrige versjonen av ekstrem støy, og det synes jeg skjer altfor ofte under dette stykket. Luker en bort en del av den mest skingrende diskanten skjer det åpenbart interessante, fine ting i lydbildet, men det hjelper jo ikke når en liten, men svært tydelig del av frekvensspekteret så til de grader tar overhånd.

De mer stillferdige partiene makter heller ikke å holde på interessen. I sterk kontrast til hvordan for eksempel Helge Sten framstår på plate, både som Deathprod og som medlem av Supersilent, blir det for ufokusert, og verket snubler seg fram gjennom tilsynelatende vilkårlige, atonale anslag, iblandet litt for mange lydkulisser som etteraper bølger som brytes mot strandkanten.

Vellykket resirkulering

Et av partiene som fungerte best var paradoksalt nok en resirkulering av et spor fra den sytten år gamle Deathprod-utgivelsen «Treetop Drive», der et tilbakevendende, skrikende, metallsag-aktig tema ornamenteres med gitarstøy og andre buldrende lyder. Det er kanskje ikke tilfeldig at akkurat dette stykke ble besøkt på nytt – Hans Magnus Ryan bidro blant annet med fiolin på flere spor på akkurat den utgivelsen.

Det hjelper likevel ikke på helhetsinntrykket. «As Above, So Below» klarer aldri dra seg selv ut av det ganske forutsigbare støymaterialet som gjennomsyrer store deler av søndagens konsert, der de voldsomme partiene bare blir monotone i all sin voldsomhet, mens stillheten både før og etterpå aldri blir noe mer enn en parentes.

Støymusikk er pussig nok en skjør sjanger, som bør behandles med varsomhet og kløkt for ikke å skli ut i intetsigende, uinteressant frekvenslek. Sten og Ryan havner ikke helt der, men det er ikke mye om å gjøre.