Oslo Nye Teater. Foto: mtc2300

Store oppgaver

KRONIKK: – Oslo Nye Teaters økonomi må styrkes. Nå kan det bare skje ved at besøkstallet og egeninntektene går opp. Det begrenser kunstnerisk armslag, dessverre, skriver styreleder Jan Erik Knarbakk i dette innlegget som i kortere versjon står i dagens Aftenposten. 

Når Oslo Nye Teater snart ansetter ny teatersjef, så skjer det etter mer aktiv deltagelse fra de ansatte enn noen kan huske fra tidligere. Styret vurderer også ledelsens struktur fremover. Økonomien kunne vært bedre, og utfordringene er spennende og mange – like mye organisatorisk som kunstnerisk.

Det er ikke hver dag en kulturinstitusjon får så mange gode ord fra eieren som Oslo Nye Teater fikk i løpet av et par ettermiddagstimer i Oslo bystyre en onsdag for omtrent en måned siden. Med ytterst få unntak var debatten i bystyret om teatrets fremtid preget av stor og positiv interesse for Oslo Nye, med verbal støtte fra politikere langs nesten hele den politiske fargeskalaen. Da saken kom til votering, fikk byrådet som ventet flertall for sin plan. 

Bystyret mener Oslo Nye Teater er en viktig kulturinstitusjon, og kommunen skal fortsatt eie teateret. Det skal fortsatt ytes årlige – og forutsigbare, må man håpe – kommunale driftstilskudd. I det store og hele er bystyret godt fornøyd med teateret, og ser fortsatt behov for Oslo Nyes tjenester til byens voksne og barn –  Fremskrittspartiet unntatt.

Hyggelig melding, dette, for et teater som av og til har kjent seg som en slektning av håret i suppa; som kunne bli nedlagt eller omgjort til spillehall etter neste budsjettbehandling.  Slik er det altså ikke: Oslos folkevalgte er glad i Oslo Nye, akkurat som byens eget teater er glad i byen og ønsker å gjøre en god jobb for den.

Prosjektteater = ?
Flere kommentatorer har tatt for seg byrådets anvisning av Oslo Nyes videre vei i retning av et prosjektteater.  Det er naturlig, for det blir fort mange spørsmålstegn og godt med slingringsmonn i oppfatningene når det handler om hva et prosjektteater er. 

Den mest ytterliggående varianten er en scene eller et teaterhus som eksisterer for å stå til disposisjon for frie grupper og andre selvstendige teaterkrefter. De fast ansatte på et slikt teater begrenser seg til en liten stab som legger til rette for besøkende kunstnere og deres prosjekter – og slukker lyset når kveldens forestilling er over, for å sette det på spissen.

Noen støtter en slik modell som et mer kostnadseffektivt driftskonsept enn institusjonsteater-modellen, og fordi de mener det vil gi mer nyskapende scenekunst.

Det sier seg selv at en slik ytterpunkt-tolkning av prosjektteater-begrepet oppleves som skremmende langt utenfor Oslo Nyes vegger. I media har mange spurt om Oslo Nye Teater virkelig vil kunne gjøre jobben eieren forventer dersom dette skulle bli endelig organisatorisk løsning for teateret i fremtiden? Det er ikke åpenbart at svaret er ja.

Skremmer ikke
Meg bekjent har imidlertid ingen ansvarlig hevdet at Oslo Nye Teater bør omgjøres til et strippet kulturhus med vaktmesteren som viktigste og nesten eneste menneskelige ressurs. Kulturbyråden har poengtert at Oslo Nye Teater fortsatt skal være et profesjonelt teater med egne produksjoner, fagkompetanse, en kunstnerisk og ansvarlig ledelse og høy kvalitet på det som presenteres.

At byråden også har pekt på samarbeidsmuligheter i scenekunstmiljøet, kontakt med andre teatere, frie grupper, uavhengige talenter, forfattere av ny norsk dramatikk og byens skolerevyer – se, det skremmer ingen på Oslo Nye.

Tvert imot; nettopp dette vil stå etter dagens teatersjef: En utvidelse av Oslo Nyes åpenhet og kunstneriske utadvendthet, samarbeid og felles prosjekter med gode krefter utenfor teateret. Både byråden og teatersjefen har åpenbart rett når begge sier at slik kontakt bidrar til å gjøre aktiviteten på teateret mer spennende.

Jo, Oslo Nye Teater kan hente prosjektteater-elementer inn i sin fremtidige driftsmodell. Hvordan og i hvilket omfang skal det jobbes seriøst med.

Tøft tak og tøffe tak
Byrådsdokumentet om Oslo Nye Teaters fremtid viser at å gå i retning av prosjektteater bare er én side av saken. Et annet budskap ligger i kortene:  Øvre grense for årlige tilskudd er nådd.

Venner av teateret synes dette er tøff tenkning. På Oslo Nye oppleves det som ubehagelig og krevende. Men når bystyret nå har sanksjonert byrådssaken, er dette premisset lagt.

Da gjenstår den andre viktige inntektskilden: Egeninntektene.

I 2007 var nivået på kommunens årlige tilskudd til Oslo Nye Teater på ca. 70 millioner kroner. Fire år senere hadde det  økt til 80 millioner. Til gjengjeld sank teatrets egne årlige inntekter med ca. 10 millioner i samme periode. Ved utgangen av 2011 var mesteparten av teatrets egenkapital tapt. En periode det året var likviditeten så anstrengt at det på et visst tidspunkt var usikkert om lønn kunne utbetales.

I fjor bidro kombinasjonen av stram husholdering og noen hyggelige suksesser til at årsresultatet endte med overskudd på 2,3 millioner. Det har lettet egenkapitalsituasjonen, men den er fortsatt langt fra bra.  I disse dager kutter teatret kostnader for å kunne komme i land i 2013 med et regnskap i balanse. Oslo Nye kan rett og slett ikke gå med underskudd.

For et ganske nytt styre og teaterets ledelse er dette unektelig en betydelig utfordring:

På den ene side kan ikke alt man gjør på et teater bli økonomiske suksesser. En gang i blant må man kunne ta risikoen på en ordentlig fiasko med ryggen rett og penger på bok – uten annen begrunnelse enn at det er kunstnerisk riktig.  På den annen side er Oslo Nyes økonomi nå for skjør til å kunne ta nevneverdig av de sjansene som egentlig kreves. Det begrenser kunstnerisk armslag, dessverre.

At det mer er sviktende egeninntekter enn sviktende tilskudd som for øyeblikket er årsaken til dette, understreker bare det nødvendige: Teatrets økonomiske ”grunnmur” må styrkes. Nå kan det bare skje ved at besøkstallet og egeninntektene går opp. Samtidig må organisasjonen tilpasses den økonomiske virkelighet Oslo Nye befinner seg i.  Alt annet blir drøm og tankespinn.

Ny sjef, slunken kasseVed årsskiftet utløper Catrine Telles åremålsperiode som teatersjef. Hun har ikke ønsket å søke en ny. Oslo Nye Teaters styre er i ferd med å ansette Telles etterfølger.  Etter alt å dømme vil ny teatersjef kunne presenteres om kort tid.
Teatersjefen som starter 1. januar 2014 får ingen enkel jobb. Det gjelder like mye i forhold til organisatoriske som kunstneriske utfordringer. En organisasjon i endring setter store krav til sin ledelse som personalledere. Det legger styret stor vekt på. Inntil teateret har tryggere økonomisk grunn under føttene, kan heller ikke Oslo Nye Teater være et naturlig sted for de heftigste eksperimenter og satsinger. Veien til skifteretten er fortsatt for kort.

Men selvsagt skal det fremdeles lages godt teater som voksne og barn i Oslo vil se. 

Internt på teateret har det vært en mer åpen ansettelsesprosess enn noen kan huske fra før, med et konstruktivt engasjement fra alle ansatte-grupper. Styret har fått gjennomtenkte vurderinger og råd, som viser at prosessen er tatt på stort alvor. De store utfordringene teateret står overfor gjør det også naturlig for styret å vurdere Oslo Nyes ledelsesstruktur fremover.

Mange kan forstå at det ventelig må bli færre ansatte på Oslo Nye. Alternativet kan fort bli verre. Men et selskap og en arbeidsplass med over 100 ansatte endres ikke bare ved at det fattes vedtak. Byrådet har gitt en periode på 3 – 5 år for få til et ferdigrigget fremtidens Oslo Nye Teater. Det er klok politikk, fordi det gir rom for viktige og helt nødvendige prosesser internt på teateret. 

Bystyret har sagt sitt. Nå skal det jobbes med saken – for et Oslo Nye som hovedstaden fortsatt skal være glad i, som lager vitalt teater, og som kan få et avslappet og bokstavelig talt distansert forhold til skifteretten.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER