Bilde fra Gjenstridig vedvarende reise i natten. Foto: Synne Bønes

Stort overskudd, kort tid

I stuntprosjektet ‘Døgnfluer 18 – Fire forestillinger laget på 24 timer!’ fikk Bergens skjulte krefter vise seg fram.

Døgnfluer 18 – Fire forestillinger laget på 24 timer! er et stuntprosjekt der over 30 skuespillere, dansere, regissører, dramatikere og andre kunstnere samles for å lage nettopp fire forestillinger på et døgn. Konseptet ble arrangert i Bergen for første gang i helgen, og i samarbeid med Cornerstone, en plattform for ny scenetekst med base på Cornerteateret, var tre dramatikere for anledningen invitert inn for å skrive hver sin tekst på 24 timer som skulle danne utgangspunktet for de fire urpremierene. Døgnfluer-konseptet ble etablert av regissør og kunstnerisk leder Simen Formo Hay i Oslo i 2014, og siden oppstarten har Døgnfluer-gjengen bestående av et produksjonsteam og kunstnerisk ansvarlige for hver produksjon, gjort 24 timers-formatet til sin spesialitet og fram til nå fasilitert forestillinger innenfor flere kunstformer.

«Vi har veldig tro på å lage arenaer hvor folk møtes på tvers av alder, bakgrunn, erfaring og personlighet. Dere kan ta med dere vårt motto inn i disse visningene, og det er høye ambisjoner og lave skuldre», sa Simen Formo Hay i introduksjonen før forestillingene. I tråd med denne beskrivelsen, var det stor spennvidde blant de involverte. Etablerte kunstnere på og bak scenen samarbeidet med nykomlinger, og tekstbidragene stammet fra dramatikerdronning Cecilie Løveid, fra skuespiller, regissør og husdramatiker på Dramatikkens Hus 2022-2023 Linda Gathu, samt fra Tron-Petter N. Aunaas (f. 1998). Han har bakgrunn fra forfatterstudiet i Bø og vant våren 2018 Den Unge Scenens Dramatikkonkurranse med sceneteksten Barn som leker.

Flyktninger og hverdagsrasisme
Som inspirasjon for sin 24-timers skriveøkt hadde dramatikerne fått utdelt et sitat av Albert Einstein: «Forskjellen mellom fortid, nåtid og fremtid er bare en gjenstridig vedvarende illusjon». Utgangspunktet for tekstarbeidet var med andre ord svært åpent, og resultatene ble høyst forskjellige.

Linda Gathus tekst Hvit støy var kveldens første urpremiere. På en helt mørklagt scene begynner to mennesker å bane seg vei forbi sceneteppet og ut på scenen. Den ene er redd for mørket og er overbevist om at noe skjuler seg der, mens den andre mener hun må roe seg ned. De stabler seg ut på scenen der de slår opp hver sin stige i av ulik størrelse i stål. Både Dominika Minkaz-sira og Line Fjørtoft arbeider i det frie feltet som skuespillere fra før, og det blir spesielt synlig i den komiske timingen som trenger seg fram midt inne i alvoret i dialogen. Gjennom dialogen der de snakker om savn etter hjemmet og hvor lenge de har vært i dette landet, forstår vi raskt at de er innvandrere eller på flukt.

Plutselig kommer en tredje mann (Aslak Moe) inn, og han har den høyeste stigen av alle tre. Han begynner å snakke med utøver Linda Rossow Berg som sitter i salen blant publikum, og også denne dialogen, som dukker opp mellom scenene med Minkaz-Sira og Fjørtoft, kretser rundt tilhørighet og rasisme. Moe portretterer en velmenende mann uten selvinnsikt, som henvender seg til en fremmed (Rossow Berg) med setninger som «jeg så det med en gang, du er sånn egyptisk kvinne, du er sfinks». Han utbroderer om vanskeligheter og sier at det til syvende og sist «handler om verdier». Han spiller på en nedtonet og hverdagslig måte som skaper troverdighet.

Det er liten tvil om at Gathu behersker en stor virkemiddelpalett, og særlig skildringene av hverdagsrasisme er presise. Mange små, fine øyeblikk oppstår underveis i møtet mellom skuespillerne og teksten. Noen ganger er riktignok komikken utilsiktet, og mot slutten er det som Gathu har lyst til å sette det hele i et større perspektiv og dermed gaper over for mye tematisk: Med ett befinner vi oss i et uhyggelig framtidsscenario med klimaendringer og flyktningstrømmer, og siden lite gjøres for å forberede denne omveltningen dramaturgisk virker den kunstig.

Natteksperimenter
Cecilie Løveids bidrag hadde tittelen Gjenstridig vedvarende reise i natten. Også her begynner handlingen i et stummende mørkt scenerom. En stemme over høyttalerne ønsker velkommen til et institutt som har gått under jorden, og stemmen forteller at vi skal bli vitne til et natteksperiment. Til lyden av dryppende vann går to av utøverne kledd i hvite bukser og hettegenser langsomt ned trappene i publikumsamfiet før de på scenen sammen med en tredje hvitkledd stiller seg i hver sin spotlightbelyste sirkel, og tre noterende forskere med hatter og lange, beige kapper tar dem imot.

Utøverne har lyktes med å skape en gåtefull atmosfære som kler Løveids tekst, og det er som om handlingen utspiller seg et sted mellom drøm og virkelighet, på tvers av tid og rom. Scenografien, der forskerne blant annet klusser uforståelige streker på tre lerreter bakerst på scenen, gir sammen med forsøkspersonenes forvridde positurer og motvillighet når de tvinges til å danse, næring til et voksende, trykkende ubehag. Skuespiller og medlem av Transiteatret Tor Christian Bleikli deltok på scenen. Han er en skolert utøver på høyt nivå, og gjennom tilstedeværelsen sin sendte han ørsmå signaler til medspillerne sine som tilførte energi og løftet samspillet som helhet.

Bilde fra Toneroserommet. Foto: Synne Bønes

Vandreteater med fotballånd
Kveldens tredje bidrag, Toneronserommet, var en remiks basert på de tre tekstbidragene, signert Truls Bauer og Mikkel Vetaas og kan kanskje best beskrives som stasjonsbasert vandreteater. Da publikum gikk inn i black boxen første gang fikk alle utdelt hver sin lapp med bilde av en rød, blå eller hvit blomst, og i remiksdelen ble vi ledet til utsiden av teatret der tre flaggbærere ventet. Vi skulle følge etter det flagget som matchet blomsterbildet vårt.

Aktørene inviterte oss inn i på fotballbanen på Møhlenpris idrettsplass i et absurd fotballsupporterunivers. Her manglet det ikke på merkelige påfunn: Stemmen fra Løveids skuespill var en fotballfører med Hitlerbart som fortalte oss at vi var spesielle og utvalgte, og i en ledlysende sirkel på kunstgresset var en fotballballerina som trikset med en fotball styrt av en sortkledd, ansiktsløs skikkelse mens hun gjentok setningen «tomater så store som fotballer». I et skur ved tribunen satt tre fulle fotballsupportere i fargerike parykker som fikk enhver replikk fra Løveids og Gathus tekster til å låte som fyllerør mens de drakk øl. Til slutt ble publikum oppfordret til allsang av refleksdresskledde aktører til melodien av «Nystemten», men med teksten til et latinsk palindrom «sator – arepo – tenet – opera – rotas» på store hvite plakater. Opplevelsen av å kjenne igjen replikker fra tidligere, men ikke helt klare å plassere dem, ga meg en følelse av å være i en rar, corny drøm.

Toneronserommet skapte et fint avbrekk i programmet, og selv om noen av innslagene var altfor heseblesende og manglet dramaturgisk fokus, var det tankevekkende hvordan remiksen til Bauer og Vetaas synliggjorde de nærmest ubegrensede mulighetsrommene som finnes i iscenesettelsen av dramatiske tekster. Gjennom å kaste om på tekstelementer ved å isolere bestemte partier og fraser og sette dem sammen på nye måter med andre karakterer, oppsto helt andre dynamikker.

Bilde fra Happy Hour. Foto: Synne Bones

Klubbstemning mellom liv og død
Det virkelige overraskelsesmomentet var imidlertid iscenesettelsen av Tron-Petter N. Aunaas’ Happy hour. Black boxen på Cornerteateret var omgjort til en nattklubb der publikum satt spredt på stoler rundt scenegulvet. Et svart metallbur som bestod av flere kvadrater var plassert midt i rommet mens utøverne, som var kledd i festklær, parykker og skinnbukser, danset i og rundt dette med jukkende bevegelser til dunkende bass. Gjennom musikk, bevegelse, kostymer, figurteater, videoklipp og live-video lyktes utøverne å skape flere tablåaktige scener i et univers med sin egen visuelle logikk.

Aunaas’ tekst er satt sammen av flere fragmenter der vi møter ulike karakterer, og gjennomgangstemaene er liv og død, gjenfødelse og begjær. Det såre i dialogen der et foreldrepar snakker til sitt ufødte barn får en ekstra dimensjon idet aktørene ligger oppå en stor, eggformet kiste. En samleiescene mellom dem blir senere illustrert ved at de andre utøverne på scenen moser og presser appelsiner mens et kamera projiserer live-film av dette på et lerret foran publikum. Scenen var også befolket av mediumet Rita Eide, en karakter basert på en virkelig person som i sin tid formidlet avdøde prinsesse Dianas tanker i bokform. Eide var representert som en hundedukke som talte til menneskene fra den andre siden, og fikk blant annet selskap av en sølvfarget stjerneformet, juletreliknende skikkelse som skred gjennom rommet, før alt kulminerte med at en av aktørene badet i tomatsaus de andre tømte over henne. Aunaas’ tekst er full av ideer og overraskende koblinger, og jeg blir nysgjerrig på å følge ham videre.

Selv om kvaliteten på iscenesettelsene varierer, og på mange måter er de naturlig nok uferdige, gjør det likevel inntrykk å se risikoviljen og pågangsmotet til utøverne som har gitt seg i kast med dette heseblesende stuntopplegget. I motsetning til arbeidsvisninger der man ofte kan få følelsen av at kunstnerne holder tilbake, er det en gjennomgående kjøre på-holdning som gir meg som publikummer en følelse av at de som har bidratt faktisk har hatt det gøy. Til tross for initiativer som Frontlosjefestivalen for ny scenekunst og Cornerstone, er det få rendyrkede teaterforestillinger som ser dagens lys i det frie scenekunstfeltet i Bergen, og mye av hovedaktiviteten er knyttet til de store institusjonene. Håpet må være at prosjekter som dette kan skape ringvirkninger utover seg selv, for Døgnfluer 18 – Fire forestillinger laget på 24 timer! viser at Bergen er velsignet med et kunstnerisk overskudd.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER