The Mute

Stort format – middels resultat

I ambisjonen om å fortelle en gjenkjennelig historie om kjærligheten lykkes orkesterforestillingen The Mute bare delvis.

Mens noen få av musikerne i Stavanger symfoniorkester (SSO) spiller taffelmusikk, fester resten av dem store, hvite servietter i kragen. I flere minutter sitter musikerne og prater med sidemannen, småler og lager mumlete bakgrunnsstemning for en restaurantscene som utspiller seg mellom skuespillerne foran på scenen. Serviettene hentes frem flere ganger i løpet av forestillingen, og er bare ett av flere grep for å knytte musikerne sammen med de tre skuespillerne. Ikke alle i orkesteret virker helt komfortable med å ta regi – noen av musikerne griper statist-utfordringen med atskillig mer innlevelse enn andre – men det funker for å skape en ledigere stemning, og en kortere avstand, til de 85 sortkledde i konserthuset.

Ambisiøst prosjekt
Stavanger Symfoniorkester skal ha honnør for å våge å satse på et prosjekt som The Mute. Mange orkestre har de siste tiårene satset på stumfilmkonserter med levende musikk til filmvisning i konsertsalen, men å lage en live konsertforestilling inspirert av stumfilmens formspråk er slett ikke like utbredt. Orkesteret har selv tatt initiativet og invitert musiker Janove Ottesen (kjent som frontmann i Kaizers Orchestra) og skuespiller Christian Eriksen til å skrive musikk og manus. Eriksen spiller selv den mannlige hovedrollen, og arbeidet med forestillingen har ifølge Stavanger Aftenblad tatt fire år.

I programheftet betegnes The Mute som ”symfonisk kjærlighetshistorie”, ”symfonisk stumforestilling” og ”stum teaterforestilling”. Som i en stumfilm er det meningen at musikk skal erstatte replikker og at komposisjon og koreografi skal drive fortellingen fremover. Vi skal få ”se minner fra et levd kjærlighetsliv”. Ifølge programheftet har SSO ”ønsket å skape en forestilling om kjærligheten med alt fra de enkle, små, hverdagslige øyeblikkene til de heftige følelsene”. På scenen medvirker tre skuespillere i tillegg til Ottesen og orkesteret.

I forhåndsomtalene i media, og på orkesterets hjemmeside, skinner det tydelig igjennom at det er Ottesen som er det største trekkplasteret av de medvirkende, i hvert fall for Stavanger-publikummet. Han sitter ved pianoet på scenen sammen med orkesteret og får åpne forestillingen idet han spiller det musikalske hovedtemaet solo. De to hovedrolleinnehaverne kommer vandrende inn, skjelvende som to oldinger, og vi forstår at dette er et kjærestepar seint i livet. Etter hvert sprer temaet seg i orkesteret, og det er typisk filmmusikk fra første stund: Tjukk strykerklang med lange linjer, mild fløyte over poppete akkorder i piano, og ikke minst brå skift som skaper stemninger og driver handlingen. Orkesteret skaper også mer konkrete lydbilder, som regnvær, ved at treblåserne bruker klaffene på instrumentene perkussivt og strykerne lar treet på buen danse over strengene. Flittig bruk av perkusjonsinstrumenter – med imponerende presisjon i synkroniseringen til bevegelsene – understreker slapstick-humoren som hører stumfilmsjangeren til.

Det eldre paret skuer tilbake i livet og vi får se historien om hvordan de møttes. Det kommer frem at han er dirigent – på ett tidspunkt liksom-dirigerer han orkesteret mens virkelighetens dirigent Nick Davies hele tiden står halvveis gjemt bak en hjerteformet projeksjonsduk – og etter hvert hvordan jobben hans kommer i veien for samlivet. Hun forlater ham, finner en annen, han forfaller, etter hvert møtes de tilfeldigvis igjen og finner tilbake til hverandre.

Original form, uoriginale grep
Den typisk overtydelige stumfilmkoreografien og orkesterets illustrasjoner av bevegelser og utvikling i handlingen gjør at videoprojeksjonene ofte føles overflødige. Når den mannlige hovedrollen med hele kroppen lader opp til å blåse støv av notene sine, er det ikke nødvendig med virvlende støv på projeksjonsduken. Så glimrende som orkesteret gjengir lyden av regn, er det unødvendig med andre bilder av dråper. Ettersom projeksjonene er såpass konkrete stjeler de mer magi fra resten av uttrykket enn de tilfører det, og helheten kommer i ubalanse.

Det er dessuten noe ved det visuelle uttrykket som føles litt avleggs: Todimensjonale, malte rekvisitter, gråtoner som dominerer i både kostymene og rekvisittene, blandingen av fotorealistiske og mer dekorative projeksjoner i grått, med innslag av kun noen få andre farger – denne estetikken opplever jeg som litt oppbrukt i scenekunsten. Dersom forestillingen skal fremføres utenlands, slik Ottesen og Eriksen uttrykker ambisjoner om i programheftet, kan nok de visuelle elementene med fordel moderniseres og friskes litt opp.

Ottesens musikalske materiale er arrangert for orkester av Gisle Kverndokk, som har lang erfaring med store formater. Orkestreringen hans er nydelig og allsidig, han bruker det gode orkesteret til gagns og lar dem vise hva de kan gjennom alt fra rumba og vals til tordenvær og nisseorkester.

På et tidspunkt prøver den mannlige hovedrollen å muntre opp kvinnen ved å spille på et gammelt, surt trekkspill. Den naivistiske tivoliestetikken i musikken er gjenkjennelig fra universet til Ottesens band Kaizers Orchestra: skittent og liksom pompøst skranglete samtidig som det er minimalistisk. Når det gjelder de musikalske temaene er Ottesens grunnmateriale simpelthen for minimalistisk. Hovedtemaet går igjen utallige ganger i løpet av de sytti minuttene forestillingen varer, og uansett hvor godt og variert det er orkestrert, føles det allerede halvveis uti for ensformig.

Ikke rikt nok utgangspunkt
Akkurat som jeg trøtner på gjennomgangstemaet blir jeg litt lei av skjelvingen som virkemiddel i koreografien. I utgangspunktet fungerer hoppene i tid – med de gamles tilbakeskuing – som grep i historiefortellingen, men antallet skift til skjelvende mimring kunne vært noe redusert. Flere komiske elementer i forestillingen er liksom-saktefilm, klossete kyss, overdimensjonerte klær og annet vi kjenner fra stumfilmer.

I de mange vekslingene mellom komikk og alvor bikker forestillingen dessuten litt for ofte innom det sentimentale, hovedsakelig gjennom de litt for kitschete projeksjonene og den overtydelige bruken av det musikalske hovedtemaet hver gang vi indirekte skal oppfordres til å tenke store tanker om kjærligheten.

Både musikalsk, visuelt og dramaturgisk blir det etter hvert for lite materiale for de medvirkende å leke med. Dermed fremstår handlingen iblant som utydelig selv om den gjennom sjangergrepene gir inntrykk av å være overtydelig. I enkelte scener, som når paret maler sammen eller når vår mann slåss om kvinnens oppmerksomhet med en amorøs kelner (alle biroller spilles av en til tider nesten akrobatisk Matias Kuoppala), får jeg en følelse av at komposisjonene har fått legge premissene for historiefortellingen i litt for stor grad, på den måten at disse scenene blir langdryge å se på.

Kjærlighetens kraft – og kunstens
En av de vakreste scenene i forestillingen er når de to bytter på å strekke seg mot hverandre, men ikke klarer å møtes, han sittende foran fjernsynet mens hun pakker en koffert og er i ferd med å forlate ham. De bytter på å se på den andre, snur seg bort, strekker seg frem, men blikkene deres møtes aldri. Med enkle koreografiske virkemidler blir denne relativt korte scenen et rørende bilde på hvordan en i samlivet snakker forbi hverandre – i forestillingen ordløst, i virkeligheten både med og uten ord. Denne typen abstrakte fremstillinger av kjærlighetslivet skulle jeg gjerne sett flere av. Mange av scenene lever ikke helt opp til forhåndsbeskrivelsene av forestillingen og føles rett og slett ikke allmenngyldige nok til å ha sterk kunstnerisk kraft.

Det kommer tydelig frem at det ligger hardt arbeid bak forestillingen, og publikum får oppleve mye godt håndverk hos de medvirkende. Spesielt Nina Ellen Ødegård har en utstråling av en annen verden og er svært sjarmerende i rollen som sjarmerende – når hun som gammel kvinne langsomt strekker ut en skjelvende hånd for ertende å knipe sin elskede i rumpen, har hun perfekt taiming og publikum i sin hule hånd. Likevel er det orkesterets innsats jeg kommer til å huske best etter denne kvelden. Og det er neppe intensjonen bak dette helhetskunstverket.

 

KOMMENTAR
  • Julie Rongved Amundsen :

    Hei! Her falt av en eller annen grunn faktaboksen ut ved publisering. Redaktøren har bare vært uoppmerksom og glemt seg. Nå er faktaboksen skribenten sendte med sin tekst lagt til. Vi etterstreber alltid å kreditere alle involverte og har stor bevissthet om kreditering av visuelt uttrykk, så denne gangen var det bare en slurvete forglemmelse. Hilsen Julie Rongved Amundsen, redaktør

  • Silje Sandodden Kise :

    Et nettsøk på denne produksjonen forteller at det står et større team bak forestillingen. Det visuelle får dessuten stor plass i denne teksten. Hvorfor krediteres ikke hele det kunstneriske teamet; inkludert scenografi, lys og videodesign i teksten, eller i en egen faktaboks i denne anmeldelsen?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER